Saunasøstrene

ROMMET ER FULLT av røyk. Svettedråpene renner over nakne bryst, mager og lår. En vedkubbe legges på ovnen. I den estiske badstua deler kvinnene erfaringer og fortellinger om alt fra å komme ut som lesbisk, til moderskap, forholdet til mor, overgrep, skam, mensen og utforsking av egen identitet. Noen har også utforsket hverandre, og i en av filmens såreste scener blir de kanskje ikke et par. 

«Smoke Sauna Sisterhood» er ikke en film der kameraet dveler begjærlig på kvinnekroppene. Om seeren skulle kjenne på lyst, er det lysten til å få ta del i dette søsterskapet. Kvinnene her er nakne både fysisk og følelsesmessig. At de likevel ikke objektiveres, eller seksualiseres, skyldes filmens skeive blikk.

– Jeg liker ikke å sette merkelapper på film, eller annen kunst. Men den har definitivt skeiv tematikk. Jeg har alltid problemer med kategoriseringer, men det skyldes kanskje min egen skeivet. Jeg puster og lever skeivt, forteller den estiske ikke-binære regissøren Anna Hints (42) til Blikk. 

Kameraets blikk

Ifølge Hints har mange stusset når de ikke har gjenkjent noe mannlig blikk i dokumentaren. I ettertid ser hen at presentasjonen og representasjonen av avkledde kropper, med feminine trekk uavhengig av hva kroppsbæreren identifiserer seg som, er forankret i hvordan hen selv ser verden.

Rent praktisk og filmteknisk har hen unngått seksualisering ved å la kameramannen Ants Tammik filme seg selv først.

– Det gjorde jeg for å forsikre meg om at kameraets blikk ikke var seksualisert. Jeg har jobbet mye med fotografi, og jeg vet at kameralinsen ikke gjør det objektivt. Bildet er alltid subjektivt. 

I tillegg har Hints mye erfaring fra badstulivet. Hen er vokst opp i Sør-Estland, og tilhører selv et saunasøsterskap. 

Hen var oppriktig spent på mottakelsen før filmen ble vist på fjorårets Sundance-festival i mormoner-staten Utah, USA. Filmen vant festivalprisen for Beste dokumentar, og har siden turnert filmfestivaler over hele verden. Kommentarene som har kommet om at pupper og lår burde ha vært tildekket, eller retusjert, skriver Hints av på patriarkatets kappe. 

– Nakenhet er så seksualisert. Særlig kvinnelig nakenhet er objektivert for mannlig begjær. Samtidig er frykten for nakenhet utbredt. I samfunn som nærer denne frykten, har denne filmen fylt et behov. 

Nakne i kropp og sjel 

Hints erfaring er at publikum strømmer til for å se filmen. 

– Det er litt rart egentlig at den treffer så mange, og i ulike kulturer. Kanskje skyldes det mangel på trygge rom hvor man blir sett og hørt. Sannsynligvis er det også fortsatt mangel på skeive filmskapere, eller fotografer som kan bruke sitt blikk på den måten jeg gjør. 

De beste tilbakemeldingen fra publikum til filmskaperen er at de melder at de har fått en ny opplevelse av kropp generelt og sin egen fysikk spesielt. Noen opplever for første gang å kunne akseptere seg selv. 

– Det handler om å se kroppslig variasjon, se nærhet og fellesskap, se noe fritt for det mannlige blikket. Men målet var ikke å lage en film med et skeivt blikk, understreker Hints.

Selve filmingen tok hele sju år. Filmskaperen avklarte med alle i badstumiljøet om de kunne filmes, hvilke kroppsdeler som kunne vises etter klippingen, om de ville vise ansiktet eller ikke, og om samtalene kunne knyttes til ansiktet. Regien la ingen føringer for det som skjedde, eller hva saunasøstrene skulle snakke om. 

Innhyllet i røyk og damp blir samtalene frie, og skam avkles. 

– Det er hele poenget. Du må huske at dette ikke er noen vanlig badstue. Det er en tradisjonell røykesauna. Hele kulturen rundt røykebadstuene sør i Estland bygger på at folk kan være nakne i kropp og sjel.

En kosmisk livmor 

Badstukulturen sør i Estland er på Unescos verdensarvliste. Hints ble innviet i den verneverdige kulturen av sin bestemor. 

– Bestemor forklarte at traumer var som frossent vann, som is, og piskende regn. Men vi må aldri glemme at det bare er vann. Is kan smelte. Om vi undertrykker de vonde følelsene, føder vi monstre. Monstre som kan skade oss selv, eller andre. Derfor trenger vi dette varme stedet hvor vi ikke er alene. For å tine, og for å føle fellesskapet. 

Ifølge Hints gjelder dette uavhengig om man har blitt påført smerte, eller har gjort andre vondt. 

Tradisjonelt ble badstuene brukt i livets overgangsfaser. Det var fødsel og den siste olje. Det var fest og hverdag, helende for den syke og forebyggende for den friske. Mat ble også røyket der. I filmen vises en midtsommerfest med kortreist kjøtt på menyen. 

– Dette var det eneste rommet kvinner kunne være frie i. Ikke bare ta av seg klærne, men åpne sjelen. Det var som å tre inn i en kosmisk livmor hvor de kunne redefinere seg selv. Der du kan stille alle de ukomfortable spørsmålene. Det skjer fortsatt. Og dette rommet er et ekte «safe space», trygt sted. 

Mot til å lytte

Selv lærte Hints under filmingen at vi mennesker ofte fokuserer på at det trengs mot for å dele, men at like så viktig er det å ha mot til å lytte.

– Først når vi har mot til å ta imot den andres erfaringer, når vi er klare for å høre det vonde og ubehagelige, kan deling skje. 

Og i en røykebadstue avbrytes de ikke av andres mer eller mindre gode råd, eller kommentarer. Her gis det rom til å snakke ut. 

– Terapien, helingen, skjer i selve delingen. I den fortalte fortellingen. Ingen historie er for liten, eller for skamfull. Du bare deler. De andre i badstua er dine vitner. 

Filmen har litt av den samme effekten på seerne, som jo også er vitne til kvinnenes fortellinger og erfaringer. 

– Jeg er kanskje naiv, men jeg har en drøm, og jeg trenger å ha denne drømmen: at storsamfunnet kan lære seg å møte mennesker på samme måte. At alle får mot til å møte det ubehagelige og at ingen er så redde, eller så smålige, at de forminsker andres erfaringer, men tør å lytte.