Blodsoperne: Hvordan skeive ble husokkupanter

I Oslo har det vært rundt 70 kjente husokkupasjoner siden den første «Et sted å være»- aksjonen i 1969, da ungdom aksjonerte ved Vaterland skole som skulle rives. Dette var den første store ungdomsaksjonen i Norge og deres Aksjon Inneligger skaffet 25 husløse tak over hodet.

Mange av husokkupasjonene har i ettertid vært gjenstand for sosiologisk og historisk forskning, og blir skrevet om i bøker og uttalelige fagartikler. Men ingen har interessert seg nevneverdig for skeives rolle i boligaksjonene på 1970 og 1980-tallet. Men det har Andreas Gjøsæther Jensen (25), vitenskapelig assistent ved Religionsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen (UIB).

Som student i Kulturvitenskap ved UIB, skrev han i fjor masteroppgaven «Blodsopere» og andre utskudd», med undertittelen «Skeive annerledesboende i Oslo etter 1968».

I forbindelse med oppgaven, intervjuet han åtte tidligere okkupanter, to kvinner og seks menn, for å forsøke å fange erfaringene skeive har med alternative boformer. Det radikale ved å bo flere sammen, utenfor «heteronormen» er grunnleggende for nesten alle intervjuobjektene. Derav også tittelen på oppgaven hans: «Blodsopere» og andre utskudd».

Steile fronter

«Blodsoper» var det «Øystein», en av informantene hans, som brukte. Han er en homofil mann i 50-årene, og hadde førstehåndserfaring fra Oslos alternative homsemiljø. Da «Øystein» flyttet til Oslo fra Bergen som ung, møtte han en homobevegelse som innad hadde steile fronter, som han oppsummerer slik til Gjøsæther Jensen:

«De var så jævlig politisk korrekte! Vi var mer, sånn, blodsopere. Vi var opptatt av å skape kaos».

Frontene var politiske og ideologiske, men gikk også mellom de som ville at homobevegelsen skulle fremme homofili som noe likeverdig og vakkert, og aktivister og pønkere som ikke ville innlemmes i det prydelige og skikkelige. «Øystein» tilhørte de mest radikale, både som husokkupant og som flamboyant, skeiv aktivist:

«Altså, det er jo så sært at homoer begynner å kjefte på deg fordi du bruker direkte aksjon. Stonewall kom ikke til gjennom lobbyvirksomhet! Det var faktiske gatekamper, og det er alltid demonstrasjoner, protester og folkelig opprør som har ført til endring. Det er jo ikke slik at vi har sittet tålmodig og ventet på politikere», sier informanten «Øystein» om aktivitetene til det radikale kollektivet han var del av.

«Øystein» og kunstnerkollektivet hans ville ikke være akseptert som «annerledes og annenrangs», men frie og alternative. Med outrerte opptredener, sjokkeffekter og bruk av kroppen som protestarena med piercinger, sminke etc., fremmet de en homoerotikk som virket både sterk, skummel og frigjørende.

Kollektiv på hotell

Gjøsæther Jensen valgte å skrive om skeives erfaringer med alternative boformer fordi han som ung hadde vært veldig opptatt av punk, men også fordi han som skeiv anarkist, er opptatt av det ikke-normative.

– Jeg ser ulike former for opprør som en naturlig arena for skeive. Mitt utgangspunkt er teorier som ser alternative, kollektive bosituasjoner som naturlige og kanskje nødvendig for utvidelse av den skeive identiteten. For eksempel var okkupasjonen av Tromsøgata i Oslo i 2020 en videreføring av denne ideen om å skape frie autonome soner for skeive, sier Gjøsæther Jensen, og viser til trehuset på Rodeløkka som var eid av Oslo Kommune og som ble kalt for «Homsøgata.

De unge skeive okkupanter kalte ble raskt kastet ut av politiet, og kommunen la «Homsøgata» ut for salg samme dag Oslo Pride 2020 startet.

Gjøsæther Jensen forteller hans at interessen for okkupasjoner og alternative boformer ikke er ny. Han har selv testet ut en utradisjonell variant under et studieopphold i USA.

– På Berkeley bodde jeg på et nedlagt hotell sammen med 150 andre mennesker i et allmøtestyrt kollektiv. Jeg syntes det var en flott måte å bo på.

– Var det en husokkupasjon?

– Nei, vi betalte en medlemsavgift, og fordelte faste arbeidsoppgaver etter en plan, så det var et regulert, stort bo-kooperativ, eller hva vi kan kalle et «communitas», som er det latinske ordet for fellesskap. Begrepet brukes for å beskrive dynamikken som oppstår innad i grupper når liv blir knyttet sammen, enten av tilfeldigheter, eller også som følge av et felles syn på politikk og samfunn.

Alt frøs i Skippergata

En annen av Gjøsæther Jensens informanter er «Agnar», han også en homofil mann i 50-åra. Som ung var han en av de opprinnelige aktivistene som tok seg inn i Skippergata 6 og 6b i Oslo i 1981, et hus som hadde stått tomt og ubrukt i 30 år og som ble landets første selvstyrte ungdomshus.

– Motivet deres var bolignød, sosial nød, opprør og aktivisme. Okkupantene var militante ungdommer, transer, homser, gatebarn og prostituerte. Men Skippergata-okkupasjonen til tider ganske fæl. Mye på grunn av det materielle, sier Gjøsæther Jensen som har undersøkt skeives alternative boformer ut ifra tanken om hvordan communitas oppstår, og hvordan de også preges av begrepet «liminalitet», som beskriver en tilstand av midlertidighet, sårbarhet og usikkerhet. Slik «Agnar» blant annet forteller om:

«Så kom våren, og dette huset, som hadde vært ille fra før av, ble enda verre. Vi manglet vann, toaletter og det meste, egentlig. I løpet av vinteren hadde særlig noen av de mindreårige brukt loftet og loftstrappen til å gjøre fra seg i. Så lenge det var isende kaldt gikk det greit, fordi alt frøs med en gang. Men da vi skjønte at våren var i anmarsj, og at dette kom til å begynne å tine snart, fikk vi det travelt med å komme oss ut av huset. I tillegg hadde politiet hatt en taktikk den vinteren, hvor de kastet ut pønkere fra okkuperte hus andre steder i byen og ba dem gå til Skippergata. Huset var da, i løpet av vinteren, blitt ganske overfylt. Vi var som sagt gjerne femten mann på et rom, mens vi i begynnelsen var kanskje to eller tre.»

Husløs homo

Ifølge Gjøsæther Jensen var skeive både åpne og aksepterte deltakere i okkupasjonene den gangen.

– Ja, åpne skeive var jo en del av miljøet fra dag én. I Skippergata slo okkupantene inn veggen til nabogården med slegge, og donerte symbolsk gården til det skeive miljøet i Oslo, og kalte det for «Homohuset», forteller Gjøsæther Jensen og siterer «Agnar».

«Det oppsto en naturlig solidaritet mellom det skeive miljøet, husokkupantene og miljøer som var på siden av samfunnet den gang. Vi så at vi var i samme situasjon – utskuddene. De samfunnet ikke ville vite av, se eller ha».

Fredag 26. mars 1982 ble Skippergata 6/6b revet. I løpet av det første året etterpå ble det okkupert mange hus på Grünerløkka som den gangen var en nedslitt arbeiderbydel, og noen hus langs Mosseveien. Snart var det også okkupasjoner mange steder over hele byen. Etter harde kamper med et veldig brutalt politi og etter forhandlinger med kommunen og byrådspolitikere, fikk husløse og arbeidsløse unge en avtale med huseieren Oslo kommune om å leie Pilestredet 30c, det som ble Blitzhuset.

Blitzhuset har vært sentralt for nesten alle intervjuobjektene til Gjøsæther Jensen, men hva de gjorde der og hvordan de havnet der er helt individuelt. Ikke alle var aktivister.

– «Tor» var husløs fordi han er homo, sier Gjøsæther Jensen om informanten som ble kastet ut hjemmefra som 15- åring fordi han sto fram som homofil.

– Før han fant Blitz, hadde «Tor» bodd på guttehjem og på gata, og hadde forsørget seg ved å selge sex. Og så hang han på Metropol og Boys Club, og det var det ikke helt vanlig å gjøre på Blitz-huset, sier Gjøsæther Jensen.

«Tor» kom via Skippergata og inn i det antifascistiske og radikale felleskapet på Blitz helt uten politisk bevissthet. Erfaringen har formet ham til en skeiv aktivist:

«Jeg tror min tilknytning til Blitzhuset er helt basert på at jeg er homo … Hvis jeg ikke hadde vært homse, hadde jeg sannsynligvis ikke hatt noe med dem å gjøre».

Hardcore vegetarianere

I andre husokkupasjoner var skeive den drivende kraften, også etter etableringen av Blitz. Okkupantene det skeive kollektivet Vegetopia i Stolmakergata i Oslo, besto av hardcore vegetarianere fra Skippergata, transvestitter og homser.

«De innredet her sine lune reder med masse nips, naps og krimskrams. Det ble heklet og sydd, malt og utsmykket. De hadde egne dragshow med sminke, strutseboaer, korsetter og løspupper. Hår ble farget og frisert etter smak og behag, eller etter innfall og luner. Man kunne høre Sara Leanders dype stemme flyte fra rom til rom. Siden en av transene var katolikk, ble kantater spilt på pianoet, arier sunget og fadervår opplest på fransk mens nonnedrakter flagret forbi skiltet ‘Klinik for venæriske sykdomme’».

Sitatet har Andreas Gjøsæther Jensen fra en forskerkollega som brukte deltakende metode i sitt arbeid, og som i 1985 skrev om sine observasjoner i Vegetopia.

– Okkupasjoner er ofte en arena for radikale læringssituasjoner, slår Gjøsæther Jensen fast.

– Men ikke alltid av det gode.

For «Tor» gikk det aktivistiske og skeive en tid hånd i hånd i det «kommunale boligkollektivet» han ble del av: «Så forfalt det. Det ble mer og mer dop, mer og mer shabby – verre og verre. Så kom det noen finske pønkere som hang rundt, og de drakk mye. Det var mye alkohol og rusmidler, og ting ble skikkelig søplete … det er mange grusomme historier og det skjedde forferdelige ting, at folk brukte mye rusmidler og folk var helt ute …»

Politisk seksualitet

Men for «Agnar» ble det okkupasjonstida politisk:

«Jeg kastet meg inn i homopolitikken, og da var det ikke DNF’48, liksom. Det var Rosa Rebeller, en undergruppe av AHF, som var Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring. Og den var meget radikal. De ble to forbund på grunn av noe bråk i DNF. Vi var veldig ‘in your face’ …»

Informanten «Øystein» var på samme radikale linje:

«Vi likte å bruke seksualitet politisk. Vi var ikke som alle andre, og ville heller ikke være det. Det lå verdi i å være perverse avvikere. Det var jævlig gøy. Vi var ganske uglesett av mange. Det var et leserinnlegg i Fritt Fram, forgjengeren til Blikk. ‘Nå må Blitz-homoene i Rosa Rebeller skjerpe seg. De ødelegger alt vi andre har bygget opp.’ Og det inspirerte oss jo bare enda mer. Vi hadde ulovlige aksjoner. Vi gikk rundt på gaten om natten og sprayet vegger.»

I dag ser Gjøsæther Jensen at denne aktivismen er blitt veldig individualisert og at de lager nettverk og aktivisme via internett.

– For eksempel via Instagram-kontoer som «Min drittleilighet», eller også i bevegelser som Extinction Rebellion.