Festet for friheten

.

Det skeive utelivet og miljøets festkultur er sagnomsust.

– Og det er ikke så merkelig, for den homofile kulturen ble født på en barkrakk, sier journalist og forfatter Siri Lindstad.

– Helt siden kategoriene «homoseksuell» og «heteroseksuell» ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet, har seksuelle avvikere snust seg fram til de alternative stedene, som var pustehull i en stadig mer heteroseksualisert og fiendtlig tilværelse. Derfor er det ikke rart at den norske homobevegelsen i mange år la ned mye tid og energi i nettopp å skape disse pustehullene, sier Lindstad.

– Men like viktig var det, ifølge Kjell Erik Ullmann Øie, at inntekten skulle gå til homokampen.

– Å lage utestedsarrangementer var et av de viktigste homopolitiske virkemidlene, og inntekten av alkoholsalg og arrangementene gikk uten unntak til bevegelsen, forteller Øie som var homopolitisk aktiv i Trondhjem før han ble leder av Det norske forbundet av 1948, DNF-48 (heretter Forbundet), i 1987.

.

Berusende kjærlighet

Før Forbundet begynte med egne treffkvelder, møttes skeive på steder som var ansett for å være homovennlige. I Oslo var dette blant annet Chat Noir, Theatercaféen, Tostrupkjelleren, Express Bar, Fallas Kro, Original Pilsen og Den Gyldne Freden.

– Det var som å komme til himmelen, forteller «Villskudd»-forfatteren Gudmund Vindsun, om sitt første møte med Fallas Kro på Majorstua.

– Jeg ble møtt med en berusende kjærlig stemning både bokstavelig talt og i overført betydning. Det var mye alkohol, men også kjærlighet. De andre gjestene hvinte «åh en ny gutt, og så nydelig han er», og jeg fikk sporenstreks et glass vin, eller kanskje det var den norske sjampanjen Golden Power, i hånden. Full ble jeg uansett, forteller Vindsun.

Han ble introdusert for Fallas Kro gjennom en venn. Her møtte han et miljø der han fikk venner for livet, men også et miljø der festen for mange aldri tok slutt.

.

.

– Det var sommeren 1968, og da var stemningen og miljøet overmodent for å komme ut, og det preget kulturen. Men homomiljøet var også trendsettere på mange områder, også når det gjaldt dop. Det som var hipt i USA, fant også fort veien til det norske homomiljøet.

.

Fristedet Jansen Salong

Men i homokampens begynnelse var det først og fremst private leiligheter som var treffsteder for fest og en gryende motstandskamp.

En av disse var Jansen Salong på Frogner, som Hans-Wiggo Kristiansen beskriver i boka «Masker og motstand» (2008). Ifølge Kristiansen stilte klesdesigner Finn Jansen (født ca. 1910) sin lille leilighet til disposisjon for menn i miljøet, inkludert soverommet.

Salongen var både et festested og fristed for Jansens godt voksne venner, unge homofile menn som fortsatt bodde hjemme, tilreisende sjømenn, og menn gjestene hadde møtt på et pissoar eller i en park.

Deriblant for Rolf Løvaas som i 1950 startet opp Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948 der Jansen ble et av de første medlemmene.

Høsten 1950 leide Forbundet lokaler i klubbhuset til Tåsen Idrettslag. Da var rundt 30 - 40 menn og noen kvinner tilsluttet Forbundet, ifølge Arne Helis bok «Åpen om det forbudte» (2006). Målet var å arrangere seriøse debattkvelder som også skulle fungere som plattform for rekruttering til Forbundet. Slik gikk det ikke.

– Øivind Eckhoff fortalte meg at de var nødt til å selge alkohol for å få folk til å komme, forteller Gudmund Vindsun.

Vigdis Bunkholdt, som satt i styret for Forbundet i tre perioder mellom 1958 og 1962, bekrefter det samme. I et intervju med Skeivt arkiv i 2017, forteller hun om da de arrangerte en debatt- og en festkveld. Sistnevnte trakk fullt hus, mens førstnevnte var skrint besøkt.

.

Krangling om ølpenger

Styret kjøpte derfor inn drikkevarer som de solgte til medlemmene. I første omgang betalt med deres private penger, men etter hvert ga alkoholsalget inntekter til Forbundet.

Men ifølge Heli var det ikke helt uproblematisk. I boka forteller han om kvaler for brudd på skjenkelovgivningen, og problemer som oppsto når det måtte holdes lav profil med fulle homser i partystemning.

.

.

«Det falt oss aldri inn å søke økonomisk støtte fra offentlig instans til homokampen vi hadde startet. Riksadvokaten hadde med sin påtegning til politimestrene i Oslo sagt klart og tydelig fra om at han slett ikke satte pris på homoseksuelle som rottet seg sammen i ei hytte på Tåsen eller i et klubbhus på Ormsund, der vi seinere holdt til», skriver Heli i boka si.

I tillegg skapte alkoholserveringen konflikter innad i styret fordi mengden alkohol som ble solgt, ikke alltid stemte med sluttoppgjøret. Det førte ifølge Heli, til beskyldninger om at han hadde forsynt seg av kassa. Dette endte med at han meldte seg ut av Forbundet i 1964.

Fra Tåsen gikk veien videre til Ormsund Roklubb, og derifra til Snarøya Sportsklubb. Nå under dekknavnet foreningen «For by og bygd».

I noen år overlappet arrangementene på Snarøya og «Keiva» på Venstres Hus hverandre, før Norge i 1974 fikk sitt første åpne homoutested da Forbundet kjøpte restaurant Metropol i Akersgata. Men festene fortsatte samtidig også på Venstres Hus og på Boys Club nederst i Kongens gate.

.

Buss 31 til Snarøya

– Som grønnruss var jeg på skoletur i København, og da kom jeg over homobladet EOS hvor Forbundets adresse sto. Det var i 1964. Jeg var 17 år, og forsto at det var flere som meg, forteller Aasmund Robert Vik.

På 21 årsdagen søkte han medlemskap i Forbundet. Han fikk et brev signert av Willy Mikkelsen som skrev at Forbundet betvilte at han var 21 år, men at de lot han bli medlem likevel.

Sitt første besøk til Snarøya hadde han samme høst. Da gikk han på Romerriket Folkehøyskole.

– Jeg fikk informasjon fra Forbundet om å ta buss 31 og instruks om å gå av på Skogen holdeplass. De fleste gikk av enten på Fornebu eller holdeplassen etter Skogen. Men bussjåførene visste nok hvor vi skulle. Det sies at diskresjonen var betydelig redusert når festen var slutt og alle skulle hjem. Da kunne det også bli flørting med bussjåføren, sier Vik og ler.

.

.

– Jeg ble først sjekket i døra og så slapp jeg inn. Å komme hjem til det miljøet jeg hadde lengtet sånn etter, var helt fantastisk.

Han bestemte seg tidlig for at han skulle være aktiv i bevegelsen, som han har vært siden.

– Jeg ville gi noe tilbake ved å delta i det politiske arbeidet.

.

Kjøttmarkedet på «Keiva»

På Venstres Hus, «Keiva» som det het i miljøet, leide Forbundet lokalene onsdager og søndager.

– I de dager var søndager homomiljøets lørdager, forteller Aase R. D. Andreassen, som blant annet hadde oppdrag som kombinert fredsmekler og utkaster på «Keiva».

Etter søndagsmiddagen med familien samlet skeive seg her for å ha det moro med sine egne.

– Vi snakket, drakk, danset og sjekket akkurat som alle andre gjorde. Mulig man kan omtale det som kjøttmarked, men det var det jaggu på heteroenes utesteder også.

Da Andreassen ble medlem av Forbundet i 1972, hadde hun bodd sammen med sin daværende kjæreste i flere år.

– Jeg var et veldig politisk aktivt menneske, og for meg handlet det mer om å alminneliggjøre livet mitt. Jeg gikk ikke med en plakat hvor det sto at jeg var lesbisk, og kvinner var ikke direkte berørt av straffelovens paragraf 213, men homoseksualitet var en psykiatrisk diagnose, og det rammet alle kjønn. Om man fikk diagnosen, kunne det få alvorlige konsekvenser livet ut, sier Andreassen.

Først i 1982 fjernet Sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose, fem år etter at homoseksualitet hadde blitt fjernet som mental forstyrrelse av Norsk Psykiatrisk Forening.

– Den strukturelle undertrykkingen og diskrimineringen som vi homofile ble utsatt for, var massiv. Selv om jeg ikke opplevde direkte diskriminering som mange andre homofile gjorde, jobbet jeg mange år i Oslo-skolen uten å få fast ansettelse. Å være både ganske politisk aktiv på venstresida og forholdsvis åpen lesbisk, ble visst for mye.

.

Homsene festet, lesbene styrte

Mange lesbiske i Forbundet på 1960– og 70-tallet, var også politisk aktive i kvinnebevegelsen, i AKP og i fagforeningsarbeid. Det preget også Forbundet.

Da Løvetann i 1978 presenterte den første norske levekårsundersøkelsen, «Homofile – myter og virkelighet», slo den fast at de mannlige medlemmene satte mer pris på utelivet enn det kvinnene gjorde, og at kvinnene var mer aktive i Forbundets arbeid og var organisatorer.

Alder spilte ifølge undersøkelsen en rolle, 20 prosent av kvinnene var i 40-50-årene, mens bare åtte prosent av mennene i Forbundet var i denne aldersgruppa. At det var vanskeligere å rekruttere menn til politisk virksomhet, var også Viks erfaring.

– Jeg fikk ofte høre fra mennene at de var der mest for fest og moro, forteller Vik.

– Det var en liten gjeng som var iherdige aktivister, jeg vil anslå omtrent bare ti prosent av miljøet sier Vindsun.

– Men vi skal heller ikke glemme at i de dager var det å bryte med konvensjonene, og å harselere med fordommene, også politisk aktivisme. Bak Friele sto både de som jobbet aktivt for saka, og de som jobbet aktivt mot anonymitet og hemmeligholdelse. Det var like mye opprør og frihetstrang hos de flamboyante homsene og skrullene, som det var blant Forbundets politiske aktivister.

.

.

Nervene sviktet

Kjell Erik Ullmann Øie hadde lest om Metropol i Aktuell Rapport. En gang foreldrene hans var borte, planla han å ta toget til Oslo, gå på Metropol, og så ta toget hjem til Trondheim igjen.

– Men så var toget forsinket, og vi ble stående på perrongen i tre timer. Det taklet ikke nervene mine, så det endte med at jeg gikk hjem igjen.

I Trondheim møttes homomiljøet den gangen på Hotell Neptun i Thomas Angells gate der Forbundet leide lokaler i kjelleren.

– Da vi skulle dit, måtte vi først sikre oss at ingen så at vi gikk inn, forteller Øie.

– Da tråkket vi fram og tilbake i gata til det var klar bane. Men det ble verre da Forbundet leide lokaler på Studentersamfunnet. Da måtte vi gå inn hovedinngangen og passere en resepsjon der vi måtte si hvor vi skulle. Det var ganske skrekkslagent for meg, forteller Øie.

Veien hans ut av skapet kom som for veldig mange andre, ved hjelp av alkohol.

– Jeg drakk med full sammen med en kollega, og vi innrømmet for hverandre at vi var homofile, eller i alle fall bifile. Vi ringte sjefen som var åpen homofil, og han kom og tok oss med til Studentersamfunnet.

I mange år opererte Øie med separate utesteder.

– Jeg gikk på Bajazzo med straighte venner. Rundt midnatt snek jeg meg ut og løp over Elgseterbrua og inn på Studentersamfunnet, og avsluttet alltid kveldene på nachspiel med min homofile krets. Det tok mange år før jeg kombinerte miljøene, og da fant jeg ut at det var ikke farlig.

.

«Ta seg en øl, leve litt»

Metropol, eller «Meter’n» som det ble kalt, var samlingsstedet for politisk aktivisme, debattmøter og fest fra1974 til 1989.

For første gang hadde Forbundet sitt eget sted som de selv rådet over og var i flertall på.

Kim Friele beskrev Metropol slik i boka «To kvinner»: «[…] et sånt sted er veldig viktig for mennesker som trenger kontakt. Det de gjør i første omgang, er ikke å melde seg inn i Forbundet, men puste ut, ta seg en øl, kikke på folk i trygghet, danse, leve litt».

.

.

– Vi hadde alt på Metropol; lokaler, møtested, pub, restaurant og nattklubb, forteller Vik.

– Michelinguidens inspektører hadde neppe funnet noe å glede seg over, men de serverte mat, sier han og ler.

– De fleste var nok interessert mest interessert i festen, men Metropol som solgte alkohol, hadde likevel fullt hus hver gang det var møter, eller debatter. Jeg tror de som overhodet ikke var interessert i politikk, gikk på Boys Club. Der var det også åpent til langt på morgenkvisten.

– Jeg elsket Metropol og jeg var der hele tida, forteller Øie.

– Homokampen var avhengig av selvtillit, og det fikk vi i utelivet. Å få smaken på å leve et normalt liv, sjekke, danse, flørte, ha det moro og senke skuldrene, var viktig for oss alle og arbeidet som skjedde videre. På Metropol vanket det lesber, homser, transpersoner, lærhomser og sexarbeidere. Det var stedet der drag-scenen utviklet seg før den ble profesjonell. Vi vokste opp med at kvinnelig og mannlig seksualitet måtte utvikle seg side om side, vi lærte at forskjellighet var en lite truende størrelse, og vi gjorde alt i samlet flokk. Riktignok kunne det være sammenstøt, uenigheter og konflikter, men vi etablerte et fellesskap og hadde et ekstremt mangfold som både har formet meg og mange andre, men også kulturen i homobevegelsen, sier Øie.

.

Nei til Kvinnekveld

«Kvinnene var i mindretall, men Forbundet praktiserte likestilling lenge før det ble et offentlig anliggende», skriver Hans Wiggo Kristiansen i «Masker og motstand». Det var et uttalt mål for Forbundet å skape en allianse mellom lesbiske og homser.

På begynnelsen av 1950-tallet var kvinnene få, men i 1961 var tre av medlemmene kvinner. Allerede i 1962 fikk Forbundet sin første kvinnelige leder, «Mette».

– Første gangen vi foreslo å lage rene kvinnekvelder, var mens Forbundet arrangerte treff på Venstres Hus, forteller Aase R. D. Andreassen.

– Det ble nedstemt.

Hun mener motstanden skyldtes mer at de sosiale sammenkomstene var et knapphetsgode, enn at homsene ikke unte lesbene egne kvelder.

– Men vi, kvinnene i styret, ble sinte, og organiserte kvinnekveld på Hotell Viking i stedet. Dit kom det over 200 kvinner fra Oslo og Østlandet. Et par i 60-årene hadde vært sammen i over 25 år, og kunne altså ha feiret sølvbryllup. Men dette var første gang de var på et utested der de kunne være åpne kjærester. De hadde de så moro og danset så papiljottene spratt, forteller Andreassen.

.

Følelser i full storm

Lesbiske kvinner hadde ikke tilsvarende private nettverk og vannhull, som homofile menn hadde på 50-60-tallet. Kim Friele satt på benken utenfor Nationaltheatret stasjon, og speidet etter likesinnede.

Gerd Brantenberg skriver i minneordet i Blikk, at hadde hun visst at Kim satt der, skulle hun ha sett seg ned på benken og sagt: «Du? Altså? Jeg har hørt rykter om at de homoseksuelle møtes på restaurant Original Pilsen. Det er sikkert bare menn der, men vi kan jo prøve oss?».

– Kvinnekvelden var derfor viktig, og spesielt den på Rockefeller. De hadde forsøkt å legge den til andre steder, men ingen ble så populær som den på Rockefeller, forteller Kirsten Frigstad, som flyttet til Oslo etter endt sosionomutdannelse i Trondheim.

– Jeg ble egentlig ikke bevisst at jeg var lesbisk før jeg flyttet til Oslo og forelsket meg i en kvinne. Jeg visste at jeg var annerledes, men jeg forbandt homofile med gamle stygge menn i skogen, så jeg hadde ingen å identifisere meg med.

Kvinnekveldene var ifølge Frigstad et lite miljø der alle kjente alle, samtidig som alkoholen åpnet for følelser i full storm.

.

.

– Om ikke festlivet var arena for politisk mobilisering, så var det i alle fall arena for politiske debatter. Og selv om mange diskusjoner muligens hadde lavt saklighetsnivå på grunn av promille, så var de likevel viktige. Homomiljøet var ikke bare glamour. Fellesnevneren vår var at vi var homofile, men i miljøet var det både klasseforskjeller og ulik politisk tilhørighet. Det var mange uenigheter og motsetninger mellom gruppene, sier Frigstad.

.

Metropol gikk konkurs

I 1989 gikk Metropol konkurs. Det var, ifølge Øie, en smertefull opplevelse. Ikke minst fordi Forbundets oppsparte midler, Husfondet, gikk med i dragsuget. Inntektene fra Metropol hadde dessuten vært en viktig finansieringskilde til Forbundets arbeid.

– Ingen i verden er så utroe som homofile. Vi går ut for å ha det moro og ikke for å støtte opp om egne samlingssteder, slår Øie fast.

Det var markedskreftene som rådde. Metropol håndterte ikke konkurransen med Oslos stadig mer hippe uteliv på slutten av 1980-tallet, som blant annet skeive Cafe de Stijl i Skippergata.

– Da Metropol gikk konkurs, konkurrerte vi også med homobarer som Oscar, Enka og London Pub. Bare sistnevnte har overlevd. London var opprinnelig en straight, shabby og halvkriminell brun pub inntil homsene begynte å vanke der og presset ut det øvrige klientellet. London opplevde jeg som et fristed, men det ble aldri så mangfoldig som på Metropol, sier Øie.

Forbundet flyttet nå til Apotekergården på St. Olavs plass, og samtidig kom Forbundet inn som fast post på statsbudsjettet.

– Det var det familie- og forbrukerminister Solveig Sollie fra Krf som presset på for å få til, forteller Øie.

Forbundet drev deretter en stund Apoteket bar som gikk under navnet «Lille Metropol». Men så bestemte organisasjonen seg for å skille kommersiell virksomhet fra politisk aktivisme, og dermed ble det slutt for dette utestedet også.

Byttet Selters med øl

Det var ikke bare i Oslo at Forbundet fikk inntekter fra alkoholsalg og fester, det samme skjedde i Trondheim og Bergen. Samtidig var det diskusjon innad i Forbundet om det var riktig å tjene penger på alkohol.

– Jeg var blant dem som var imot det, forteller Andreassen.

.

.

– At inntektene skulle komme fra alkoholsalg til våre egne, fant jeg vanskelig. Driften av Metropol krevde dessuten mye energi, og jeg mente det gikk utover det homopolitiske arbeidet. Men på den andre siden, så kan man jo spørre seg om vi hadde fått alle de sideaktivitetene som ble etablert, om det ikke hadde vært for Metropol.

Drakk den homofile populasjonen mer enn heterobefolkningen?

Novas levekårsundersøkelse fra 1999 slo fast at homser og lesber hadde et høyre alkoholforbruk enn heterofile. Lesbiske drakk tilnærmet like mye som homser, og alkoholforbruket var høyest på Østlandet.

– Men den homofile utelivskulturen gjenspeilte også den generelle tidsånden, minner Andreassen om.

– Fra slutten av 1960-tallet gikk folk i Oslo mer ut, og damene erstattet Selters-glasset med øl og vin. Det er ikke sikkert forskjellen hadde vært så stor om de hadde sammenlignet homofiles konsum med heterofile som frekventerte utelivet. Folk bruker alkohol til å løsne på snippen, danse og sjekke, sånn var det også for homofile som i tillegg skulle tørre å leve ut en identitet som var fornektet av andre, og kanskje også av seg selv gjennom mange år.

.

Høy pris for mange

Den moderne Pride-bevegelsen ble født i en skeiv bar; Stonewall Inn i Greenwich Village i New York, i 1969. Uteliv og festkultur går som en rød tråd gjennom homohistorien; fra fest og dans til politisk kamp og frigjøring.

Det var ikke annerledes her i Norge.

– Jeg sier ikke at det ikke var avholdsmennesker i bevegelsen, men arrangementer uten alkohol trakk ikke folk. De gangene vi prøvde å arrangere alkoholfrie sammenkomster, kom ikke engang de som ivret for det, forteller Øie, som ikke tror at dette bare gjaldt homobevegelsen.

– Vi sto på skuldrene til andre store bevegelser, som den svarte borgerrettighetsbevegelsen og den internasjonale feminist- og kvinnebevegelsen. Den politiske mobiliseringen innenfor disse skjedde også gjennom aktiv bruk av utelivet med politiske debatter og møter på puber og barer.

Også Andreassen trekker paralleller til arbeiderbevegelsens alkoholpraksis.

– Fylla var ikke akseptert, men folk drakk jo på sosiale sammenkomster etter politiske møter.

Selv om Øie mener at festkulturen ikke var særskilt for homobevegelsen, så tror han at rus- og festfrekvensen kanskje var noe høyere blant homser og lesber.

.

.

– Det handler om at det på den ene siden var et miljø med mange mennesker som naturlig nok slet med livene sine mer enn gjennomsnittet. På den andre siden var det en festkultur som både på godt og vondt også handlet om at her skulle man ta ut alt, for her bestemte vi selv.

.

Frihet uten ansvar

Frigstad mener alkoholen har vært et viktig middel for mange til å kunne gi slipp på det negative selvbildet de vokste opp med.

– Det gjør at ruskulturen i de homofile miljøene var helt naturlig, men det kunne selvsagt vippe over og for mange ble nok prisen for høy.

Ifølge Vindsun var ruskulturen i homomiljøet hans en del av tidsånden.

– Vi takket ja til alt, hasj, kokain, amfetamin og annet stimulans. Det eneste som ikke slo an, var heroin, sier Vindsun, som mener innstillingen den gang var preget av frihet uten ansvar.

– Festkulturen gjenspeilte et behov for å bryte med kristendommen, puritanismen, synd og skam som mange av oss vokste opp med. Opposisjonstrangen var stor. Men det var moro. Selv i dag som tørrlagt alkoholiker, kan jeg se tilbake og tenke på hvor moro vi hadde det, sier Vindsun.

– Jeg vanket på skeive utesteder fra jeg var 16 år, men begynte ikke å drikke før jeg var 23. Det var da jeg studerte på Island, et år jeg ser tilbake på med stor glede. Jeg festet, danset og drakk alkohol, og hadde det så moro. Noe løsnet i meg, jeg burde nok ha drukket alkohol tidligere for å lette på «flink og pliktoppfyllende pike»-syndromet som red meg, forteller Lindstad.

.

Seierherrer og tapere

Ifølge Øie var sosiale sammenkomster, fester og uteliv viktige for å samle miljøet.

– Det var den eneste arenaen vi hadde sammen. Festkulturen var et møte mellom de som drakk for å slappe av, og de som drakk for å døyve nederlagene i livet, og de som var kjemperessurssterke. Noen klarte seg kjempefint, og andre satt på krakken på Metropol til det ble lagt ned, og flyttet videre til London Pub og satt på krakken der inntil det sa stopp. For å si det litt tabloid, så var miljøet et møte med seierherrene og taperne, sier Øie.

– Men jeg tror jo ikke at det er homomiljøets skyld at jeg ble alkoholiker. Jeg slet med angst, og alkohol var medisinen som passet for meg, sier Vindsun.

– Da jeg publiserte «Villskudd» i 1979, sa jeg til psykiateren min at «nå blir jeg en offentlig person og det trenger jeg valium for å takle». Da var jeg 29 år og fikk stesolid. Jeg spiste piller daglig i 20 år helt til jeg ble rusfri i år 2000.

Mange av hans venner har gått bort, enten som følge av alkohol eller hiv, og i mange tilfeller begge deler.

– I fylla tenkte man ikke på å bruke kondomer, og jeg tror at alkohol bidro til å øke hivsmitten i miljøet.

.

Tosomhetens svøpe

For noen tiår siden representerte skeivt uteliv opposisjon og brudd med det konvensjonelle samfunnet. Det har endret seg.

Livet som småbarnsforeldre og karriereløp lar seg vanskelig kombinere med heftig festkultur. I dag må du heller ikke gå på et skeivt utested for å senke skuldrene, det kan du gjøre sammen med vennegjengen på puben ned i gata.

.

.

Tidligere hadde også lesbiske sine egne vannhull. I 1989 åpnet Kvinnekafeen i Sannergata, som måtte stenge etter et par år. I 1995 åpnet «Potta» (Potpurriet) i Tollbugata som stengte på midten av 2000-tallet. I 2009 åpnet baren SO i Arbeidergata, som etter åtte år måtte gi opp.

I dag finnes det ingen lesbesteder igjen.

– At parforhold var preget av tosomhet, var noe vi tidligere koblet til heterolivet, men jeg tror kanskje homo- og lesbelivet også har blitt fanget av denne formen for isolasjon, sier Andreassen.

I 2004 hadde Oslo hele ni skeive utesteder, i dag er det bare tre igjen, London pub, César og Elsker.

– Det er også en generasjonssak, og man kan nok si at jeg i likhet med mange andre på min alder har blitt en «kandelaberhomse». Pilsen og utelivet er byttet med bedre middager og dyr hvitvin med partner og nærmeste omgangskrets.

.

Det startet med livsgleden

Men hadde vi fått dagens skeive kultur, rettigheter og frigjøring uten disse festene og vannhullene? Nei, svarer Vindsun.

– Alkohol og festkultur var grunnleggende viktig for rekrutteringen til homobevegelsen den gangen.

– Homokampen startet i alle fall på bar, og det første motet krevde nok også alkohol, og ikke minst hjalp alkoholen mange til å komme ut, sier Øie.

– Det var nok mye drama, men når det er sagt, så var selvsagt de sosiale møtestedene avgjørende for at den enkelte fikk mot til både å kjenne på egne følelser, og til å ta den politiske kampen for frigjøring, sier Frigstad.

.

.

– Jeg har nå for første gang selv søkt om skjenkebevilling, svarer Lindstad med en latter.

Hun er en av arrangørene for Versus - Skeive litterære dager på Gjøvik bibliotek og litteraturhus i februar, og er ikke i tvil om at alkoholen og festkulturen var viktig i homokampens oppstart.

– Alkoholen løfter stemningen, og gjør både verden og menneskene vakrere og hyggeligere. Utelivet med alkohol, mennesker og dansegulv gir livsglede, og det var jo det som var utgangspunkt for homokampen. At de som gikk på disse alternative stedene kjente på livsgleden, og spurte seg selv hvorfor de ikke kunne ha det slik hele tida.