MAURICE

Maurice Budini befinner seg i et studio i kunstnerkolonien Ekely i Ullern bydel i Oslo. Den legendariske aktmodellen som har inspirert noen av Norges mest kjente kunstnere, skal fotograferes i forbindelse med dette Blikk-intervjuet. Noe som ifølge Maurice burde ha funnet sted for lenge siden.

– Det er jo rart at dere aldri har spurt meg tidligere, utbryter han mens han prøver antrekkene til fotoseansen med Fin Serck-Hanssen.

Rundt oss driver unge menn og lager blomsteroppsatser som snart skal skape miljø i bildene. Det skal ynglingene også gjøre. Maurice tripper rundt og prøver plagg etter plagg signert den norske designeren Michael Olestad. Et sort antrekk står for tur, bak fram til å begynne med, før stylisten ordner opp og forteller at akkurat dette antrekket har vært avbildet i selveste Vogue, og da på skuespilleren Chloë Sevigny.

– Det er jo skikkelig lekkert, utbryter Maurice fornøyd.

– Men du, jeg mååå ha på perlehalskjedet mitt altså. Er det ikke lekkert? Kjøpt på Fretex, haha!

«Vennen min»

Som aktmodell, livskunstner, muse og bohem har Maurice satt sitt preg på hovedstadens kunstnermiljø og uteliv i mange tiår. Men den 30 år lange karrieren som aktmodell, er et tilbakelagt kapittel. Det samme er karrieren som døgnvill utelivsløve på Kunstnernes hus, Theatercafeen og Lorry, for å nevne noen av hans tidligere vannhull.

Vi avtaler at det er på Lorry at selve intervjuet skal finne sted. Her har han fortsatt sitt stamsted. Og her har han også sin egen «bås», bord nummer seks, med navneplakett og et tegnet portrett av seg på veggen.

«Vennen min», sier Maurice idet en kelner passerer. «Kan jeg få en kanne te og to menyer?». «Selvsagt, Maurice», er svaret. Vi er midt i førjulstida og koronaforbudet mot alkoholservering. Maurice saumfarer menyen og valget faller på en real ribbemiddag.

– Jeg elsker ribbe, roper han og får kelnerens oppmerksomhet med én gang.

«Du vennen, jeg må ha ekstra poteter. Går det bra?». «Selvsagt Maurice».

Han har alltid vært en fremmed fugl. Han er født og oppvokst i Roma med mora og hennes storfamilie. Den har aner tilbake til Italia, Frankrike, Tsjekkoslovakia og i det engelske aristokratiet. Det har alltid vært bare han og mora, som han hadde et nært forhold til. Han pleiet henne i mange år før hun døde i 2013, 97 år gammel.

– Jeg har aldri truffet min far. Jeg har en halvbror jeg heller aldri har møtt. Gudskjelov, sier jeg. Han er visst ikke så veldig sympatisk. For meg er det mamma som alltid har vært min store kjærlighet, sier Maurice og blir blank i øynene.

– Mamma var intelligent og følsom, og jeg savner henne. Nå skal det sies at det ikke alltid var en dans på roser, altså. Men vi klarte å finne ut av det.

Kultursjokk i Trysil

Mor og sønn kom til Norge på midten av 50-tallet. Da var han elleve år. Mora hadde en bekjent ved den italienske ambassaden i Norge, og mens hun jobbet med å få et fotfeste i Oslo, ble Maurice sendt til Trysil.

– Av alle steder! Jeg ble sendt dit ett år til en familie for å lære norsk. Men det var flott. Da var det kanefart og vinter. Du vet, de elsket meg i Trysil. Jeg var en søt liten gutt. Varm og kjærlig, og med sløyfe på hodet.

Han minnes dette året som fint, og som et kultursjokk, både for han selv og for trysilfolket.

– Men jeg ble aldri mobbet. Nei, det kan jeg ikke huske at jeg ble. Jeg var bare nydelig. Jeg sang opera for dem. Jeg er tross alt italiensk, ikke sant? Når jeg sang, fikk jeg noe å drikke på. Sprit, vet du. Det var første gang jeg smakte så sterke saker.

– Visste du at du var annerledes den gang?

– Nei, ikke så tidlig i livet. I min familie snakket vi ikke om slike ting som homoseksualitet. Vi var katolikker, vet du … Men da jeg ble 15-16 år, begynte jeg å forstå at jeg ikke var som alle andre.

Etter året i Trysil ble han gjenforent med mor i Oslo og begynte på St. Sunniva skole og siden på Majorstuen skole.

– Jeg hadde mange rare jobber fra jeg var 15 til 20 år. Jeg måtte jo finne ut hva jeg ville med livet mitt. Som 20-åring satt jeg på Kunstnernes hus en dag da bildehuggeren Kjeld Rasmussen bort kom til meg sammen med sin far Wilhelm Rasmussen. Kjeld ville lage et portrett av meg. Sånn var det det startet.

Elsker disco

Etter Kjeld Rasmussen sto andre kunstnere i kø, fra Per Ung til Odd Nerdrum, for å bruke den nye aktmodellen. Maurice fant fort sin plass i kunstnermiljøet.

– Jeg hadde følt meg litt utafor i Oslo, men da jeg begynte å jobbe som modell forsto jeg at jeg hadde funnet miljøet mitt. Det var en fabelaktig tid. Vi vanket på Club 7, Theatercafeen og Lorry og hele bøtteballetten.

Den gangen var mannlig homoseksualitet forbudt i Norge, helt frem til 1972, og det var sosialt uakseptabelt i flere tiår etter det.

– Men Club 7 var et fritt sted. Der kunne menn danse sammen. Der blåste man i hvem eller hva man var. Men jeg var en del på Metropol i Akersgata også, som den gang var et av få møtesteder for homofile. Jeg elsket å danse til disco, forstår du, og det kunne jeg på Metropol. Og det var jo deilig å se på de deilige unge mennene også, vet du.

– Fikk du napp, da?

– Joda, det hendte det. Vet du, venninnene mine pleide å si «Maurice, du er ikke akkurat den vakreste. Men du har utstråling og personlighet, og da trenger du ikke være vakker», haha.

Han har likevel ofte følt seg uglesett av andre homofile. For eksempel på homoklubbene de få gangene han har gått dit.

– Som sagt, så elsker jeg å danse disco, men på disse klubbene møtte jeg mange fordomsfulle homoer. De kunne finne på å spørre hva jeg gjorde der …

Ambassadører og gategutter

Ungdomstida var full av fest og spennende mennesker. Maurice savner sin unge, slanke kropp og sitt ubekymrete sinn.

– Jeg har alltid hatt mye av barnet i meg. Alltid vært leken og nysgjerrig. I dag føler jeg meg ræva, det må jeg si, men jeg er likevel meg selv hundre prosent. Jeg kan være fryktelig vanskelig og egoistisk og alt det der. Men samtidig er jeg veldig raus og omsorgsfull. De fleste som kjenner meg, ser også på meg som et barn.

– Husker du din første forelskelse?

– Nei … jeg har aldri tenkt så mye på det med forelskelse. Jeg husker en gang jeg var på et skoletreff med de jeg gikk på Majorstuen skole sammen med. Da var det en av guttene som lurte på om jeg husket at han og jeg hadde vært sammen. Det syntes jeg var kjempekoselig. Vi var jo veldig unge den gang, 15-16 år. Jeg hadde jo glemt det hele jeg, haha. Men jeg syntes det var tøft av han å si det og han han virket litt stolt over at vi hadde vært sammen.

Status og fasade er noe han aldri har brydd seg om.

– Der er jeg veldig demokratisk, altså. Det har vært alt fra gategutter til ambassadører, for å si det slik. Jeg har aldri diskriminert. Jeg er et liberalt menneske og det har jeg alltid vært, enten det handler om politikk eller religion. Jeg hater dumhet, småborgerlighet og fanatisme. I dag er det så ekstremt mye fanatisme. Det blir bare verre og verre. Folk, og spesielt ungdommen, vil være frie. Men de er jo ikke det. Nei, det var faktisk mye friere før. Selv kunstnere i dag er ikke så frie som tidligere. I dag er det alt for mye åndssnobberi.

Venninner og ingen mann

Til tross for at han har vært aktmodell for mange av Norges største kunstnere, og levd i et i bohemmiljø som har åpnet mange dører, har han ikke funnet mannen i sitt liv.

– Jeg har aldri hatt fast følge med noen. Jeg har alltid vært veldig spesiell og det har nok skremt mange menn. Jeg har jo møtt mange menn. Varme og omsorgsfulle menn. Men så blir de skremt da vet du, for jeg kan være veldig intens. En gammel og god venninne av meg sa det slik en gang: «Det som er tragedien med Maurice, er at folk alltid ser på ham som en kuriositet. De ser ham ikke som et menneske». Hun har veldig rett i det. Jeg har alltid vært helt der oppe. Her kommer stjerna, liksom.

– Savner du nå å ha en mann som er din?

– Jeg savner det i dag. Nå som jeg har blitt eldre. Det jeg savner er vennskap. Da jeg var ung, var jeg ikke så opptatt av forhold. Jeg har aldri bodd sammen med noen andre. Det hadde jeg ikke orket, altså. Jeg trives godt alene og i mitt eget selskap, men jeg savner den sosiale kontakten med andre mennesker.

Han har flere venninner enn mannlige venner. Slik har det vært bestandig.

– Noen av dem er døde nå, men jeg har noen igjen. Jeg trives veldig godt i selskap med kvinner.

Utelivskongen

Så sentral var Maurice i hovedstadens uteliv, at da klubben Kristiania åpnet dørene på tampen av 90-tallet, var han selve gallionsfiguren for det nye instedet. Klubben i Kristian IVs gate ble fort stedet hvor streite, skeive, finansfolk og ravere festet sammen. En salig blanding sørget for lange køer i helgene. En kø Maurice slapp å stå i.

Innehaver Olle B. Thorsvik skriver om Kristiania i boka «Nattverden» som kom ut nylig.

«Vi hadde laget femti patinerte nøkler, som var adgangskort for Kristianias mest prominente gjester. Med disse hadde man adgang foran køen med ubegrenset antall gjester og gratis adgang», skriver Thorsvik.

På åpningskvelden sto plutselig HKH Haakon og Märtha Louise veloppdragent i døra.

«Sørg for at krompen kommer foran i køen. Og gi ham Kristiania-nøkkel nummer to – Maurice har allerede nummer én», skriver Thorsvik i «Nattverden».

– Å gurimalla, jeg finner jo ikke den nøkkelen lenger, sukker Maurice.

– De årene på Kristiania var gøye. Og du vet, etter stengetid hadde jeg ofte nachspiel med venner og utvalgte gjester. Da holdt vi på til sola sto opp, men klokka åtte var det slutt. Da tok jeg alltid toget til Moss til en venninne. At jeg orket det … herlighet!

– Hvordan føles det å ha blitt en myteomspunnet person i ettertid?

– Ja …, begynner Maurice idet han tar en slurk te. Han holder koppen delikat og med lillefingeren rett opp. Han kremter.

– Jeg har vært i utelivet i mange år og har blitt skrevet om i blader. Det er ikke så mange som opplever det. Det er lett å bli egoistisk og selvopptatt av sånt. Men det er en ting jeg hater. Det er selvgodhet.

Heller interiørarkitekt

Han har mange fine minner, men ingen penger på bok. Å være aktmodell var semmert betalt og Maurice har flere ganger kritisert Kunstakademiet for at modellene ble dårlig lønnet og hadde få rettigheter. De var aldri fast ansatt, og måtte gå uten lønn om sommeren. I dag er Maurice minstepensjonist.

– Jeg sto modell for noen år siden og det var helt allright. I dag hadde jeg ikke orket. Det er et slitsomt yrke og ekstremt dårlig betalt. Hadde jeg vært 20 år i dag, hadde jeg ikke blitt aktmodell. Da hadde jeg utdannet meg som interiørarkitekt. Jeg ville ha laget vakre hjem for mennesker med dårlig smak. Det er mange av dem, altså. Disse nyrike folka eier jo ikke smak.

Selv om han har en tendens til å omtale seg selv som et uhyre, er han likevel innforstått med at han er unik og at personligheten hans er det som har fått kunstnere til å bruke han.

– Å være aktmodell handler om å vise hele seg, som menneske. Da jeg startet, jobbet jeg sammen med aktmodeller som hadde jobbet med Edvard Munch og den gjengen der. Nå er de døde alle sammen, men for noen flotte mennesker, med flotte personligheter og mye karakter, sier han og tenker seg om.

– De unge i dag er så plaget av komplekser. Jeg forstår det ikke.

Modell for kongen

Det er ikke få kunstnere som har benyttet Maurice og kroppen hans i sine kunstverk. Selv har han ikke oversikt over hvor mange, eller hvor kunstverkene nå befinner seg. De fleste av maleriene og skulpturene av han befinner seg i private hjem. Selv har han bare to kunstverk av seg selv hjemme.

Noen ganger var det også slik at kroppen hans ble brukt til å formgi andre mennesker, som da han sto modell for Nils Aas’ tegninger til den berømte statuen av kong Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo. Statuen som ble avduket i 1972 på 100-årsdagen for kongens fødsel, regnes i dag som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstida.

– Den gang på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var jeg jo så ung og slank. Statuen er ikke av meg, men Aas brukte kroppen min til å lage den. Det er jo flott, da.

Maurice satt også modell for Kåre Grovens skulptur «Maurice», en malt gipsfigur som sitter naken ved inngangen til Theatercafeens herretoalett i Oslo. Den ble først vist på Høstutstillingen i 1981.

– Føler du deg privilegert som har kunnet levet livet som du selv har villet?

– Ja ... men jeg hater ordet privilegert! Vet du hvorfor? En venninne av meg sa en gang, «Maurice. Ikke har du familie og ikke har du penger. Da kan du ikke si at du er så jævla privilegert».

– Føler du deg som en kjendis?

– Nei, egentlig ikke. Den nye generasjonen aner jo ikke hvem jeg er. Jeg er kanskje en kjendis blant de som er 60 år og oppover. Ja, og i kunstnermiljøet er det jo mange som vet hvem jeg er, da.

Under bordet

Veien var kort fra Lorry til Kunstnernes hus og Theatercafeen og Maurice har holdt seg i dette strøket i alle år.

– Mamma bodde på Sagene før hun døde, så jeg var mye hos henne, men ellers har jeg alltid bodd i området rundt St. Hanshaugen og Hegdehaugsveien. Jeg bodde på Lambertseter en gang, men det var for langt unna sentrum.

Lorry denne ettermiddagen er ikke slik Maurice husker det fra glansdagene. Nå er det håndsprit, munnbind og ingen kontakt med gjestene på de andre bordene.

– Den gamle garde er jo ikke her lenger. De fleste er døde. Men guuuuud så mye moro jeg har hatt det her. Vi kunne sitte her i et helt døgn. Helt til en av oss endte under bordet. Ble man kastet ut, var det bare å komme tilbake dagen derpå. Kanskje hovmesteren måtte bestikkes, men det var det verdt.

Nå gleder han seg til koronavaksinen.

– Jeg gleder meg til den sprøyta. Når den er satt, kan vi endelig feste og omgås igjen som i gamle dager. Nå er jeg nemlig lei av dette koronastyret.

Ikke for det. Han trives godt i sitt eget selskap.

– Det er deilig å kunne være for seg selv også. Jeg er fryktelig glad i historie og jeg har en historiekanal på tv som jeg ser på ofte. Film er jeg også glad i. «Cabaret» med Liza Minelli ... åååå! Og jeg elsker russiske filmer fra 60-tallet, som «Anna Karenina» og «Hamlet». Overdådige kostymer og mye drama.

Merkelige greier

Middagen er fortært og Maurice er mett og fornøyd. Hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen står kjøkkenet ubrukt.

– Jeg kan ikke steke egg engang. Jeg spiser ofte middag hos venner. Hvis ikke kjøper jeg noe ferdigmat. Jeg kjøper også godt pålegg og er veldig glad i god og dyr ost. Det var mamma som sørget for mat da hun levde.

Han savner mora. Hun var en stor del av livet hans, selv om hun ikke var helt komfortabel med at sønnen var homofil.

– Det var mot slutten av livet hennes at jeg fortalte det. Det gikk greit, men hun ville ikke snakke om det. Det er så rart siden hun selv hadde mange homofile venner. Det var ikke noe problem, men når det gjaldt meg, var det ikke så greit. Merkelige greier. Jeg velger ikke å tenke så mye på det nå. Det var som det var, sier han og smiler bredt idet riskremen kommer til bås nummer seks.

– Men det er mye kos i å bli servert god mat og dessert også da, vet du.