West Side Story på skeiva
«West Side Story» ble laget av fire de homsevennene Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, Arthur Laurents og Jerome Robbins på 50-tallet. I den nye norske musikalversjonen, debuterer Per Sundnes som tullekoppen Glad Hans.
I Norge ble «West Side Story» første gang satt opp på norsk på Det norske teateret i 1965. Siden har forestillingen blitt satt opp en rekke ganger. I Chateau Neufs nye oppsetning i november og desember utspiller handlingen seg i en urban framtid der brennende biler erstatter filmversjonens basketballbinger.
Per Sundnes spiller Glad Hand, den velmenende sosialarbeideren som arrangerer dansekonkurransen. NRKs musikk- og trendkommentator, tidligere Grand Prix general og programleder for «Klassisk vorspiel» i NRK Radio, gjør sin scenedebut i musikalen.
– «West Side Story» har fulgt meg hele livet, forteller Sundnes til Blikk.
– Dette er jo den klassiske historien om utenforskapet. Det er universalt. Og historien tar for seg alt vi sliter med i dag, de samme rasismeproblemene som de slet med den gangen. Dette er en av de musikalene som ikke bare er underholdende, men også er veldig edgy. Jeg hadde takket nei til «The Sound of Music», for å si det sånn. Denne versjonen pusher historien mot samtida. Det ser man på castingen og stagingen.
Fanget tidas homoånd
«West Side Story» er gjenfortellingen av Shakespeares kjærlighetshistorie «Romeo og Julie». Musikalen som hadde Broadway-premiere i 1957, sjokkerte datidas publikum med sine uvante rytmer, banebrytende koreografi og sterke realisme. Den sømløse fusjonen av sang, dans og fortelling inspirerte også til en helt ny form for musikaler hvor utøverne måtte mestre både spill, sang og dans.
I tillegg fanget musikalen tidas homoånd. For å sitere Charles Kaisers «The Gay Metropolis» (2007): «For mange homofile som vokste opp på 60-tallet, føltes musikalens romantikk, vold, fare og mysterie som integrerte deler av homolivet de levde. Spesielt snakket teksten i sangen «Somewhere» direkte til homofiles opplevelser før de fikk rettigheter.»
Det var filmstjerna Montgomery Clift som i 1949 foreslo for kjæresten, koreograf Jerome «Jerry» Robbins, at han burde sette opp en moderne musikalversjon av «Romeo og Julie». Robbins elsket ideen, her var det snakk om forbudt kjærlighet, akkurat som datidas homofile opplevde den, og han ville ha med to homsevenner på den. Arthur Laurents skulle skrive dreieboka og Leonard «Lenny» Bernstein skulle komponere musikken. Alle tente på prosjektet og ble enige om at musikalen skulle utspille seg i konflikten mellom jøder og italienske katolikker på Manhattans nedre østside.
Droppet religionskrigen
I august 1955 var Arthur Laurents og Leonard Bernstein på jobb i Los Angeles. «Vi satt ved svømmebassenget i Beverly Hills Hotel og diskuterte byens rasekonflikter og ungdomskriminalitet», mintes Bernstein.
Laurents foreslo at de droppet de religiøse motsetningene mellom jøder og katolikker som ikke var sterke nok til å drive handlingen, og lot musikalen i stedet dreie seg om konkurrerende ungdomsgjenger. De flyttet historien fra New Yorks nedre østside til øvre vestside og kalte den for «West Side Story». Laurents begynte å skrive dreieboken om konflikten mellom en gjeng puertorikanere og en gjeng ‘amerikanere’ mens han bodde sammen med skuespiller Tom Hatcher, som han var kjæreste med til Tom døde av kreft 52 år senere.
«Tom ble min redaktør og den jeg jobbet nærmest med i alle år, og det begynte med ‘West Side Story’. I en periode flytter Jerry (Robbins) inn hos oss, noe som gjorde det lettere å samarbeide om prosjektet. En gang i uken kom Lenny (Bernstein) over for å spille sine melodier for oss og arbeidet skjøt fart.»
Laurents fant tekstforfatter Steven Sondheim som han kjente fra homoutelivet.
«Vi kom så godt overens at det var umulig å si nei til samarbeidet, minnes Sondheim, den eneste av de fire som fortsatt lever, 90 år gammel.
Men i dag misliker han flere av tekstene sine fra «West Side Story».
«Spesielt de romantiske sangene, som ‘I Feel Pretty’, er altfor elegante for Maria. Ei puertorikansk jente ville aldri utrykke seg slik. Tekstene passer bedre til Noël Coward!»
Fuck you ble krup you
På pressekonferansen i anledning Sondheims 80-års feiring fortalte han at Laurents fant opp et eget gatespråk fordi han mente at virkelighetens ungdomsspråk raskt ville bli gammeldags. Dialogen høres ekte ut, men er det ikke.
«Musikken høres også ut som om den stammer fra Puerto Rico, men er ren Bernstein. Og dansen ligner enkelte steder på jitterbugging, andre steder på gatekamper, men er ren Robbins. Dette gjorde ‘West Side Story’ unik som musikal», mente Laurents.
I 1957 begynte prøvene. De gikk ikke etter planene. For da Bernsteins andre musikal «Candid» floppet, trakk Broadway-produsenten seg fra «West Side Story»..
«Veldig mange venner ba meg om ikke å kaste bort tida på noe som umulig kunne lykkes», minnes Sondheim.
«De mente at «West Side Story» ville bli et show fullt av hat og stygghet som publikum ville hate. Men jeg likte tanken på å bli den første til å bruke banneord i en musikal. Dessverre måtte «fuck you» erstattes med «krup you», siden LP-plata fra showet ikke kunne selges med tekster der det bannes.
Koreografen Robbins brukte to år på å finne de riktige dansere, for perfeksjonisten ønsket dansere som så ut som 14-åringer og samtidig var troverdige som tøffe gjengmedlemmer. Han trente danserne i åtte uker, dobbelt så lenge som en vanlig innøvingsperiode for en Broadway-musikal. Det var kompliserte dansenumre han hadde satt sammen. Dansenummeret «The Cool» varte i hele seks minutter, og Robbins hadde skapt sju forskjellige versjoner som danserne måtte huske. Til slutt satte han sammen deler fra de forskjellige versjonene. Han forlangte også at gjengene øvet i forskjellige dansesaler og ikke traff hverandre privat. Slik ville han skape spenning mellom gjengene.
Knivstakk og sang opera
Produksjonen fikk Broadway-premiere på Winter Garden Theatre 26. september 1957. På premierekvelden satt kritikere og publikum med armene i kors og stirret sjokkert mot scenen. De applauderte høflig, intet mer.
«Vi tenkte, Herregud, de hater forestillingen!», minnes homsen Larry Kert, som spilte Tony. «Publikum satt som om de var i kirka. Men plutselig hoppet de opp, skrek og trampeklappet, og ville ikke stoppe. Vi begynte å gråte av glede.»
Likevel ble «West Side Story» ingen publikumssuksess. «Hver kveld forlot mellom 70 og 100 mennesker salen», skrev Laurents i sin selvbiografi. Å se ungdommer i jeans som knivstakk hverandre og sang opera og danset for mye, var ikke noe å betale for. Dessuten var kulissene nitriste. Musikaler skulle jo skape glede!
Laurents var ikke overasket over reaksjonen: «Musikken var strålende og danserne utmerket, men ikke bare sang og spilte de dårlig, kjærlighetshistorien fungerte heller ikke.»
Men «West Side Story» ble en suksess på scenen i Londons West End, og nå ville filmbransjen også ha historien. Filmstjernene Natalie Wood og Richard Beymer skulle spille kjæresteparet, noe Laurents mente var vanvittig siden ingen av dem kunne synge.
Det ble sopranen Marni Nixon, som til slutt sangdubbet Wood. Også Beymer hadde liten erfaring som skuespiller og ble dubbet av Jimmy Bryant. I 1964 innrømmet han til Los Angeles Times at han var «elendig.»
Blackface-krise og pangsuksess
Filmopptakene varte i seks ulykkelige måneder. Jerry Robbins tok styringen sammen med regissør Robert Wise, men koreografens uhelbredelige perfeksjonisme gjorde livet surt for alle. Han insisterte på stadig flere opptak og nye danseversjoner, og etter 45 dager da produksjonen allerede lå 24 dager etter skjema, fikk Robbins sparken. Dette var ikke det eneste problemet.
«Vi ble sminket mørke i huden, noe jeg hatet», sier Rita Morene som spilte Anita og har en mindre rolle i Steven Spielbergs nyinnspilling som har premiere i 2021.
«George Chakiris, denne vakre greske karen, så ut som om han hadde falt i en bøtte med gjørme. Da jeg så filmen, begynte jeg bare å fnise.
Både Arthur Laurents og Leonard Bernstein mislikte filmversjonen.
«Gjengene var kledd i fargekoordinerte kostymer og lignet ikke farlige gategutter», klaget Laurents.
«Ikke bare var de sminket feil, men aksentene deres må ha fornærmet enhver puertoriker. Etter min mening er filmen antageligvis historiens verst spilte musikal.»
Men filmen som hadde premiere i oktober 1961, ble overraskende nok en enorm suksess og årets nest største kassasuksess i Amerika, etter Disneys tegnefilm «Hundre og en dalmatinere». Den vant ti Oscar-priser, blant annet for beste film og regi. Og soundtracket vant Grammy og lå øverst på Billboards albumliste i 54 uker.
Suksessen fikk Bernstein til å sukke bittert: «Jeg vil helst huskes for mine operaer, men dessverre kommer jeg bare til å bli mannen som skrev ‘West Side Story’».
