Luca Dalen Espseth vil for alltid være mest kjent som transmann. – Jeg fikk aldri forsøkt bare å være mann fordi jeg ble aktivist før jeg kom ut.

Luca Dalen Espseth (31) er kjønnsmangfoldsrådgiver i FRI, og som transmann er han kjent som transaktivist og samfunnsdebattant. Mange kjenner ham også fra dokumentaren «Mann uten penis» fra 2013 om hans egen kjønnsreise.

– Er det et savn ikke bare å kunne være mann?
– Om det er et savn, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan det er, fordi jeg ble aktivist før jeg kom ut. Å bli aktivist var ikke et valg for min del. Det var en konsekvens av å møte systemet på Rikshospitalet, samt andre menneskers reaksjoner på at jeg fortalte dem hvem jeg er – at jeg er mann.

– Identifiserer du deg som transmann?
– Jeg føler at det er situasjonsbestemt. Når jeg er aktivist, og når jeg er på jobb, så er jeg en fagperson.

– Opplever du å bli introdusert som trans av andre mennesker?
– Det har skjedd. Men hvorvidt man er trans eller ikke, har ikke folk noe med. Ofte skjer det i situasjoner der cis-personer er opptatt av å vise at de ikke har fordommer. Det er jo en fin ting, men det kan oppleves slitsomt hele tida å bli trukket fram som et eksempel.

Ikke et komplement!
Ifølge Espseth er det sis-folk, og spesielt cis-homser, som er mest redde for å tråkke i salaten i møte med transfolk.
– Jeg har vært i sammenhenger med cis-homser hvor ord som «girl» slenges rundt som slang, men aldri til meg. Det blir litt merkelig å være på en Melodi Grand Prix-fest hvor alle, inkludert meg, har kledd seg i kjole og tiara, og så er jeg den eneste som ikke får «girl» slengt etter meg.

– Hvilke andre feller faller cis-folk i?
– Du har de som sier ting som «jeg ville aldri sett på deg at du er trans». De tenker nok at det er en hyggelig ting å si, men for meg er ikke det et kompliment. Det er transfobt å tro at man kan se på noen at de er trans. Oppfatningen er at det er negativt hvis man ser at noen er trans, og at det er positivt hvis man ikke kan se det. Det verste er at noen kan få seg til å tro at det er greit å rangere meg opp mot andre transfolk. Det i seg selv er smertefullt. Men sånn er det for mange homoer også, som får høre at de ikke ser homo ut. Hvis du først er så uheldig at du er cis, kan du likevel være såpass heldig at du er homo. Da vet du i alle fall hvordan det oppleves å bli spurt om personlige ting, som andre slipper.

Luca Dalen Espseth. Foto: Reidar Engesbak.

Sure, kranglete og hårsåre
Mange transfolk får hormonbehandling. Uansett hvilke man tar, vil det oppleves forskjellig fra folk til folk.
– Men generelt sier man at østrogen gjør deg mer emosjonell, mens testosteron gjør deg flatere med hensyn til humørsvingninger, men også mye kåtere, forklarer Espseth.

– Samtidig er det noen som opplever å bli kåtere når de går på østrogen, fordi kroppen deres føles mye mer ok. Men det varierer veldig fra person til person. Det vi ser, er at å starte på østrogen eller testosteron gir en ny pubertet, med alt det innebærer. Det kan være et sjokk i starten, men så blir en jo vant til det.

– Hvor setter man grensen for hva folk kan spørre transfolk om?
– Der er folk forskjellige, igjen. Mange blir opprørt over det som kalles «dead naming», hvilket betyr å bruke det opprinnelige fødenavnet, mens andre synes det er helt all right. Det er klart at cis-folk blir forvirret når det praktiseres forskjellig – men spør først. Det er en god regel. Mange oppfatter transfolk som sure, kranglete og hårsåre, men det er viktig å huske på all dritten noen har opplevd. Ofte ender det med at transfolk må trøste cis-folk som har sagt noe dumt. Det er jo absurd. Som samfunn må vi lære oss hvordan vi håndterer slike ting, og ungdom i skolen må få verktøy som lærer dem hvordan de møter annerledeshet, men også hvordan de skal takle egne følelser.

Å ligge med folk
Et annet problem transfolk møter, er fetisjisering. Også Espseth har opplevd det.
– Jeg er opptatt av å eie min egen identitet og synes det er empowering å gi meg selv makt framfor å overlate definisjonsmakta til andre. Hvor mye skal jeg la meg selv bli et objekt andre kan fetisjisere? Da kan man havne i dilemmaer hvor spørsmålet blir, «skal jeg ligge med folk som vil ligge med meg på tross av at jeg er trans, eller skal jeg ligge med folk som vil ligge med meg på grunn av at jeg er trans?» Jeg velger da på grunn av, i stedet for på tross av. Samtidig er det kjipt at det kun er de to valgene. Kan vi ikke bare ligge sammen?

– Har du utvidet tenningsmønsteret ditt etter at du kom ut som trans?
– Ja. Jeg er langt fra monoseksuell. Det innebærer at jeg ikke forstår mennesker som kun retter lysten sin mot en annen persons kjønn. Det henger sammen med min egen kjønnsreise.

Luca Dalen Espseth. Foto: Reidar Engesbak.

Seksuelle preferanser
Dess mer Espseth erfarer av verden og alle muligheter, framstår ideen om kjønn mer og mer absurd for ham.
– Jeg har for eksempel erfaring med å hooke med cis-homser. Det var en som sa at han egentlig liker fitte ganske godt, men at han håndterer damer skikkelig dårlig. Han takler heteroseksualitet dårlig også og er livredd for å bli tolket som bifil. Det viser at trange normer rammer alle. Hadde han tillatt seg å heve seg over identiteter som homo, streit eller bi, så hadde han kanskje hatt større spillerom.

– Og så valgte han deg. Hvordan føles det?
– Skal jeg bli fornærmet fordi han liker meg fordi jeg ikke har penis? For min del var det helt fint, det. Jeg syntes det var flott at han fikk pule en fitte uten å måtte forholde seg til en dame. Det må jo være helt ideelt hvis det funker for ham. Jeg synes jo det er greit at folk har seksuelle preferanser på genitalier, altså menn med fitter eller kvinner med penis. Men da må de rette seg mot folk som synes det er greit å ha de kroppene også.

Demonstrasjoner i Oslo og Bergen
FRI arrangerer demonstrasjoner i Oslo og Bergen onsdag 18. april i kjølvannet av at Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) endret sin egen praksis. Endringer som vil føre til at færre transpersoner får rett til helsehjelp og behandling.

Behandlingstilbudet til transpersoner er for dårlig i Norge. Historiene om lange ventetider, gammeldags kjønnsforståelser og pasienter som blir stående uten helsehjelp bekreftes gang på gang av en pasienter og pårørende. Også internasjonalt møter Norge sterk kritikk.
– Situasjonen nå er uholdbar. Fire av fem som søker hjelp avvises i døra på Rikshospitalet, og tilbudet folk får er for dårlig. Mange voksne transpersoner har gitt opp å få behandling, tenåringer deler helsetips på nett og medisiner med hverandre, mens foreldre fortviler over at barna deres ikke blir hørt, sier FRI-leder Ingvild Endestad.

Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet har i dag behandlingsmonopol, et monopol som fører til at mennesker blir stående helt uten helsehjelp og at verdifull fagkompetanse utenfor Rikshospitalet blir stående ubrukt. Onsdag 18. april klokken 16 møtes FRI og over tretti andre organisasjoner utenfor stortinget for å si ifra at nok er nok. Flere av de politiske partiene, Amnesty og Mental Helse Ungdom er blant de tilsluttede organisasjonene, som nå stiller krav til helsemyndighetene.
– Interessen og antall tilsluttede organisasjoner forteller oss at mange ser alvoret i situasjonen og hvor dårlig denne gruppa har blitt møtt av helsetjenestene over tid, avslutter Ingvild Endestad.

Fra invitasjonen:
Rapporten «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» slår fast at tilbudet om kjønnsbekreftende behandling i Norge er for dårlig. Den siste tiden har situasjonen forverret seg gjennom medieutspill og nye retningslinjer fra Rikshospitalet (NBTS). Nå må noe gjøres!

For få mennesker får hjelp, det tar for lang tid og hjelpen som gis er ikke tilpasset den enkelte pasient og er ikke faglig forankret.

I medieutspill den siste tiden går NBTS aktivt ut og feilkjønner sine pasienter, mens de på sine nettsider oppfordrer foreldre til å ikke la barn leve i tråd med eller utforske egen identitet. I tillegg nekter de å hjelpe mennesker som har mottatt kjønnsbekreftende behandling andre steder enn hos dem.

Rikshospitalets menings- og behandlingsmonopol er skadelig for mennesker som opplever kjønnsdysfori, og strider i mot faglige retningslinjer og forskning på feltet.

Vi krever derfor at:
– NBTS sitt behandlingsmonopol avvikles.

– Flere helsepersonell må få kompetanse til å kunne gi kjønnsbekreftende behandling. Denne kompetansen må komme fra andre fagfolk enn de som nå jobber ved NBTS.

– At det utarbeides nasjonale faglige retningslinjer på feltet,
og at internasjonale retningslinjer legget til grunn for dette arbeidet sammen med rapporten «Rett til rett kjønn- helse til alle kjønn» og diagnosemanualen ICD 11.

– Ikke-binære, pasienter med somatiske og/eller psykiske diagnoser eller pasienter som har fått hjelp utenfor NBTS, må også tilbys tilpasset helsehjelp. I tillegg må transpersoner uten permanent opphold også få tilbud om helsehjelp og oppfølging.

Mer info:
Oslo: Trans nok!
Kl. 16-17, Eidsvolls Plass

Bergen: Trans nok!
Kl. 16-17, Den blå steinen, Torgalmenningen


KLIKK HER:
BLI ABONNENT!