– Plata er en gave til Anne Grete

Fay Wildhagen har produsert hyllestalbumet til Anne Grete Preus, som døde av kreft i 2019. Albumet «Møtested» inneholder Preus-coverlåter fremført av artister som Ole Paus og Ane Brun, og Wildhagen beskriver prosjektet som personlig og en måte å hylle Preus som menneske og artist på. Albumet er ment som en feiring av Anne Grete Preus' musikk, ikke en sørgeplate.

Det var da Anne Grete Preus var med i «Hver gang vi møtes»-serien i 2012, at Wildhagen for alvor ble opptatt av artisten Preus.

– Jeg hadde jo hørt Preus-sanger mange ganger på radio før det, spesielt «Når himmelen faller ned». Men jeg husker veldig godt «Hver gang vi møtes», og jeg tenkte «Endelig et musikkprogram på tv!». Den gang i 2012 var det jo fortsatt lineær-tv, og jeg noterte ned sendetider i en notatblokk for å være sikker på at jeg fikk sett det, sier Fay Wildhagen til Blikk.

Preus gjorde umiddelbart inntrykk på unge Wildhagen.

– Jeg så på «Hver gang vi møtes» for å se på Anne Grete. Jeg ble så inspirert. Fulgte med på hva slags gitarer hun spilte. Når vi senere møttes nerdet vi over gitarer.

– Visste du den gang at hun var lesbisk?

– Nei. Det var ikke den koblingen jeg fikk til Anne Grete. Men det var helt sikkert en underliggende kobling, at jeg følte meg lik henne. Jeg følte meg representert på skjermen, uten at det var uttalt. Det var jo noe av det samme da jeg så Ellen med Ellen DeGeneres da jeg var liten. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og satte på Ellen, og så på henne og skjønte at det var noe der. Noe jeg kjente meg igjen i. Hun fikk meg til å føle meg trygg og hel. I tillegg var hun jo utrolig morsom! Mamma lurte nok litt på hva koblingen var, hahaha.

Det var nok flere tegn mor plukket opp på veien.

– Ja, jeg skrev jo særoppgave om Tegan & Sara på videregående ...

Bygget et vennskap

Wildhagen og Preus møttes ansikt til ansikt for første gang på en fest hos Warner Music i 2014.

– Vi møttes på Warners sommerfest. I møte med Anne Grete følte jeg meg veldig liten. En liten og forsiktig mus i et hjørne. Det var så mange store artister der. Ole Paus, DeLillos, CC Cowboys og Susanne Sundfør. Alle de store, inkludert Anne Grete Preus! Jeg var 20 år den gang, og jeg husker hun kom bort til meg og fortalte at hun hadde hørt debutalbumet mitt. Jeg hadde aldri turt å nærme meg henne. Hun likte plata mi! sier Wildhagen og forteller at de allerede da gikk rett i nerdemodus.

– Vi utvekslet gitarinfo og alt sånt. Og ut ifra det bygget vi et vennskap.

Vennskapet måtte formes, uavhengig av aldersspenn og erfaringer.

– Ja, vi måtte jobbe litt rundt det med aldersforskjellen. Er det rart, liksom? Men nei, vi fant tonen. Vi følte oss som to veldig like mennesker, med like referanser og følelser. Vi var rett og slett sykt like. Vi så mye av oss selv i hverandre også. Det førte til et vennskap som føltes veldig familiært. Jeg ble datteren hun aldri fikk, og hun ble farmoren jeg aldri hadde. Det var sterkt for begge to.

Under innspillingen av albumet, måtte alle de familiære følelsene legges til side.

– Hvis ikke hadde jeg ikke klart det. Når plata endelig er her, er det så overveldende. Det er som om jeg først nå forstår hva jeg har gjort. I prosessen med innspillingen var jeg i arbeidsmodus. Jeg måtte sørge for at alle artistene hadde det bra, og få bandet til å levere det beste de kan. Jeg måtte være profesjonell.

Identitet og kjærlighet

Vennskapet med Preus var personlig for Wildhagen, og hun vil ikke snakke på vegne av Preus med hensyn til det skeive. Men det var et samtaletema dem imellom.

– Ja, vi snakket mye om identitet, kjærlighet, kjærester – det første kysset. Det er ikke min plass å utlevere Anne Grete, men det var absolutt et tema vi snakket om. Vi hadde ganske mange like erfaringer og tanker rundt det å være skeiv. Og vi er begge typer som ikke er så opptatt av å sette ting i bås, men heller se ting i et større spekter. At ting flyter og at livet er dynamisk.

Den dynamikken er overført på hyllestalbumet, som byr på en bredde i Preus’ katalog. Disse artistene bidrar:

Frida Ånnevik gjør «Vrimmel» fra albumet ved samme navn utgitt i 1996.
Tuva Syvertsen gjør «Fryd» fra albumet «Lav sol, høy himmel» utgitt i 1989.
Odd Nordstoga gjør «Jeg er en by» fra albumet «Lav sol, høy himmel» utgitt i 1989.
Fay Wildhagen gjør «Fylt av min kjærlighet» fra albumet «Nesten alene» utgitt i 2009. Emilie Christensen gjør «Ro meg over» fra albumet «Lav sol, høy himmel» utgitt i 1989. Ole Paus gjør «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» fra «Fullmåne» utgitt i 1988.
SKAAR og Fay Wildhagen gjør «Når himmelen faller ned» fra samlealbumet «Mosaikk – 16 biter» utgitt i 1998.
Ane Brun gjør «Månens elev» fra albumet «Millimeter» utgitt i 1994.
Marit Larsen gjør «Amatør» fra albumet «Alfabet» utgitt i 2001.
Daniela Reyes gjør «Kameleon II» fra Veslefrikk-albumet «Kameleon» utgitt i 1981.