Myter for vår tid

.

– Jeg ble oppmerksom på Anne Carson for omtrent 15 år siden, sier lyrikeren Tone Hødnebø.

Når hun nå har gjendiktet den særegne boka «Rød Selvbiografi» som ble canadiske Anne Carson sitt store gjennombrudd i 1998, er det fordi Carson, ifølge Hødnebø, skriver fram kompliserte sammenhenger på en søkende og åpnende måte.

Fra før har Hødnebø gjort Anne Carson tilgjengelig på norsk ved å gjendikte «Glass, ironi og Gud» fra 1995, og er nå i ferd med å gjøre det samme med samlingen «Float» (2016). Anne Carson selv har gjendiktet mange av antikkens tekster, inkludert fragmentene som er bevart av den greske poeten Sappho (ca 630-570 f.Kr.) sine kjærlighetsdikt til andre kvinner.

– Hun er svært kunnskapsrik, men hun er ikke vanskelig å lese, sier Hødnebø om Anne Carson, som i tillegg til å være en av samtidens viktigste nord-amerikanske forfattere, også er professor i klassiske studier.

Når Carson tillater seg å dikte videre på gamle greske myter, er det altså fordi hun har inngående kunnskap om dem. I «Rød selvbiografi» får monsteret Geryon fremdeles hjertet knust av guden Herakles, men denne gang av kjærlighetssorg, fordi han er forelsket, ikke av Herakles gjennomborende spyd.

.

Taushetens tale

Geryon, som så tydelig skiller seg ut fra andre med sine røde vinger, snakker i boka minst mulig.

– Han observerer sine omgivelser og han fotograferer, sier Hødnebø om hvordan Anne Carson tematiserer forskjellen på hva andre oppfatter oss som, og hvordan vi egentlig er.

Anne Carson selv har uttalt at hun verken kjenner seg hjemme i kvinnerollen -eller mannsrollen. Hun beskriver i intervjuer sin posisjon nærmest som undrende og avventende når det gjelder sin egen identitet.

– Anne Carson skriver om kjønn og våre forestillinger om kjønn og skjønnhet på måter som utfordrer våre låste oppfatninger, sier Hødnebø.

– For eksempel skriver hun om hva hun kaller «lydens kjønn». I antikken ble en mann med mild eller lys stemme omtalt som «skrulle», og den amerikanske lesbiske forfatteren Gertrude Stein (1874-1946) ble i sin samtid omtalt som et monster fordi hun «var glad i biff og det å brøle». Det sies at forfatteren Ernst Hemingway avsluttet vennskapet med henne fordi han ikke tålte lyden av stemmen hennes.

.

Det de ser er ikke den du er

Hos Anne Carson er Geryon riktignok ganske taus, men hun lar ham beholde sine røde vinger.

– Det handler mye om våge å vise hvem man er, sier Hødnebø.

– Jeg tror på at Geryon er et monster, at han virkelig har røde vinger, og at Carson lar ham ha det for å gi plass til folk som er annerledes, at det er endel av prosjektet hennes.

.

.

Kulturtips fra Tone Hødnebø:

.

– Hva er den sterkeste kulturopplevelsen din i år?

­– Jeg har vært ganske ensidig opptatt av gjendiktningen av Anne Carson, men jeg har også satt pris på hennes samarbeid med tegneserieskaperen Rosanna Bruno. De har laget en tegneserieversjon av den greske dikteren Euripides verk kalt «The Trojan Women». Den kan jeg virkelig anbefale!

.

– Hvor får du selv kulturelt påfyll?

– Jeg er ganske glad i serier. Nå er den jo litt gammel, men «The Handmaids tale» som bygget på romanen til Margaret Atwood, så jeg med glede.

– Og så liker jeg «Voices and Visions», en utmerket serie om amerikanske diktere som ligger på nettet. Der finnes blant annet timelange portretter av Emily Dickinson og Sylvia Plath.

.

– Hvilke kulturopplevelser kan du anbefale nå som samfunnet igjen er nedstengt?

– Gå ut. Gå ut og se skulpturer og kunst som står ute. Da får man seg både en spasertur og åndelig påfyll. Sist vinter gikk jeg til Blindern og så skulpturen «Perpet» av Aase Texmon Rygh. Den står utenfor HF-bygget, og jeg hadde stor glede av å se den.

– Ellers går det i perioder mye i musikk. Jeg liker å oppdage ny musikk, gjerne via radioen eller i Klassekampen, men hver høst spiller jeg alltid «Blue» av Joni Mitchell.

.

– Hvilke kulturelle opplevelser gleder du deg til?

– Etter planen skal det være Nordisk Poesi-festival på Hamar på nyåret. Det håper jeg skjer, men vi får se.