– Jeg trodde at den feministiske og skeive bevegelsen var åpen og aksepterende

«Om jeg skulle se deg helt naken, da skulle du være en kvinne?»

Marin Håskjolds «Hva er en kvinne?» begynner med denne enkle, men umulige setningen. Vi kastes rett ut i en diskusjon mellom en transkvinne, hennes venninne og en tredje kvinne. De står i en garderobe i en svømmehall. Diskusjonen stiger i temperatur. Flere kaster seg inn i den: En kvinne med en liten sønn på slep, en eldre kvinne, en ikke-binær person. Alle ser ut til å ha vidt forskjellige meninger om hva en kvinne egentlig er.

Kortfilmen har gjort enorm suksess på kort tid. Den ble Aftenpostens mest sette film noen sinne, med over 100 000 visninger. Tidligere i år vant den prisen for beste norske film under kortfilmfestivalen Minimalen.

Og nå er den altså nominert til Amandaprisen for beste kortfilm.

Hentet inspirasjon fra kommentarfelter

Som tittelen tilsier, utforsker Håskjold eksistensielle spørsmål knyttet til kjønn og identitet i sin nyeste film. Arbeidet med «Hva er en kvinne?» strakk seg over flere år. Ideen til filmprosjektet springer ut fra en diskusjon rundt kjønnsidentitet og transpersoner i den lukkede Facebookgruppen «Den selskapelige» i 2018.

– Jeg satt hjemme med brukket fot, da en venn tipset meg om å sjekke ut kommentarfeltet i «Den selskapelige». Før dette hadde jeg bare lest kommentarfeltene hos nettavisene, og hadde lenge fulgt med på den såkalte «transdebatten», men ble interessert i å undersøke hva som ble sagt om dette i lukkede rom, sier Håskjold.

– Jeg hadde tenkt på denne gruppa som et trygt debattforum, men opplevde kommentarfeltet under dette innlegget som helt ekstremt. Det var kanskje veldig naivt av tenke, men på den tiden trodde jeg at den feministiske og skeive bevegelsen var åpen og aksepterende. Men her så jeg at de fleste som talte imot loven om selvbestemt kjønn var lesber og feminister. Det var en kommentar hvor det sto: «Alle transpersoner er jo litt tacky.» Hva betyr det? Skal vi si til alle kvinner vi syns er tacky at de ikke får lov til å være kvinner? Sorry, men du passer ikke inn i rollen, du får finne deg et annet kjønn!

Menn og kvinner i lukkede rom

Det er ikke første gang Håskjold gjør identitetspolitikk til film.

Håskjold begynte å jobbe med «Hva er en kvinne?» etter å ha fullført bachelorgraden i samtidskunst og bevegelige bilder ved Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Eksamensprosjektet hennes var kortfilmen «I kveld er det lov å være mann», hvor vi følger et macho firmajulebord. Én av mennene bestemmer seg for å møte opp i kjole, som en vits, men kvelden eskalerer i maktkamp da enkelte kollegaer drar spøken altfor langt.

– Jeg brukte en del kommentarer fra kommentarfelter i «I kveld er det lov å være mann» også, men da fra Facebookgruppa «Mannegruppa Ottar». Jeg var interessert i undersøke hvilken sjargong menn har med hverandre i et lukket rom, i en lukket machokultur.

– Så tenkte jeg: Hva skjer om man snur på det? Hva skjer når det bare er kvinner i dette rommet? Og hva skjer når én person, av en eller annen grunn, nektes tilgang til det? Nå tror jeg aldri at denne situasjonen har skjedd på ekte, men jeg vet at det har vært folk som har blitt bedt om å forlate garderoben. Hva skjer om man da drar det til det ekstreme?

Uaktuelt med cis-kvinne i hovedrollen

«Hva er en kvinne?» hadde ikke eksistert om Håskjold ikke hadde funnet Mina Alette Høvik, som spiller transkvinnen Juni. Høvik er selv transkvinne og har bygget seg opp en følgerskare på sosiale medier, hvor hun sine erfaringer rundt det å være trans.

– Det uaktuelt å lage filmen med en cis-kvinne i hovedrollen. Det et problem at man ikke gir skeive roller til skeive skuespillere. Jeg har full tillit til streite skuespillere, det er ikke det, men det handler om å se en film med en skuespiller som sitter på de samme erfaringene som jeg har. Jeg likte «Blå er den varmeste fargen», men føler en mye større nærhet til «Portrett av en kvinne i flammer». Fordi Adèle Haenel, som spiller Héloïse, faktisk er skeiv. Det handler om opplevelsen av et fellesskap.

Håskjold tror at Høviks erfaringer gjenspeiles i filmen.

– Mina er reflektert og smart, og villig til å dele sin historie. Hun vil bane vei for andre, og jeg vet at hun allerede har blitt et forbilde for flere. Jeg håper at folk kan se denne filmen og tenke at de ikke er alene, fordi Mina har samme erfaringer som karakteren hun spiller. Det var noen som sa at jeg burde få en mann til å spille transkvinnen. Som er helt absurd. Jeg er ikke trans, og da er det vanskelig å oversette den opplevelsen til en skuespiller.

Intervjuet Gjevjon og Jentoft

Det er ikke bare kommentarfelter som er utgangspunktet for «Hva er en kvinne?». Håskjold har også gjennomført dybdeintervjuer med deltakerne i kommentarfeltene. Blant andre Tonje Gjevjon og Christine Marie Jentoft.

– De erfaringene jeg fikk høre om i intervjuene bygget jeg inn i karakterene. På internett er det lett å glemme at vi snakker med ekte mennesker. Det er jo en form for sårbarhet i å ville gå inn i en sånn debatt. Transdebatten er eksistensiell for alle som er en del av den, uansett hvor vi står, uansett om vi er cis eller trans. Jeg tror det også er derfor den så ofte eskalerer. «Transdebatten» springer ofte ut av «hva om»-situasjoner, men hvis vi sier «hva om» i enhver diskusjon kommer vi ingen vei.

I filmen er det spesielt én karakter som ønsker at Juni skal forlate garderoben. Det var også viktig for Håskjold at den trans-kritiske karakteren i filmen ikke skulle stå alene.

– Hun får delvis støtte fra en annen karakter. Da blir ikke lenger hun som protesterte mot transkvinnen i garderoben så «slem». Vi ser at hun ikke står alene i dette. Jeg tror ikke det er noen tvil om hvor jeg selv står i debatten, men det var viktig for meg å få fram nyansene. Jeg ville ikke skape noen «slemming». I ettertid opplevd at folk tar partiet til den karakteren jeg er uenig i. Og det er viktig og fint.

Ingen spør transpersonene

Jo flere kvinner som involverer seg i garderobediskusjonen i «Hva er en kvinne?», desto mindre hører vi fra transkvinnen Juni.

– Tanken var at karakteren Juni har måttet ta disse diskusjonene så mange ganger at det er helt uinteressant for henne å forsvare at hun er der. Hun vet hvem hun er, og det at andre ikke aksepterer det får være det samme, sier Håskjold.

– Ingen av kvinnene i garderoben, selv ikke Junis venn som er der sammen med henne, spør henne om henne om hva hun føler. Alle sier: Hva er det jeg føler? Og alle som etter hvert bryter inn for å avvæpne debatten, kaster egentlig bare mer bensin på bålet. Det er klassisk kommentarfelt: Nå må vi roe ned, jeg har ingenting imot dette, men... og så baller det på seg.

Skeive debatter blir oftere polariserende

Håskjold opplever at diskusjoner rundt skeiv tematikk oftere skaper polariserende debattklimaer.

– Jeg opplever at «transdebatten» og skeiv debatt generelt oftere blir stemplet som politisk. Rasismedebatten er nøytral. Enten er du rasist eller anti-rasist, og det handler om noe menneskelig, ikke noe politisk. Om du veiver med regnbueflagget blir det med en gang stemplet som propaganda. Se bare på Åge Hareides siste uttalelser. Han sier Pride er propaganda og ikke har noe i sporten og idretten å gjøre, men han sa ingenting da fotballen hadde markering mot rasisme. Det er jo like politisk, eller like lite politisk, som Pride.

Men det er ikke bare debattklimaet hun opplever som ubehagelig.

– Det mest urovekkende er at vanlige folk – lærere, leger, folk med barn, bra folk – kan skrive de mest utrolige ytringer på nettet. Jeg tenker at vi bare bør slutte med sosiale medier. De eldre generasjonene har kapret dem. De yngre generasjonene vil ikke ta del i kommentarfeltene lenger.

– Hvis vi sier «hva om» i enhver diskusjon kommer vi ingen vei

Nylig kom Håskjold over en nettdiskusjon om den nye draglinja på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole.

– Der var det en teolog som skrev: «En draglinje på folkehøyskole? Det vil skape fullstendig kaos i samfunnet!» Det blir jo ikke kaos av folkehøyskoler med kostyme- eller sminkelinjer? Når en debatt handler om kjønn og identitet styrer fullstendig av. Noen sier at «dette vil skape kaos» og så er vi i gang. Det er greit hvis du vil dele fra ditt eget liv, men jeg gir totalt faen. Hvorfor har draglinjer og transpersoners liv noe med deg å gjøre?

– Kanskje fordi folk er redde for det de ikke kjenner? Redde for at noe vil endre seg for dem?

– Ja, og det har jeg jo ikke noe problem med. Alle skeive har også gått igjennom en prosess hvor vi har måttet akseptere oss selv. Vi må forstå at andre også må igjennom den samme prosessen når det kommer til å akseptere oss. Men det er aldri det vi diskuterer, vi kommer aldri dit. Hver gang noen diskuterer identitetspolitikk blir det diskutert ut ifra eget ståsted.

Ferdig med kommentarfeltet

Nå jobber Håskjold med et nytt prosjekt som baserer seg på kommentarfelter. Denne gangen er det ikke film, men et samtaleopplegg for Den kulturelle skolesekken.

– Har du planer om å fortsette jobbe med kommentarfelter etter dette?

– Nei, jeg må slutte nå. Jeg blir så deprimert av det. Og mister helt troen på mennesker av å lese kommentarfelter. Under korona har jeg levd i en boble med bare homogjengen min, og glemt at verden utenfor ikke er så aksepterende og åpen som jeg har gått rundt og tenkt.

– Nå, under Pridemåneden, har det vært en del rare diskusjoner om Prideflagg. Hvem skal ha det? Hvor lenge skal de henge? Folk hisser seg sånn opp. Hva så? Det er jo bare et flagg? Lev livet ditt og slutt å blande deg i ting, tenker jeg da.

Men før hun gjør seg helt ferdig med kommentarfeltene skal Håskjold til Amandaprisutdelingen i Haugesund i august. Og premiereantrekket er allerede klart.

– I invitasjonen står det at kleskoden er «smoking». Så da blir det smoking!

Klikk her for å se «Hva er en kvinne?»