«Det står skrevet: størst av alt er kjærligheten!»

Fredag 11. november deltok biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, Olav Øygard, på regnbuemessa i Tromsø domkirke. Der hadde han denne hilsen til de fremmøtte.

«Ráhkes buohkat!

Lea stuorra illu boahtit deike, ja leat oassi dan searvevuođas Romssa duopmogirkus otne!

Kjære alle sammen!

Godt å se dere – og godt å være en del av fellesskapet i Tromsø domkirke i dag!

I år er det 50 år siden den berømmelige straffelovens §213 ble opphevet. I 1972. Fra da av har det vært lov å være homofil i Norge.

18 år før det, i 1954 ble det foreslått å oppheve den samme lovparagrafen. Mange samfunnsaktører protesterte høylydt mot å fjerne paragrafen, biskopene var med på de protestene. I 1972 var biskopene tause om saken, og 5 år senere uttalte et utvalg bispemøtet hadde satt ned: «Det er som skyldner kirken møter de homofile.» Utvalget argumenterte for at «Kirken bør revidere sin tradisjonelle holdning til homofili.»

Men etter det skjedde det ikke så mye. Vi må med sorg si at så lenge kirka ikke har kunnet akseptere at mennesker lever sammen i homofile og lesbiske parforhold, førte dette til at lesbiske og homofile opplevde at kirka fordømte deres kjærlighet.

I dag er situasjonen en annen: menneskers samliv er ikke noe moment i vurderingen når vi i bispedømmet vårt ansetter folk. Homofile og lesbiske kan gifte seg, både på rådhuset og i kirka. Vi har både i kirke og samfunn sterke talspersoner for «skeive» som bidrar til likeverd. I kirka er vi veldig opptatt av at ingen skal oppleve utenforskap på noen som helst måte, enten det skyldes legning, etnisitet, funksjonsnedsettelser eller hva det enn skulle være.

Og likevel: flere opplever utenforskap, mobbing, øredøvende taushet om seg og sitt liv. Flere opplever at alle fargene som vi ser er i kirka i dag vanligvis ikke er så velkommen, i mange kretser i samfunnet vårt, også i kirkelig sammenheng. Vi har fortsatt en lang veg å gå.

Det som skjedde 24. juni i Oslo, er en grotesk påminnelse om at vi er ikke ferdige. Vi må fortsette å kjempe for retten til å være akkurat den du er. Vi må fortsette å kjempe for at du er den eneste som kan fortelle hvem du er, hva som er din identitet, hva som er dine følelser. Det kan ingen mennesker og institusjoner bestemme.

Og uansett hvilke lure fortolkinger vi bruker på viktige bibelvers. Det står skrevet: størst av alt er kjærligheten!»