’’ Jeg ville skrive en bok jeg selv har savnet

Anna-Sabina Soggiu mener at vi må erkjenne at Norge er et klassedelt samfunn, og at vi må snakke om hvordan klasseforskjeller og fattigdom påvirker livene våre. Hun ønsker å utfordre den norske selvforståelsen om at billetten til klassereisen og et liv i middelklassen er tilgjengelig for alle. Derfor skrev hun en bok om sin egen oppvekst i en kommunal blokk på Tøyen på Østkanten i Oslo. 

Her forteller hun om hvordan fattigdom og stigma preget familien hennes og nabolaget som besto av både den tradisjonelle arbeiderklassen og de nye arbeidsmigrantene. Ikke minst kritiserer hun det norske likhetsidealet som tilslører fattigdommen og usynliggjør miljøet hun er vokst opp i. Soggiu høstet strålende anmeldelser av boka «Vi fattigfolk» som kom ut i sommer. 

– Jeg er veldig glad for at det er klassetematikken som fanges av leserne. Jeg ville skrive en bok jeg selv har savnet, og som jeg følte var et hull i klasselitteraturen. Den handler ofte om klassereiser, og det er egentlig min historie også, sier Soggiu, sosionom og doktorgradsstipendiat, samfunnsdebattant og nå forfatter.

De bedrestilte i Homoblokkene

Soggiu ville skrive om hvordan det var å vokse opp i Oslos indre østlige bydeler, og hun ville løfte fram fattigdomstematikken som hun synes er fraværende i den offentlige debatten.

– Da jeg leste boka, fikk jeg et bilde i hodet av deg sittende i den kommunale blokka i Kolstad gata 7 og stirre opp mot «homoblokkene» på Enerhaugen … 

– Haha, ja, det er klasseforskjeller på Tøyen også, og det var det også i min oppvekst. I blokkene på Enerhaugen bodde den bedrestilte delen av arbeidsklassen som hadde klart å stable på beina nok penger til å kjøpe seg OBOS-leilighet. Jeg var mye i de blokkene både da jeg var barn og nå som voksen, men Enerhaug-blokkene har liksom aldri blitt Tøyen for meg.

Hun har beina planta både i arbeiderklassen og i den skeive bevegelsen. Hun har blant annet vært medlem i AUF, nestleder i Gamle Oslo Ap, vært styremedlem i Homonettverket i Ap og Fagforbundets representant i LOs homoutvalg.

– I boka tar du et oppgjør med fraværet av klassedebatt i Norge, hvordan opplever du klassedebatten i det skeive miljøer? 

– Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte på det da jeg jobbet med boka, men levekårsundersøkelser viser at skeive og arbeiderklassen har mye til felles. Begge skårer dårlig på alt fra levekår til mental helse. Andre fellesnevnere er at mange av mine skeive venner på rundt 40 år, har rømt fra bygda og jobber i dag som ufaglærte arbeidere i Oslos dårlig betalte servicebransje. 

Knuser hverandre

Under Pride-markeringene og i de mange paneldebattene på Pride House-arrangementer landet rundt, er det ikke mange diskusjoner om skeive og klassetilhørighet, eller om skeive rusmisbrukere og sexarbeidere. 

– Tror du det betyr at middelklasseidealet står sterkt i skeive miljøer? 

– Middelklassen som ideal, står sterkt i hele Norge. Gratis skolegang og utdannelse får det norske samfunnet til å framstå som rigget for at vi alle skal nå middelklassen. Fattigfolket som ikke klarer å ta klassereisen, blir ofte dobbelt tapere og tapet individualiseres. Man er enten ikke norsk nok, eller så er man skoletaper. 

– Men er det tabu å snakke om klasser og fattigdom i det skeive miljøet?

– I skeive miljøer tror jeg ikke at det er middelklasseidealene som gjør at vi snakker lite om klasse. Klassetilhørighet og skeiv identitet er to ulike identitetskategorier som muligens knuser hverandre. Identiteten som skeiv dominerer, og det er mindre viktig hvor vi kommer fra. 

Soggiu peker på at i den skeive bevegelsen er det storsamfunnets blikk på minoriteten som diskuteres. 

– Det er minoriteten mot majoriteten. Jeg tror derfor ikke at det er tabu å snakke om fattigdom, eller å snakke om at skeive også tilhører samfunnsmessige marginaliserte grupper. Men det kan være vanskelig å diskutere sånne ting som rusproblematikk og sexarbeid når man som skeiv er sett på som et problem. 

Redd for å bekrefte stigma

Soggiu poengterer at hovedmålet for den skeive bevegelsen er å bekjempe samfunnets stigma som skeive møter, og når det er gjort, får alle det bra. 

– Det er viktig og riktig, men problemet er at det også bidrar til å usynliggjøre og gjøre det vanskelig å snakke om problemer innad i miljøet og i bevegelsen, sier Soggiu og trekker paralleller til andre samfunnsdebatter. 

– Metoo-debatten for eksempel. Den har heller ikke vært, eller er et tema i skeive miljøer. Jeg tror at det bunner i at man blir redd for å ta opp temaer som bekrefter fordommene storsamfunnet har. Det samme problemet beskriver jeg i boka der jeg skriver om hvor jeg redd jeg var for å skrive om vold og rusmisbruk fordi det ville bekrefte stigmaet man føler på når man har vokst opp i sosialblokkene på Tøyen. Man frarøves egentlig muligheten til å ha problemer fordi man blir så redd for å bekrefte samfunnets fordommer.

Men om ikke klasse er et tema for eller i den skeive bevegelsen, så minner Soggiu om at flere skeive har begynt å gjøre seg gjeldende i klassereiselitteraturen. 

– Forfatteren Édouard Louis beskriver oppveksten til en homofil gutt i en fattig fransk arbeiderklassefamilie, og jeg har lest alle bøkene hans. Jeg skriver meg på mange måter inn i en klassekultur han prøver å rømme i fra. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i hans beskrivelser av klassekulturen han vokser opp i, selv om hans oppvekst var veldig mye råere enn min. 

Skeive på Tøyen

Hun har sett teaterstykket som er basert på boka «Farvel til Eddy Bellegueule» da den hadde første oppsetning på Jaeger i Oslo. 

– Da jeg hørte monologen med moren framført av Emil Johnsen, ble jeg helt satt ut fordi det var som å sitte hjemme i stua med mamma. Édouard Louis har blitt kritisert for å skrive utleverende og slemt om familien, men jeg leser bøkene hans som heftig systemkritikk av samfunnsmessige og strukturelle forhold som skaper dysfunksjonelle familierelasjoner. Min bok er også systemkritikk, det er strukturelle forhold som ofte skaper og i alle fall forsterker problemene i arbeiderklassen. Bak rusen og volden jeg vokste opp med, lå redselen for å bli kastet ut fordi man var på etterskudd med husleien, eller bekymringer over lønna som aldri varte ut måneden og aldri tålte noen ekstrautgifter. 

– Édouard Louis beskriver arbeiderklassekulturen som ekstrem homofob og macho. Opplevde du som vanskelig å komme ut blant dine venner på Tøyen? 

– Nei, nei, overhodet ikke! Det er flere av mine barndomskamerater som er skeive. Jeg har tenkt at det har vært mye homofordommer på Tøyen. Men da jeg konfronterte mamma med at hun hadde vært så kritisk til et skeivt par i nabolaget, så svarte hun at det var fordi det var så mye fyll og vold, og ikke fordi de var skeive.

Hva sier mamma?

– Apropos mamma, du er også ganske utleverende. Hva sier hun om «Vi fattigfolk»? 

– Jeg har snakket med mamma om boka under skriveprosessen, men da jeg sendte den til henne for gjennomlesning var jeg veldig nervøs. Hun ringte meg etter tre timer og meldte at nå hadde hun lest hele manuset og korrigert noen skrivefeil, ler Soggiu. 

– Mamma har vært tydelig på at dette er min fortelling, og det er det boka må leses som. Det er ikke en dokumentasjon om oppvekstsvilkårene på Oslo Øst. Det er min oppvekst som jeg husker den, og den rommer mammas angst og pappas rusproblemer, vold og dårlig råd. Min hensikt har ikke vært å fortelle at jeg hadde det så fælt, for det hadde jeg ikke.