Her er Blikk- redaksjonen i 1998, Fra venstre med klokka: Arne Walderhaug (med briller), Lillian Jensen, Hans T. Wiig, Tom Ovlien, Tor Henning Pedersen, Thomas Persson og Maria. Hilde Holthe-Berg som tok bildet, var fotograf i Blikk.
Her er Blikk- redaksjonen i 1998, Fra venstre med klokka: Arne Walderhaug (med briller), Lillian Jensen, Hans T. Wiig, Tom Ovlien, Tor Henning Pedersen, Thomas Persson og Maria. Hilde Holthe-Berg som tok bildet, var fotograf i Blikk.

– Men gøy var det!

Han er stolt av at Blikk har overlevd i 30 år. – Nå er det nesten bare London Pub og Blikk som er igjen fra den gangen, sier Arne Walderhaug.

Publisert Sist oppdatert

Arne Walderhaug (71)

Sivil status: samboer med Henry

Kommer fra/ bor: Oslo/Oslo

Gjør: pensjonist, deltidsseniorrådgiver i HivNorge, tidligere journalist, redaktør, aktivist og Oslo Pride-general

Aktuell: grunnlegger, og den første redaktøren av Blikk som har 30 års jubileum i 2021

I år er det 30 år siden det første nummeret av avisa Blikk kom ut, nr. 1/2-februar 1991. Hovedoppslaget på forsida hadde tittelen «Jeg lider av pøntesjuka». Sitatet var fra Nelly Nylon som ble kåret til Drag Queen of the Year året etter. Inni avisa var det blant annet en sju siders reportasje om transpersoner og transvestitter, som ikke passet inn i «homobåsen». Slik sett var Blikk 30 år forut for sin tid med tanke på dagens transdebatt.

I avisa på 48 sider var det også en artikkel om Kirsten Frigstad og Anbjørg Ohnstad som hadde drevet flørtekurs for lesbiske i to år, og en sak om et «kyssesjokk i Tyskland» fordi to menn hadde kysset hverandre for første gang på tysk tv. I tillegg hadde første nummer flere debattinnlegg om hvorvidt «outing» av homofile var en uting eller ikke. Og en nyhetssak om at 44 prosent av Norges befolkning var imot innføring av en partnerskapslov som gir homofile og heterofile like rettigheter til å inngå økonomiske og juridiske plikter som par.

Dette var den første uavhengige lhbt+-avisa i Norge, og det kan Norge takke Arne Walderhaug for, grunnlegger og avisas redaktør det første tiåret.

Festen som startet alt

I disse koronatider «besøker» Blikk ham hjemme på Zoom for å få høre han fortelle om hvordan Blikk-historien startet.

– Jeg hadde vært redaktør for DNF-48 sitt medlemsblad Fritt Fram i en seks-sju år. Dette var vel mellom 1983-og 1990, tenker jeg. Bladet kom ut annen hver måned til å begynne med og senere hver måned, og jeg som redaktør hadde et lite honorar, mens resten av arbeidet var basert på frivillig innsats. Likevel var Fritt Fram en ren utgiftspost for DNF-48 (FRIs forgjenger. Red.anm.), og styret gikk inn for at medlemsbladet skulle legges ned.

– Og da?

– Da tenkte jeg «søren heller!»

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Fra Blikk nr. 1, 1991.</span>
Fra Blikk nr. 1, 1991.

Walderhaug bestemte seg for at landets homser og lesber fortjente en egen uavhengig avis. Han fikk med seg en ivrig gjeng på ideen.

– De som hadde bidratt i Fritt Fram, ville fortsette med å lage avis, så de sa ja. Så vi løp rundt og solgte aksjer til 500 kroner stykket. Vi fikk skrapt sammen penger nok til et prøvenummer i desember som vi solgte aksjer og annonser på.

Blikks prøvenummer ble presentert på den legendariske nyttårsfesten 29. desember på Ingeniørenes Hus i 1990 med 850 betalende gjester. Perlemor, Lillemor og Svigermor Svendsen og Lattergalen og A.s. Dametater & Sønn stilte opp med forrykende show og underholdning, og deres etter sigende svært overtalende salgsteknikk ved bordene, ga Blikk et overskudd på 40.000 kroner denne kvelden. Arne Walderhaug, Tom Ovlien, Bjørn Eirik Følid, Ellen Spangelid, Helge Svare, Svein Skeid og de andre i Blikk-redaksjonen kunne nå gå i gang med å lage den første ordinære Blikk-avisa.

– Hvordan hadde det seg at du som var utdannet fotograf, ble redaktøren?

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">I 1998 saksøkte kvinnegruppa Ottar Blikk for å ha beskyldt gruppa for å være inkonsekvente når de er motstandere av BDSM «fordi det er vold», men samtidig kastet stein på utenlandske kvinner i massasje- institutter i protest mot sexsalg. Retten erklærte beskyldningene døde og maktesløse. Walderhaug ble pålagt å trykke hele dommen i Blikk. Det gjorde han, men i en ikke så veldig leser- vennlig 6-punkts skrift … </span>
I 1998 saksøkte kvinnegruppa Ottar Blikk for å ha beskyldt gruppa for å være inkonsekvente når de er motstandere av BDSM «fordi det er vold», men samtidig kastet stein på utenlandske kvinner i massasje- institutter i protest mot sexsalg. Retten erklærte beskyldningene døde og maktesløse. Walderhaug ble pålagt å trykke hele dommen i Blikk. Det gjorde han, men i en ikke så veldig leser- vennlig 6-punkts skrift …

– Jeg er jo en tusenkunstner. Vel, en selvlært tusenkunstner da, smiler Walderhaug fra leiligheten hjemme på Brattlikollen i Oslo sør, som han deler med Henry fra Singapore, samboeren han traff i London for 34 år siden.

Blikks fødsel og aidsdøden

Det var også i Storbritannia Walderhaug tok fotografutdannelsen sin. I 1970-årene begynte han med utstrakt reising til fjerne land, og leverte artikler til ulike publikasjoner.

– Så da jeg begynte å jobbe med Fritt Fram og senere Blikk, hadde jeg jobbet for dagspressen, og visste dermed endel om mediebransjen og kunne litt av hvert. I dag er det sikkert gøy å lage web-sider og slikt, men den gangen var det gøy å lage avis!

Blikk hadde samme format og samme oppbygning som andre aviser med leder, kommentarer, debatt, nyhetsstoff og reportasjer – og et veldig homofilt kryssord laget av Svein Skeid. Gjengen i Blikk ville gi leserne stoff de ikke fikk i andre aviser, og de ville å lage skikkelig journalistikk.

– Vi hadde som mål at andre medier skulle sitere oss. Ganske raskt plukket riksavisene opp sakene våre. En av dem var en diskrimineringssak der en hivpostiv ble nektet adgang til et svømmebasseng. Den fulgte Aftenposten opp.

Blikks fødsel og tidlige leveår sammenfalt med oppblomstringen av aidsepidemien. Avissidene måtte altfor ofte gi plass til minneord. Men Blikk var også del av et aktivt «motstandsarbeid» mot virusets herjinger. Helsemyndighetene og Helseutvalget for homofile inngikk et samarbeid med Blikk om å bruke avisa for å nå ut med informasjon om smitteveier og tilgjengelige helsetilbud. Ganske eksplisitte bilder ble benyttet i helsides annonser for å promotere sikrere sex. Fotografen Fin Serck-Hanssen tok mange av dem som siden er blitt ettertidas vitnesbyrd om årene da homomiljøet kjempet en intens kamp mot aidsdøden.

Reddet av kontaktannonser

Aidsepidemien førte også til at Walderhaug selv ofte havnet i andre media.

– Blikk hadde etablert seg som en del av pressa og det ble til at journalister i andre media ringte når de ville ha kommentarer om vårt stoffområde. Jeg var ofte ute og uttalte meg om ulike saker, men alltid som redaktør i Blikk, poengterer Walderhaug.

– Blikk skulle ikke være en heiagjeng for homoorganisasjonene. Vi ville stå fritt. – Var det en mørk tid?

– Det er klart det var det, men jeg velger å huske det positive.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">I det tidligere Homohuset på St Olavs plass i Oslo, hadde Blikk sitt første redaksjonslokale. I februar 1991 kunne redaksjonen sende ut den første Blikk-avisa til abonnentene. Fra venstre: Arne Walderhaug, Anfinn Bernaas, Tom Ovlien, Øyvind Rauset, Svein Skeid, Bjørn Eirik Førlid og Ellen Spangelid i front.</span>
I det tidligere Homohuset på St Olavs plass i Oslo, hadde Blikk sitt første redaksjonslokale. I februar 1991 kunne redaksjonen sende ut den første Blikk-avisa til abonnentene. Fra venstre: Arne Walderhaug, Anfinn Bernaas, Tom Ovlien, Øyvind Rauset, Svein Skeid, Bjørn Eirik Førlid og Ellen Spangelid i front.

Blikk satte dagsorden og det ble det lagt merke til. Også av de som ville tjene penger.

– Det var sommeren 1991. En dag banket det på døra, og inn kom en dame fra Nederland. «Jeg vil innlede et samarbeid med dere», sa hun. På dette tidspunktet hadde ikke Blikk penger til å drive lenger enn høyst et halvt år til. Kassa var så og si tom. Dama fra Nederland kom i grevens tid. Hun representerte et teletorgfirma, og tilbød Blikk en andel av overskuddet fra telefoniske kontaktannonser, forklarer Walderhaug.

– De annonserte for teletjenesten i Blikk. Man kunne ringe et telefonnummer i avisa for å lytte til kontaktannonser andre hadde spilt inn, eller legge inn sin egen.

Samarbeidet viste seg raskt å bli lønnsomt for Blikk.

– Allerede første måneden fikk vi inn 100.000 kroner på Teletorget. Det var mye penger i 1991! Inntektene førte til at Blikk kunne ansette en journalist i halv stilling. Fra før av hadde bare redaktøren lønn, resten av bladet ble laget av frivillige. Vi hadde heldigvis også en sivilarbeider som ble «lånt ut» av DNF-48.

Pressestøtte fra Ap

Men det var stort sett Walderhaug som «var Blikk».

– Jeg gjorde alt. Jeg laget layout, skrev artikler, fotograferte og redigerte, førte regnskap og tørket støv.

Og det var helt nødvendig. Blikk levde så og si fra måned til måned, men kvaliteten på stoffet var godt. Et styremedlem i Blikk som var politisk rådgiver for Arbeiderpartiet, mente kvaliteten var god nok til å kvalifisere for pressestøtte. Han la inn et ord hos Grete Knudsen, daværende leder av Kulturkomiteen.

– Grete Knudsen ringte meg. «Kan du komme en tur på Stortinget i morgen?», spurte hun. Og det kunne jeg jo!

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Kim Friele var leder av Det Norske Forbundet av 1948 (1966–71) og deretter generalsekretær fram til 1989. Arne Walderhaug var redaktør i Fritt Fram, medlemsbladet til DNF48 i årene 1983–1990.</span>
Kim Friele var leder av Det Norske Forbundet av 1948 (1966–71) og deretter generalsekretær fram til 1989. Arne Walderhaug var redaktør i Fritt Fram, medlemsbladet til DNF48 i årene 1983–1990.

«Hvor mye trenger dere?», ville Ap-politikeren vite da Walderhaug hadde fortært et sterkt subsidiert rundstykke og en kopp kaffe. «Tja, en halv million?». Walderhaug syntes han tok godt i. «Greit, sa Knutsen. Send meg en søknad på 600.000».

– Etterpå måtte vi gå og ta oss en kopp kaffe til, humrer Walderhaug, som midt i den beskjedne feiringen angret litt på at han ikke hadde sagt «en million». Blikk fikk pressestøtte fra neste vår.

– Hva med distribusjon?

– Vi fikk en prøveordning om løssalg med Narvesen-kiosken på hjørnet av Hotel Continental høsten 1991. De solgte 100 eksemplarer, og siden fikk vi en fast ordning med Narvesen.

Fra hånd til munn

Mye har endret seg i «den skeive verdenen» gjennom de 30 årene Blikk har skrevet om den. Blant annet så har sex- og sjekkearenaen flyttet seg til internett.

– Det er bare å trykke på en app, så kan du møte noen. Blikk pleide å ha en «public service»-liste over alle treffstedene omkring i landet. Om du skulle til Stavanger, så kjøpte du Blikk for å finne andre, oppsummerer Walderhaug situasjonen.

Blikk hadde fra starten av en del annonser for saunaer og skeive utesteder, men penger til drift var alltid en utfordring.

– Jeg tror kanskje Operaen også var med helt fra begynnelsen, men ellers var det mest slike annonser, ja. Vi klarte oss gjennom stadige aksjeutvidelser, sier Walderhaug, som forteller at samarbeidet med Helsedirektoratet også var viktig den gangen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Blikk- redaksjonen i 1998. Arne Walderhaug (med briller)</span>
Blikk- redaksjonen i 1998. Arne Walderhaug (med briller)

Blikk kom seg gjennom 90-tallet så og si fra hånd til munn. Walderhaug omtaler seg selv som en maratonløper når han får spørsmålet om hvorfor han ikke ga opp.

– Jeg holder ut selv om det er mye motgang. Først og fremst var det fordi jeg likte det jeg drev med, jeg likte å skape noe. Og så hadde vi det mye gøy!

Legendarisk sjøslag

En av de mest morsomme opplevelsene hadde han i 1996 i forbindelse med EuroPride i København. Blikk hadde invitert abonnenter, lesere og andre interesserte med på danskebåten, tur-retur Oslo – København.

Å fylle danskebåten med tusen lesber og homser var stort. Det er en sånn once in a lifetime-opplevelse som folk ennå snakker om. Det var et sant kaos, ler Walderhaug.

– Han som hadde ansvaret for bookingen, hadde ikke datamaskin så han hadde alle bestillingene på gule lapper klistret på kjøleskapet sitt. Det gikk raskt i surr, det resulterte i at den stappfulle danskebåten la fra kai en time forsinket fordi ingen visste hvilken lugar de skulle ha, eller om de fikk riktig hotellrom i København.

Men overfarten ble en dundrende suksess, et sjøslag der festglade homser og lesber slo seg løs. Homoturen ble en fjær i hatten for Blikk som det ennå går gjetord om. Tusen norske skeive utgjorde halvparten av Skandinavias største homoparade, og sørget for halvparten av barinntektene på Crown of Scandinavia det året. Turens formål var ellers edel nok; den skulle skaffe penger til Virusgruppas arbeid for trivselstiltak for hivpositive.

– Ble det noe overskudd?

– Nei! Han som hadde booking-ansvaret, gikk konkurs og måtte bruke farsarven for å gjøre opp for seg. Men gøy var det!

Da homser og lesber overtok danskebåten. BLIKK fikk spørsmål om de ville være med på å arrangere en tur til København, men visste de ikke hva de sa ja til. Arne Walderhaug kaller turen et av nittitallets høydepunkt. Her får du historien.

Kaffebesøk hos Christen Sveaas

Danskebåtturen var høydepunktet som Blikk-arrangør, men som redaktør er han mest stolt av artikkelserien Blikk laget om konkursrytterne bak homoutestedet Den Sorte Enke i Oslo. De som slo seg konkurs og puttet pengene i egen lomme og samtidig startet opp et nytt selskap.

– En annen sak jeg husker var da vi lot pinsepastor Jan Åge Torp kommentere Pride-paraden. Det het jo Skeive Dager den gang, men han sto på Egertorget og kommenterte etter hvert som paraden gikk forbi, og så trykket vi det han sa: «Gud ønsket ikke perversjon». Det var det en del lesere som ikke likte, men vi syntes det var god journalistikk å la leserne våre få vite hva som rørte seg i de frikirkelige miljøet.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Arne Walderhaug har dekket alt fra Gay Games i Sør-Afrika og Mardi Gras-feiringer i Sydney til politiske protester i Albania. Her er en han som fersk Blikk-redaktør i juni 1991. </span>
Arne Walderhaug har dekket alt fra Gay Games i Sør-Afrika og Mardi Gras-feiringer i Sydney til politiske protester i Albania. Her er en han som fersk Blikk-redaktør i juni 1991.

I det 90-tallet nærmet seg slutten, var pengemangelen mer enn en vanlig kilde til bekymring for redaktøren. Hodene blant Blikks venner ble lagt i bløt for å finne kreative måter å skaffe mer penger på.

– Hilde Lundgård som var journalist i Aftenposten, foreslo at vi skulle sende tiggerbrev til de vi tenkte kanskje kunne bli Blikks «rike onkler».

– Brevet, som Hilde underskrev i sitt navn, ble sendt til landets mest velstående. Bare én av dem svarte. Til gjengjeld var det Christen Sveaas. Han ringte og inviterte oss til kontoret sitt på Aker Brygge. Han hadde sett på Blikk, fortalte han, og syntes at det var bra. Vi tok en kaffe og Sveaas sa: «Hva med fem millioner?». Det var som å vinne i Lotto!

Fra avis til magasin

Igjen måtte Walderhaug og de andre i Blikk ta seg en liten kaffepause i byen for å feire. Sveaas ville ha 49 prosent av aksjene i Blikk og et medlem i styret, ellers ville han at redaksjonen skulle holde fram som før. Millionæren selv ville ikke ha oppmerksomhet om «investeringen», men en deltaker på det påfølgende ekstraordinære Blikk-styremøtet tipset likevel Finansavisen og så ble den medieskye investorens «homoaksjer» en riksnyhet.

Et av resultatene av den uventede innsprøytingen av aksjekapital var at Blikk nå kunne legge om fra avis til magasin. Med ny moderne bladbunad og flere betalte ansatte, så situasjonen nå lysere ut enn på lenge. I 2002 syntes Walderhaug at det derfor var på tide å overlate roret til andre.

– Hvorfor ga du deg?

– Jeg var så sliten. Rett og slett fysisk sliten. Det hadde tatt på å arbeide 4-500 timer overtid i året, elleve år i strekk. Hadde jeg visst hvor mye arbeid det ville bli, hadde jeg nok aldri startet opp Blikk. Så det er jammen godt at jeg ikke visste det.

Powered by Labrador CMS