Jubileum for glemt pionér

I novembernummeret skrev Blikk at Ebba Haslunds bok «Det hendte ingenting» fra 1948, var Norges første lesberoman. Men det viser seg at en tromsøkvinne var elleve år tidligere ute. I 1937 ga Borghild Krane ut romanen «Følelsers Forvirring» om lesbiske Åse. 7. februar er det 100 år siden Borghild Krane ble født.

– Det er den første norske roman som har et bevisst forhold til lesbiskhet, sier cand.philol., Astrid Utnes som i 1992 skrev oppgaven «Følelser i eksil. Lesbisk identitet i norsk mellomkrigslitteratur», basert på Borghild Kranes «Følelsers Forvirring».

– Den handler hovedsaklig om forholdet mellom to kvinner, og valget om hvordan man lever lesbisk. Ordet lesbisk blir aldri brukt, den eneste gangen det blir direkte referert til legning brukes ordet pervers. Så det er ingen veldig positiv bok. Ikke en du anbefaler for «komme ut-folk» akkurat. Men etter tida å dømme er den en realistisk, forklarende og psykologisk roman, sier Utnes som er universitetslektor ved Universitetet i Hamburg, der hun underviser i norsk språk og litteratur.

Det er den indre, følelsesmessige konflikten hos hovedpersonen Åse som har gitt romanen tittelen. Åse er en kvinne fra en nordnorsk småby som etter gymnaset reiser til Oslo for å studere. Her møter hun Gerd og forelsker seg i henne. Følelsene blir ikke gjengjeldt, og til slutt bryter Gerd vennskapet og kaller Åse for pervers.

En brå død

Etter sjelekval og flere dramatiske hendelser, ender Åse opp i Cambridge for å studere engelsk. Her møter hun Randi som også er lesbisk. Forskjellen på dem er at Randi velger å være åpen. De to kvinnene har mange diskusjoner om hvordan man bør leve, eller ikke leve som lesbisk. Det er også den underliggende tematikken i boka.

Etter hvert drar Åse hjem til Norge for å jobbe som lærer. Hun reflekterer over hvordan det er mulig for å en lesbisk kvinne å være åpen i datidas samfunn. Hun kommer fram til at det er umulig. Hun velger ikke å leve ut sin kjærlighet og seksualitet, og isteden være et uselvisk medmenneske som vier sitt liv til å gjøre gode handlinger. Randi på sin side drar til New York for å leve åpent. Her har hun forhold til flere kvinner, men ingenting går som det skal. Til slutt får Randi en brå og tilfeldig død.

– Randis død blir et symbol på at lesbiskhet ikke kan leves ut. Det er det som er moralen i boka. Åse er klar over sin egen legning, men prøver å bote på den med gode gjerninger. Hun lager en moralsk orden hvor alle burde bedrive medmenneskelige handlinger, forteller Utnes som samtidig også kaller Kranes bok et forsvar for Åse og hennes likekvinner.

– Den framstiller det å være lesbisk som naturskapt. Sånn sett er da også romanen et lite spark til samfunnet og mer enn en antydning til at det er egoistisk, fordomsfullt og lite medmenneskelig. Dermed blir det å ikke leve ut sin kjærlighet både et nødvendig og moralsk valg, sier Utnes til Blikk.

Samtidas mottakelse var preget av den seksualmoralske debatten som kjennetegner 30-tallet. I tillegg til psykoanalysens inntog i dette tiåret, vant også en liberalhumanistisk tankegang, både kristen og ikke-religiøs, gjenklang i det norske kulturmiljøet. Denne tankegangen bygger på en liberalistisk frigjøringstanke, og verdier som individets verdighet, dets umistelige rett til rettferdighet, frihet, retten til et privatliv, tankefrihet og streben etter lykke uavhengig av farge, klasse tro eller kjønn.

Dagbladet, Aftenposten, Morgenbladet …

Barbra Ring, den eneste kvinnelige kritikeren som anmeldte «Følelsers Forvirring», skrev i tidsskriftet «Urd «at romanen handler om et skakt kjønnsindivid og betegner lesbiske som ulykkelige, unaturlige, defekte, mer enn femti prosent mann etc.»

Samtidig roser Ring Kranes bok fordi hun synes den er både moralsk og medfølende. Hun mener Krane gjør et åpent og redelig forsøk på å forsvare disse «halve kjønnsmennesker» mot «de normale som er tilbøyelig til å se på dem med avsky». Ring framhever også at medfølelsen vekkes fordi Krane klarer å framstille problematikken på en diskré måte.

Kristian Elster i Aftenposten er også glad for romanens diskresjon. Han mener skrivemåten har gjort det mulig å få fram en bedre forståelse for «de erotisk unormale kvinners skjebne».

I Tidens Tegn skriver Gunnar Reiss-Andersen at forfatteren på en gripende måte får fram hvordan de homoseksuelle kvinnene kjemper en tragisk og «absolutt moralsk kamp med sine vanskelige anlegg».

Andre kritikere finner ikke framstilingen av kvinnenes livskvaler overbevisende. C.J. Hambro i Morgenbladet synes utprøvingen av ulike livsformer i romanen er mer eksperimentell enn troverdig.

Johan Borgen i Dagbladet kritiserer noen av de løsningene Krane kommer med. Hvorfor kan ikke de to lesbiske i romanen få hverandre? Det mener Borgen er en utgang på historien som kunne ha lært leserne å forstå disse forvirrede og seksuelt avsporede kvinnene.

Ingen erotikk, ingen furore

Den eneste kritikeren som er begeistret for romanen er Hans Lyche i Norges Handels- og Sjøfartstidende. Han mener at: «Den kaster et stort og varmt og menneskelig lys inn i en verden, hvor det står en tragisk kamp om livslykken. Gripende fordi så dype sjelelige og moralske krefter tar del i den.»

«Følelsers Forvirring» ble altså ikke tiet i hjel. Men det var heller ingen kritikere som fløy i taket over at det ble skrevet om lesbiske. Det de var uenig om var i hvilken grad Kranes diskresjon var positiv. Felles for flertallet var at omtalene deres bygde på en liberalhumanistisk tankegang der medlidenhet for de elendige er grunnleggende: Det er viktig å skille de lesbiske fra den heterofile befolkningen, og peke på dem som individer som likevel kan leve et brukbart liv i samfunnets tjeneste.

– Boka ble anmeldt mer på grunn av hva den handlet om, og ikke fordi den var så spesielt god, mener Utnes.

– Ble det mye debatt i etterkant av utgivelsen?

– Krane var ikke et debattmenneske. Pressen og forfattere selv var heller ikke så opptatt av å debattere anmeldelser på den tida. Dessuten skrev Krane veldig forsiktig, det var blant annet ikke noe erotikk i boka, så det var ikke grunnlag for den helt store furoren.

Etter debuten med «Følelsers forvirring» i 1937 skrev aldri Krane noe om lesbiske igjen.

– Det er gjerne sånn. I debutromanen skriver folk det de har lyst til. Senere blir de mer forsiktige.

Hele livet alene

I mesteparten av hennes skjønnlitterære produksjon tar hun «kvinnelighetens problemer» opp fra ulike vinkler. Ofte er det kvinner som prøver å kjempe seg ut av et utilfredsstillende liv og Krane viser ofte til at veien går gjennom kunnskap og viten. Selv levde Krane hele livet alene. Etter å ha konvertert til katolisismen på tjuetallet, ble hun et svært religiøst menneske som gikk fullt og helt opp i sin gjerning som lege og psykolog.

– Tror du Krane var lesbisk selv?

– Det var hun kanskje, men det har jeg ikke noe belegg for å påstå fullt ut. I den grad hun vet så mye om å leve i et problematisk «komme ut»- forhold som det hun legger til grunn i «Følelsers forvirring», kan det virke sånn. Dette er uansett noe Krane er oppsatt på å finne ut av. Hun studerte jo selv i New York og det kan jo hende at hun opplevde noe der. Det er sikkert ikke uten grunn at romanfiguren hennes Randi drar dit for å leve åpent. Men som sagt, jeg vet ikke noe sikkert, sier Utnes som viser til at det er flere klare homoreferanser og problemstillinger i boka.

Blant annet Åses fetter og stebrorstebror, Dimitri. Han må forlate familien fordi han har hatt en forhold til en ung mann fra overklassen. Senere blir Dimitri kunstner.

– Der har du allerede den klassiske koblingen mellom homo og kunstner. På et tidspunkt, etter at hennes unge kvinnelige elev har forelsket seg i henne, oppsøker Åse Dimitri for å få råd. Men Dimitri er lite villig til å hjelpe henne. Krane presenterer her den kløften som kan finnes mellom homofile menn og lesbiske. Det gjøres klart at de kommer fra to forskjellige leire og ikke har noe å tilby hverandre. Akkurat den motsetningen kan du også finne i dag.

Religiøs og respektert

Helmut Krane karakteriserer sin tante og gudmor Borghild som et menneske som brydde seg veldig mye om andre og som levde for sin legegjerning.

– Jeg tror at hun alltid jobbet for å forstå menneskers psyke og sinn, og hun var veldig dedikert til sine pasienter. Når hun var hjemme på besøk i Tromsø satt hun ofte fordypet i store legeverk og noterte flittig. Hun hadde rikelig med intellektuelle evner og var veldig arbeidsom. I tillegg hadde hun høye yrkesetiske holdninger. Det hendte aldri at hun delte så mye som et fnugg av informasjon om sine pasienter.

Andre ting nevøen forteller om sin tante er at hun var stillferdig og beskjeden. Og at hun levde nøkternt og alene i et lite hus i Majorstugata i Oslo.

– Men hun var ikke noen eremitt. Hun likte å gå på konserter og i teater og jeg tror hun hadde en stor omgangskrets. Dessuten reiste hun en del. I Tyskland, USA, Italia og England. Mest på legekongresser, men også for reisens skyld. Hun var flere ganger med til Sveits for å besøke min mors sveitsiske familie. Vi hadde mye kontakt.

Helmut Krane har lest mange av bøkene til tante Borghild. Han vet at hun var svært opptatt av kvinners tankeverden, verdensopplevelse og skjebne. Det var likevel et tema de aldri diskuterte. De snakket heller aldri om hvorfor hun levde hele livet uten partner.

– Når det gjelder hennes skjebne på det området kan jeg verken avkrefte eller bekrefte noe som helst. Jeg vet rett og slett ikke noe mer enn at hun valgte å leve alene. Men hun var et veldig religiøst menneske og jeg vet at hun respekterte mennesker som levde for et kall, eller en gudsplan. Med det i tankene kan jeg godt forestille meg at hun selv så sin legegjerning som et livskall. At hun kan ha bestemt seg for at hvis hun skulle kunne gi maksimalt i sin legegjerning, måtte hun velge å leve alene.