– Vi må ikke ende opp med å slåss mot hverandre

Jonas Bals er aktuell med boka «Våre kamper - mot rasisme og fascisme 1865-1940», hvor han skriver om fascismens og rasismens røtter. Blikk møter forfatteren og LO-rådgiveren for å snakke om høyrekreftene som svinger seg opp i Europa, men kommer ikke utenom vårt eget kommunevalg, hvor partier som Norgesdemokratene og Konservativt har gjort et godt valg i flere kommuner. Begge partiene har gått til valg på kamp mot det de kaller for «Pride-ideologi».

– Jeg er egentlig ikke overrasket over at de har kommet i posisjon og har fått mandater i kommuner. Det vi ser, er en liten krusning på en stor internasjonal bølge hvor mange har skjønt at her ligger det en kraft politisk som det kan mobiliseres på. Og som de bruker for alt det er verdt, sier Bals til Blikk.

– Vi tenker ofte på dette som kulturkrig, men det er et begrep som skygger for noe veldig vesentlig: Dette er reell politikk som rammer mennesker i hverdagslivene deres. Se for eksempel på hva Meloni-regjeringen er i gang med i Italia, sier Bals og viser til den nye italienske regjeringen som har begynt å stramme inn på lovene som regulerer familieliv slik at homofile og lesbiske par får et vanskeligere liv. Statsminister Giorgia Meloni annonserte i mars at myndighetene ikke lenger skulle registrere barn av likekjønnede par. Partiet hennes, Fratelli d’Italia, legger ikke skjul på at de tar opp deler av arven etter fascisten Benito Mussolini.

Kan ikke ties i hjel

I Spania har også det ytre høyrepartiet Vox varslet at liberale reformer skal reverseres hvis de får makt. Foreløpig er det uklart hva slags rolle det høyrepopulistiske og antifeministiske partiet vil spille i spansk politikk fremover. Vox fikk uventet lav oppslutning i sommerens valg. I Nederland vurderer det store, liberale partiet VVD et nytt samarbeid med Geert Wilders’ høyreradikale parti PVV. Og i Tyskland har AfD for første gang vunnet lokalvalg.

– Har vi hatt et naivt forhold til de høyreekstreme strømningene?

– Ja. Jeg husker selv da Den nordiske motstandsbevegelsen for noen år siden hang opp et banner hvor de erklærte krig mot homolobbyen. Jeg tenkte det var rart at de valgte den kampen, og vi lo av dem.

– Det var også en strategi om å tie dem i hjel. Fungerte det?

– Nei. Ytterst sjeldent opp gjennom historien har det fungert særlig godt mot disse kreftene. Fascismen må konfronteres ideologisk, politisk og noen ganger fysisk, mennesker må møte opp, slå ring om dem som blir angrepet og ikke la dem få herredømme i gatene. Som jeg skriver i boka: fascismen har helt fra starten av vært en voldsideologi som bygger på frykt. Og frykten den bygger på, er frykten for andres frihet. Friheten som skremmer fascister mest, har variert opp gjennom historien. Selv i den opprinnelige fascismen finner vi tidlig et klart fiendebilde som retter seg mot skeive, mot feminisme og mot arbeiderbevegelsen, sier Bals.

En felles allianse

I boka «Våre kamper» skriver Bals at fascismen er tilbake som en politisk kraft. Og stiller spørsmålet: hvordan kan den best bekjempes?

– Hatet og fiendebildet vi ser i dag, er gammelt. Det som har sjokkert meg mest med vår egen naivitet, og som jeg selv har forsøkt å bruke tid på å finne ut av, er at mye av dette er regissert og planlagt , ikke minst av ytterliggående krefter i Russland. Masha Gessen skriver i boka «Putin - mannen uten ansikt» (2012) om hvordan endringene hun først bare ristet på hodet av, en dag rammet hennes egen familie. Da Putin så demokratibevegelsen vokse fram, ble han livredd. Den første reaksjonen var å kalle demonstrantene «homser» - og han så at det fungerte. Siden har strateger som Aleksandr Dugin lagt ned mye krefter i å smi sammen en koalisjon av «tradisjonalister» og fascister, der fiendebilde nr. 1 har vært Pride og den skeive frigjøringsbevegelsen.

Bals er også bekymret for situasjonen i USA og presidentvalget i november neste år.

– De kan velge Trump 2.0, som vil bli en hevngjerrig Trump med en væpnet bevegelse bak seg. Men hvis du ser på hovedutfordrerne hans blant republikanerne, står de enda lenger til høyre enn ham.

– Ron DeSantis?

– Ja. Han er en av dem jeg er mest redd for. Han har et prosjekt. Den store testen vår nå, er om vi evner å se rekkevidden av det som foregår, og sette inn en motoffensiv før det er for seint, sier Bals.

– Nå går mange ulike høyrekrefter etter de skeive, og da er det opp til resten av oss å stille oss solidariske. Sånn sett var det en sinnssyk flott opplevelse å være med på årets Pride-parade. Jeg kjente på at det var mange som nå har skjønt at det begynner å haste. For ikke å snakke om Pride i fjor. Det var som å gå i en parade under en hard himmel. Det var en av de rareste følelsene jeg har hatt. Det handlet om liv og død, og gleden som alltid stråler ut av Pride var blandet med et dypt alvor. Da vi gikk forbi London Pub… det var en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt.

Et oppdiktet prosjekt

I en kronikk i VG i juli i fjor etterlyste Bals en mot-allianse, en antifascistisk front som inkluderer både skeive, streite, muslimer, kristne, konservative og alle gode krefter som vil forsvare menneskeverdet, demokratiet og mangfoldet.

Han sier at han ikke har gitt opp håpet om en slik allianse, men at det haster.

– Fascismen har alltid vært et prosjekt som bygger på en oppdiktet fortid, som peker på en idé om renhet som betyr hvit, hetero, gjerne rik og med en forestilling om at de er en slags overmennesker. Et prosjekt hvor skeive skal holde seg i skapet, hvor kvinner skal finne sin plass på kjøkkenet, og der redde og tyranniske menn skal herske over verden. Min oppfordring er at vi må skjønne hvordan disse folka er i ferd med å endre verden, og at vi andre også må klare å finne sammen.

Bals mener at vi andre må finne måter å takle interne uenigheter oss imellom på.

– Vi må ikke ende opp med å slåss mot hverandre. Vi glemmer så lett. Når vi har hatt en frihet i ti år, tror vi den kom av seg selv og alltid har vært der. Men vi kan miste dem igjen. Frihet har aldri kommet av seg selv. Det har krevd kamp, hvert eneste lille steg.