Rett kvinne til rett tid

.

JEG BLE FØRST kjent med Kim Friele tidlig på 80-tallet da jeg ble redaktør av Fritt Fram, som var DNF-48s medlemsblad. På den tiden hadde nettopp antidiskrimineringsparagrafene 135a og 349a blitt utvidet til å inkludere hatefulle ytringer mot homofile, eller å nekte dem tjenester. Utvidelse av disse paragrafene, samt avkriminaliseringen i 1972, fjerningen av homoseksualitet som en psykiatrisk diagnose og at homoseksualitet ikke lenger var gyldig grunn for å nektes militærtjeneste, kom selvfølgelig ikke flytende på ei fjøl.

Det var et utrettelig og møysommelig arbeid gjennom utallige møter med politikere og andre beslutningstakere over lang tid, i en tid hvor omtale av homoseksualitet i det offentlige rom i beste fall ble sett på som en kuriositet, men ofte latterliggjort. Men Kim var en god taktiker og kunne sin strategi: saklig og logisk dokumentasjon og hennes varme og myke, men bestemte fremtoning, ga til slutt resultater.

Hun ble en ruvende skikkelse – ikke bare i homobevegelsen, men i hele det norske samfunnet. Avkriminaliseringen av sex mellom menn i 1972 førte til at en rekke unge homofile følte det tryggere å stå fram, noe som førte til at den homofile frigjøringssaken skjøt fart.

ALLEREDE I 1983 kom saken som viste at utvidelse av antidiskrimineringsloven var en viktig og nødvendig endring. 4. juli hadde pastor Hans Bratterud fra Oslo Fullevangeliske Kirke i sin nærradio erklært at «homofile burde fjernes fra ledende stillinger, at homofile er den verste av alle synder og at den ene synd uvilkårlig fører den annen med seg».

DNF-48 gikk til rettsak og fikk stor offentlig oppmerksomhet, og saken gikk helt til Høyesterett som fastslo at Bratterud, som den første i Norge, var skyldig i krenkelse og diskriminering av homofile. 23. september 1985 ble han dømt til 30 dager betinget fengsel og til å betale 1500 kroner i saksomkostninger.

Mens saken pågikk i tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, hadde jeg kontor ved siden av Kim i øverste etasje i Øvre Slottsgate i samme kvartal som Metropol, en restaurant eid av DNF- 48 med homodisko på kveldstid. Når rettsforhandlingene var over for dagen, samlet vi oss til middag i restauranten og fikk fyldige og fargerike beskrivelser av sakens forløp, og særlig om hvordan pastoren og hans kumpaner argumenterte for saken – i seg selv godt materiell til gode historier. Kim var en mester i å fortelle i bilder, som nok var ekstra fargelagt, men ikke desto mindre fornøyelig å høre på.

SELV OM KIM var en varm og myk stemme i offentligheten, var hun en kvinne med temperament og engasjement som jeg tror er nødvendig om man skal oppnå politiske seire. Dette ga henne også motstandere, både innad i homobevegelsen og i samfunnet for øvrig. Men vi bør huske hennes ord: «Om du vet hva kjærlighet er, så vet du at det ikke er farlig eller mystisk».

Hun var rett kvinne til rett tid på rett plass. Hun bidro sterkt til å endre samfunnet i en retning jeg er evig takknemlig for.