«Riksteatrets versjon av 'Trollmannen frå Oz' er en aldri så liten genistrek», skrev Aftenpostens anmelder om Alan Lucien Øyens første musikal.
«Riksteatrets versjon av 'Trollmannen frå Oz' er en aldri så liten genistrek», skrev Aftenpostens anmelder om Alan Lucien Øyens første musikal.

Trollmannen

Alan Lucien Øyen synes det er stas å få lov til å være trollmannsregissør og splashe regnbueflagget overalt.

Publisert Sist oppdatert

Alan Lucien Øyen

ALDER: 39

SIVIL STATUS: Samboer med danseren Daniel Proietto

KOMMER FRA/BOR: Bergen/Oslo

GJØR: Regissør, koreograf, danser og dramatiker

AKTUELL: Har regi og koreografi på Riksteaterets oppsetning av «Trollmannen fra Oz» som hadde turnépremiere i Hamar 25. januar. Etter 52 forestillinger over hele landet avsluttes turneen i Oslo i april Mer info: riksteatret.no

Alan Lucien Øyen vokste opp i smauene på Nordnes og i gangene på Den Nasjonale Scene i Bergen. Faren var påkleder, og unge Alan drømte om å bli instruktør. Koreografen, dramaturgen og regissøren, som er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, begynte å danse som 16-åring. Karrieren startet hos dansekompaniet Carte Blanche og fortsatte i hans eget kompani, Winter Guests, der teaterelementer stadig blir mer framtredende.

De siste årene har han også fått rene regioppdrag i Norge, og han har også mange prosjekter i utlandet. «Trollmannen fra Oz», som skal turnere landet rundt denne våren, er hans første musikal. Han innrømmer at han syntes det var litt skummelt når Blikk møter han på kafeen BillaBong på Majorstua dagen etter premieren i Oslo.

Hører du hva de spiller? This is perfect, jeg elsker denne versjonen! Alan Lucien Øyen nikker mot sangen som spilles over høyttalerne.

MUSIKAL I TURNÉBUSS

Jeg ville løyet hvis jeg sa at regnbuen var hovedgrunnen til at jeg valgte å sette opp stykket. Men jeg ser bruken av den som en fantastisk bonus.

Alan Lucien Øyen

Selvfølgelig er det «Over the Rainbow», den udødelige låta fra «Trollmannen fra Oz», her i kafeen er det Israel Kamakawiwo’oles versjon vi hører.

Jeg synes det er en så fin moral i fortellingen, så det var en veldig flott forestilling å jobbe med. Den handler jo om å komme hjem. Hjem er et veldig ladet ord, og det er så sterkt! Jeg blir litt rørt av å tenke på det. Men det tok litt tid for meg og teatersjef Tom Remlov å komme fram til at det var «Trollmannen fra Oz» vi ville sette opp. Vi visste bare at vi ville ha en klassisk, gammeldags musikal, med de gode sangene man kjenner til. Jeg har jobbet en del med Amerika som tematikk, amerikansk kultur og hvordan det har påvirket vår egen kultur. «Trollmannen fra Oz» var sånn sett nærliggende materiale. Historien om gårdsjenta Dorothy som drømmer seg bort fra vanskelige opplevelser og havner i eventyrlandet Oz, er en av de mest kjente og ikoniske filmene i historien. Musikal-versjonen er laget av Harold Arlen og E.Y. Harburg.

Regissør Alan Lucien Øyen sammen med Jørn Morstad (t v) og Stig Werner Moe. De homofile skuespillerne har en rekke roller i «Trollmannen fra Oz», her som
innbyggere i Smaragdbyen der trollmannen bor.
Regissør Alan Lucien Øyen sammen med Jørn Morstad (t v) og Stig Werner Moe. De homofile skuespillerne har en rekke roller i «Trollmannen fra Oz», her som innbyggere i Smaragdbyen der trollmannen bor.

Det er egentlig en veldig stor musikal. Det pleier å være flere titalls medvirkende på scenen, med flyvende apekatter og alt. Men vi visste at når oppsettingen skulle ut på turné, så kunne det ikke være så mange med. Derfor har vi bare åtte skuespillere og fire musikere. Så det å trykke den store musikalen inn i en turnébuss har vært en utfordring.

FLYVENDE APEKATTER

For Øyen ble dansen et viktig redskap i dette prosjektet, særlig fordi det er dansen som er bakgrunnen hans. Det rytmiske og musikalske er viktig for ham.

Særlig synes jeg Scarecrow fra filmen er skummel, med den sekken han har over hodet. Det gir meg assosiasjoner til fangene fra Guantanamo Bay.

Alan Lucien Øyen

I musikaler kan ofte overgangene til musikk-og dansenumrene bli litt bråe, og jeg er mer opptatt av de glidende overgangene. Det er de små tingene, de skal henge sammen og gå opp musikalsk. Det synes jeg er særlig viktig i en musikal. Men jeg var litt bekymra siden dansenumrene bør være fengende i slike stykker. Jeg kommer jo fra samtidsdansen, men jeg tror jeg har fått til de riktige bevegelsene.

Han forteller at han elsker å forholde seg til kollektive minner og felles referanser. «Trollmannen fra Oz» er en historie «alle» har et forhold til, selv de som ikke nødvendigvis har sett den. Det krever at det må gjøres flere bevisste valg i både det visuelle uttrykket og utviklingen av karakterene.

Jeg måtte se filmen på nytt da vi startet med dette prosjektet. Da jeg kom til scenen med de flyvende apekattene, kunne jeg faktisk ikke huske dem.

DOROTHYS GULE KNAPPER

Det viste seg at han ikke hadde sett hele den legendariske filmversjonen fra 1939, selv om han var overbevist om at han hadde gjort det flere ganger.

– Men jeg hadde bare sett utdrag. Man ser på «Trollmannen fra Oz» på samme måte som «Grevinnen og hovmesteren», som man ser hver jul. Men det er jo amerikanerne som ser «Trollmannen» årlig ved Thanksgiving, og den tradisjonen feirer ikke vi. Likevel er den i det kollektive minnet vårt. Jeg liker å spille på sånne ting: forventinger man har, for så å vri dem. Man må jo nødvendigvis gjøre ting litt annerledes når man adapterer en så kjent historie.

Han trekker særlig fram karakterene som eksempler der det kan være nødvendig å gjøre moderniseringer og endringer.

For eksempel er hovedpersonen Dorothys utseende så ikonisk, som med Mikke Mus’ røde shorts. Skal man utelate de gule knappene? Dorothys kostyme i filmen kan lett bli en pastisj eller et dragshow. Man har gjort kopi på kopi på henne opp gjennom årene. Samtidig må vi jo gjøre noe nærliggende de forventningene man har.

SKEIV SYMBOLIKK

Kostymedesigner Stine Sjøgren og Øyen valgte også å gjøre karakterene Tin Man, Scarecrow og Lion – Blikkboksmannen, Løven og Fugleskremselet på norsk – mer menneskelige enn i filmen.

– Særlig synes jeg Scarecrow fra filmen er skummel, med den sekken han har over hodet. Det gir meg assosiasjoner til fangene fra Guantanamo Bay. Så jeg valgte å gjøre utseendet hans på en annen måte, som samtidig påkaller nok av de bildene man har av ham. Jeg liker også at vår Lion her er såpass camp. Rollen er jo ganske «light in the loafers» i filmen og, men i filmen blir det nesten søkt. Jeg synes vi har tatt det ut på en annen måte. Det passer forøvrig godt med at rollen har som mål å finne motet sitt.

Fra et skeivt perspektiv har «Trollmannen fra Oz» mye symbolikk. Sangen «Over the Rainbow», udødeliggjort av homoikonet Judy Garland, er en av de mest kjente musikalsangene noensinne, og den topper blant annet den amerikanske lista «Songs of the Century».

SPLASHER REGNBUEFLAGGET

Selv om regnbuen ikke ble et symbol for homobevegelsen før mye senere, og dermed egentlig ikke har den betydningen i «Trollmannen fra Oz», forteller Øyen at dette var i tankene hans under produksjonen.

Jeg ville løyet hvis jeg sa at regnbuen var hovedgrunnen til at jeg valgte å sette opp stykket. Men jeg ser bruken av den som en fantastisk bonus. Regnbuen har jo utrolig fine farger også! Jeg er veldig glad i alt som både regnbuen og «Over the Rainbow» står for. Da sangen og filmen ble laget i 1939, hadde Hitler allerede begynt å invadere, og andre verdenskrig var i gang. Sangen ble etter hvert populær blant de allierte og soldatene som var ute i kamp. Veldig mange spilte den som et håp om å komme hjem, mens de drømte om et annet sted der verden var annerledes. Så på en måte står det jo «homobevegelse» med store bokstaver over denne sangen. Da er det jo hyggelig at denne oppsetningen skal turnere og spre regnbuebudskapet over det ganske land. Og det er stas å få lov å lage en forestilling hvor jeg bare kan splashe regnbueflagget overalt!

EN UNIVERSELL HISTORIE

Øyen ler litt av sin egen vits, før han understreker at historiens budskap er vel så relevant nå i dag som den gangen da filmen kom ut. Selv om den originale boka, «The Wonderful Wizard of Oz» av L. Frank Baum, kom ut i 1900, er filmen sterkt preget av den store depresjonen på 1930-tallet. Samtidig er det noe veldig universelt over fortellingen.

Det er truende skyer på horisonten i dag som i 1939. Vi trenger kanskje mer enn noensinne å finne opp et magisk og fantastisk sted, slik karakteren i filmen gjør. Det håper jeg vi har fått til her, varme i en historie som også har et alvor i seg. Historien er ikke bare fantasi og moro, men også mye mer. Varmen og bondingen som skjer mellom de fire hovedpersonene, håper jeg kommer fram. Mye av fortellingen handler om å dra på reise, for så å komme tilbake til seg selv. De finner jo seg selv på slutten. De har mot, de har hjerne, de har hjerte. De har alt det de i utgangspunktet gikk ut for å finne. Man trenger ikke å lete så langt. Og jeg tror dessuten barn kan kjenne seg igjen i opplevelsen av at de voksne er opptatt og ikke har tid til å prate med deg. Historien tar den følelsen på alvor, det liker jeg veldig godt. Så jeg håper dette har blitt en forestilling som både voksne og barn ser noe viktig i.

Powered by Labrador CMS