Sashas og Pashas by

Sasha og Pasha er kjærester og bor sammen i Sankt Petersburg som kniver med sin dekadente storesøster Moskva om å være den ledende metropolen i Russland. «Piter» kan friste med skjønnhet, kulturopplevelser og et dirrende uteliv – også på homofronten.

 I løpet av de sju årene Vladimir Putins har vært president for Russland, har en stadig sterkere nasjonalisme fått næring. Hatet går i stor grad utover ikke-kaukasiske mennesker, spesielt kaukasere, asiatere og afrikanere. Antisemitisme er utbredt, men det er ikke akkurat noe nytt.

 Homofile er en annen pariakaste. Men Aleksander (33) understreker at det ikke er noen grunn til å svartmale situasjonen nå. Sasha som han kalles blant venner, er lei av at vestlige medier framstiller Russland som et farlig og primitivt sted. Likevel, Sasha som faller i minst to av utskuddsgruppene som både homofil og med et tildels ikke-kaukasisk ytre, er ikke likegyldig til det som skjer.

 – Den nye nasjonalismen er negativ, men jeg er mer for lover som går mot dem, enn lover som favoriserer oss homofile. Men det er klart det er absurd når vi i Moskva ser glattbarberte nasjonalister, prester med Jesus-bannere og bestemødre av den gammelkommunistiske skolen med Stalin på frakkeslaget, stå side om side og demonstrere utenfor en homoklubb, alle gruppene forent – mot oss.

Lenge siden forbudet

Sasha avviser likevel at dette er hverdagen. Tvert imot beskrive han Russland som et stadig åpnere samfunn, der de nyter stor frihet i motsetning til før. Mannlig homoseksualitet var straffbart i Sovjetunionen fram til oppløsningen i 1991, men forbudet ble fjernet i Russland og i flere av de nye selvstendige statene som gjenoppsto.

 Sasha mener at det skjedde store forandringer på 90-tallet da vestlige verdier og kultur kom inn for fullt.

 – Og på et tidspunkt ble homo- og biseksualitet et «trendfenomen» også hos oss. Og dette var lenge før T.a.t.u ble populære, sier Sasha og forteller at det plutselig begynte å strømme en horde heteroseksuelle inn på homoenes arena.

 – Det var som en gigantisk lek, et slags prosjekt. Mote eller ikke, jeg tror fremdeles at det kan være vanskelig å stå fram. I 1998 var det bare 3-4 offisielt kjente klubber for miljøet i byen. Jeg husker en av dem hadde en veldig sovjetisk profil – tenk deg en sovjetisk homoklubb! Klientellet var også meget voksent. Men de andre klubbene siktet mot en mer classy og ungt publikum.

Boy George til åpningen

Sasha selv sto først fram som homofil som 25-åring.

 – Det hadde ikke noe med å gjøre med redsel for å bli mobbet eller utstøtt, men jeg tenkte at den var naturstridig. Jeg var nok også redd for at jeg «tok feil». Men da jeg flyttet til storbyen, og begynte å gå på klubber, fant jeg et demokratisk miljø der jeg følte meg avslappet. Blant de som ferdes på klubbene, er det mange tilreisende, folk som kommer utenbys fra. På mindre steder finnes det ikke klubber eller møtesteder. Men i vår tid kan folk likevel lett møte hverandre gjennom gjennom chattekanaler eller nettsteder.

 – Mye positivt skjedde da den første klubben åpnet her i Sankt Petersburg. Jeg husker de hadde hanket inn Boy George til åpningsfesten, forteller Sasha som i dag er samboer med Pavel (27) med kallenavnet Pasha.

 Sasha og Pasha har bodd sammen i tre år. Denne dagen er Pasha i en annen del av byen og feirer en familiebursdag, en anledning han ikke greide å snike seg unna.

 – Pasha er ikke så opptatt av å mingle i miljøet, men legger vekt på å leve et rolig liv med jobb og venner i sentrum. Jeg er også blitt lei av å henge i miljøet fordi mange er så sexfikserte, og ofte kommer temaet opp og «forstyrrer» i et ellers normalt vennskap, sier Sasja som forteller at han heller aldri har hatt noe behov for å henvende seg til den lokale homoorganisasjonen, Krylja (Vinger).

Ingen direkte spørsmål

Sasha har foreldre som bor i en annen by, og søsteren som bor i Moskva. Foreldrene har aldri spurt ham om hans seksuelle orientering, og han har aldri fortalt dem om Pasha selv om de har vært på feriebesøk i leiligheten deres – noe som var helt ukomplisert.

 – I Russland er det ikke uvanlig at folk bor sammen for å spare utgifter, men i vår alder, over så lang tid, er det jo noen som lurer. Familien min er antakeligvis for fintfølende, smarte og veloppdragne til å spørre meg. Men de har sikkert gjettet seg til svaret. I Russland er presset og forventningene om at man skal gifte seg og få barn, veldig sterkt. Det russiske samfunnet verner generelt om klassiske familieverdier der mannen er den sterke og ansvarlige, mens kvinner har andre roller i samfunnet. Når en 33 år gammel pen, velutdannet mann med fast jobb verken har barn eller kone, blir dette selvsagt et tema.

 – Søsteren min i Moskva vet det, Pasha fortalte det. For henne var det et sjokk, hun gråt og ba meg om å ikke snakke om det og det er helt greit for meg. Ikke noe problem i det hele tatt. Pashas foreldre vet heller ingenting. Offisielt.

 – Jeg antar de forstår at vi er mer enn venner. Men stiller ingen direkte spørsmål. Også hans foreldre bodde hos oss i sommer. Det var svært hyggelig.

Mot adopsjon

På Sashas arbeidsplass vet alle at han er homo og han opplever ingen problemer på grunn av åpenheten sin der. Sasha som virker så kontrollert, åpen og nøktern, innrømmer likevel at han har sine sperrer.

 – Hvis jeg har drukket, kan jeg fortelle nye bekjente rett ut at «Jeg er Sasha, og jeg er homo. Hvis de har et problem med det, kan de bare gå». Det viser seg at de fleste er fullstendig likegyldige og det er ytterst sjelden at jeg har fått negative reaksjoner. Når jeg er edru, kunne jeg ikke finne på å være så åpenhjertig. Jeg er for veloppdragen, flirer Sasha.

 Sasha liker heller ikke å gå på gata og leie kjæresten Pasha.

 – Det gjør vi aldri. Jeg er av den mening at det passer bare å gå hånd i hånd med en kvinne. Vi er kanskje homofile, men vi er menn uansett, slår Sasha kategorisk fast.

 Sasha steiler også når han får spørsmål om temaet homofile og adopsjon som er en kampsak i vestlige land.

 – Barn må ha sin mor. Bo hos sin mor. Dette er et vanskelig spørsmål, men jeg synes det er fullstendig feil at et barn skal ha to fedre. Bare tenk på hvordan denne ungen ville bli mobbet på skolen og ellers i samfunnet! Nei, adopsjon er jeg ikke for. Vi har hund nå. Det er vårt alternativ, smiler Sasha.

 Når det gjelder spørsmål om ekteskap for homofile eller partnerskap, er han mer forsonlig.

 – Vel. Det er ikke lov her, er alt jeg kan si. Men jeg håper jeg og Pasha vil leve sammen lenge. Det er det jeg satser på.