Hyller butchen i ny danseforestilling

I danseforestillingen «Butch Tribute» hyller dansekunstnerne Ann-Christin Kongsness (34) og Marte Reithaug Sterud (36) skeiv, kvinnelig maskulinitet – med butchen som utgangspunkt.

Forestillingen hadde premiere forrige lørdag på Teater Innlandet og har nå lagt ut på Norgesturné.

Danser for skeive kvinner

«Butch Tribute» er delt opp i tre enkeltstående scener: Den forføreriske «Flørt», den dramatiske og nesten truende «Roser», og «Flanelldrøm», som avslutter med en lidenskapelig og håpefull romanse. Sterud og Kongsness er skifter inn og ut av stereotypiske, butche antrekk: Fra dress og hvit skjorte, løse bukser, klumpete vernesko og ermeløse overdeler, til butchens hellige plagg: Flanellskjorta.

Kostymene er laget av Alva Brosten og musikken er komponert av Ragnhild Nelvik Bruseth og Kari-Helene Blystad.

I neste nummer av magasinet kan du lese Blikks intervju med Kongsness og Sterud, om bakgrunnen for forestillingen. (Magasinet Blikk 09/2021 er i salg fra 9. september).

Her forteller Kongsness, som også er med i dragkinggruppa Gutta, at de ville fremstille butch-identiteten som kompleks og individuell.

– Butchen har blitt gjort til en slags stereotypi for lesbiske og skeive kvinner slik skrulla er for homofile menn. Den har ikke hatt så høy status. Vi tenker at stereotypier dannes når noen får lite plass og synlighet og derfor fremstilles som endimensjonale.

– Først og fremst er dette et synlighetsprosjekt, istemmer Sterud.

– Alle må gjerne komme, men vi vil at skeive kvinner skal kjenne seg igjen og se noe av sitt eget i forestillingen, sier Kongsness.

Roligdans til Anne Grete Preus

Forestillingen avslutter med en roligdans til låta «Vrimmel» av Anne Grete Preus. Sterud og Kongsness tok kontakt med Frida Ånnevik og spurte om hun ville spille inn en tolkning av låta, spesielt til «Butch Tribute».

Kongsness forteller at «Vrimmel» har hatt en stor innflytelse på hennes skeive reise. Dette er også grunnen til at den får avslutte forestillingen.

– Jeg kan nesten ikke høre linja, «at det vi har er hellig står ikke i noen bok, men jeg vet det likevel», uten å gråte. Det ble som et mantra for meg, en påminnelse om at jeg måtte stole på at det jeg følte som skeiv var riktig, selv om jeg ikke hadde det privilegiet å få det bekreftet utenfra.