«Gjengene var kledd i fargekoordinerte kostymer og lignet ikke farlige gategutter», klaget Arthur Laurents, som mente filmen antageligvis var historiens verst spilte musikal. Men i 1961 ble «West Side Story» årets nest største kassasuksess i Amerika, og vant ti Oscar-priser.
«Gjengene var kledd i fargekoordinerte kostymer og lignet ikke farlige gategutter», klaget Arthur Laurents, som mente filmen antageligvis var historiens verst spilte musikal. Men i 1961 ble «West Side Story» årets nest største kassasuksess i Amerika, og vant ti Oscar-priser.

West Side Story på skeiva

«West Side Story» ble laget av fire de homsevennene Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, Arthur Laurents og Jerome Robbins på 50-tallet. I den nye norske musikalversjonen, debuterer Per Sundnes som tullekoppen Glad Hans.

Publisert Sist oppdatert

West Side Story

Musikalen hadde premiere på Chateau Neuf i Oslo i fjor høst, men måtte stenge dørene etter én uke på grunn av pandemien

I høst hadde «West Side Story» nypremiere torsdag 23. september

Den spilles fram til 11. desember.

Mer info: taran.no

I Norge ble «West Side Story» første gang satt opp på norsk på Det norske teateret i 1965. Siden har forestillingen blitt satt opp en rekke ganger. I Chateau Neufs nye oppsetning i november og desember utspiller handlingen seg i en urban framtid der brennende biler erstatter filmversjonens basketballbinger.

Per Sundnes spiller Glad Hand, den velmenende sosialarbeideren som arrangerer dansekonkurransen. NRKs musikk- og trendkommentator, tidligere Grand Prix general og programleder for «Klassisk vorspiel» i NRK Radio, gjør sin scenedebut i musikalen.

Per Sundnes gjør sin musikaldebut som Glad Hands i «West Side Story». – Det blir gøy å prøve seg på scenen. Dessuten er jo rolleskikkelsen en skikkelig tullekopp.
Per Sundnes gjør sin musikaldebut som Glad Hands i «West Side Story». – Det blir gøy å prøve seg på scenen. Dessuten er jo rolleskikkelsen en skikkelig tullekopp.

– «West Side Story» har fulgt meg hele livet, forteller Sundnes til Blikk.

– Dette er jo den klassiske historien om utenforskapet. Det er universalt. Og historien tar for seg alt vi sliter med i dag, de samme rasismeproblemene som de slet med den gangen. Dette er en av de musikalene som ikke bare er underholdende, men også er veldig edgy. Jeg hadde takket nei til «The Sound of Music», for å si det sånn. Denne versjonen pusher historien mot samtida. Det ser man på castingen og stagingen.

Fanget tidas homoånd

«West Side Story» er gjenfortellingen av Shakespeares kjærlighetshistorie «Romeo og Julie». Musikalen som hadde Broadway-premiere i 1957, sjokkerte datidas publikum med sine uvante rytmer, banebrytende koreografi og sterke realisme. Den sømløse fusjonen av sang, dans og fortelling inspirerte også til en helt ny form for musikaler hvor utøverne måtte mestre både spill, sang og dans.

I tillegg fanget musikalen tidas homoånd. For å sitere Charles Kaisers «The Gay Metropolis» (2007): «For mange homofile som vokste opp på 60-tallet, føltes musikalens romantikk, vold, fare og mysterie som integrerte deler av homolivet de levde. Spesielt snakket teksten i sangen «Somewhere» direkte til homofiles opplevelser før de fikk rettigheter.»

Det var filmstjerna Montgomery Clift som i 1949 foreslo for kjæresten, koreograf Jerome «Jerry» Robbins, at han burde sette opp en moderne musikalversjon av «Romeo og Julie». Robbins elsket ideen, her var det snakk om forbudt kjærlighet, akkurat som datidas homofile opplevde den, og han ville ha med to homsevenner på den. Arthur Laurents skulle skrive dreieboka og Leonard «Lenny» Bernstein skulle komponere musikken. Alle tente på prosjektet og ble enige om at musikalen skulle utspille seg i konflikten mellom jøder og italienske katolikker på Manhattans nedre østside.

Leonard Bernstein (1918 – 1990)

Komponisten fikk én Tony-pris, 11 Emmy- og 17 Grammy-priser. «Somewhere» fra «West Side Story» er hans mest kjente sang

Musikken hans kan høres på over 100 album på Spotify. YouTube har et stort utvalg av hans konserter, samt dokumentarene «Leonard Bernstein – Teachers and Teaching» og «The Making of West Side Story»

Bradley Cooper skal regissere og spille hovedrollen som Bernstein i Netflix-filmen «Maestro», premiere høsten 2021

Bernstein giftet seg med skuespiller Felicia Montealegre, som han fikk tre barn med

Han hadde mange homoaffærer og forlot kona for musikkprodusent Tom Cothran, men flyttet tilbake da hun fikk kreft og pleiet henne til hun døde i 1978

Bernsteins 10 år lange forhold til Kunihiko Hashimoto skildres i boka «Dearest Lenny: Letters from Japan and the Making of the World Maestro» (2019).

Droppet religionskrigen

I august 1955 var Arthur Laurents og Leonard Bernstein på jobb i Los Angeles. «Vi satt ved svømmebassenget i Beverly Hills Hotel og diskuterte byens rasekonflikter og ungdomskriminalitet», mintes Bernstein.

Rita Moreno som Anita i en scene fra «West Side Story», 1961.
Rita Moreno som Anita i en scene fra «West Side Story», 1961.

Laurents foreslo at de droppet de religiøse motsetningene mellom jøder og katolikker som ikke var sterke nok til å drive handlingen, og lot musikalen i stedet dreie seg om konkurrerende ungdomsgjenger. De flyttet historien fra New Yorks nedre østside til øvre vestside og kalte den for «West Side Story». Laurents begynte å skrive dreieboken om konflikten mellom en gjeng puertorikanere og en gjeng ‘amerikanere’ mens han bodde sammen med skuespiller Tom Hatcher, som han var kjæreste med til Tom døde av kreft 52 år senere.

«Tom ble min redaktør og den jeg jobbet nærmest med i alle år, og det begynte med ‘West Side Story’. I en periode flytter Jerry (Robbins) inn hos oss, noe som gjorde det lettere å samarbeide om prosjektet. En gang i uken kom Lenny (Bernstein) over for å spille sine melodier for oss og arbeidet skjøt fart.»

Laurents fant tekstforfatter Steven Sondheim som han kjente fra homoutelivet.

«Vi kom så godt overens at det var umulig å si nei til samarbeidet, minnes Sondheim, den eneste av de fire som fortsatt lever, 90 år gammel.

Men i dag misliker han flere av tekstene sine fra «West Side Story».

«Spesielt de romantiske sangene, som ‘I Feel Pretty’, er altfor elegante for Maria. Ei puertorikansk jente ville aldri utrykke seg slik. Tekstene passer bedre til Noël Coward!»

Arthur Laurents (1917 – 2011)

Forfatteren skrev «West Side Story» og «Gypsy». I 1983 instruerte han homomusikalen «La Cage Aux Folles» og fikk Tony-prisen. Skrev også manuset til Hitchcocks «Rope», om to homser som planlegger det perfekte mord. I 1962 instruerte han Barbra Streisand i hennes Broadway-debut, «I Can Get It for You Wholesale». Senere skrev han «The Way We Were» (1973) for henne).

I selvbiografien «Original Story By Arthur Laurents: A Memoir of Broadway and Hollywood» (2000) forteller han om forholdene til Farley Granger og Tom Hatcher, samboeren i 52 år. De er gravlagt sammen på Long Island, New York.

Fuck you ble krup you

På pressekonferansen i anledning Sondheims 80-års feiring fortalte han at Laurents fant opp et eget gatespråk fordi han mente at virkelighetens ungdomsspråk raskt ville bli gammeldags. Dialogen høres ekte ut, men er det ikke.

«Musikken høres også ut som om den stammer fra Puerto Rico, men er ren Bernstein. Og dansen ligner enkelte steder på jitterbugging, andre steder på gatekamper, men er ren Robbins. Dette gjorde ‘West Side Story’ unik som musikal», mente Laurents.

I 1957 begynte prøvene. De gikk ikke etter planene. For da Bernsteins andre musikal «Candid» floppet, trakk Broadway-produsenten seg fra «West Side Story»..

I «West Side Story» spiller Astrid Giske og Sondrey (bildet) kjæresteparet i en urban framtid der brennende biler erstatter basketballbingene fra filmversjonen i 1961. Cårejånni Enderud står for kostymer og sminke i musikalen.
I «West Side Story» spiller Astrid Giske og Sondrey (bildet) kjæresteparet i en urban framtid der brennende biler erstatter basketballbingene fra filmversjonen i 1961. Cårejånni Enderud står for kostymer og sminke i musikalen.

«Veldig mange venner ba meg om ikke å kaste bort tida på noe som umulig kunne lykkes», minnes Sondheim.

«De mente at «West Side Story» ville bli et show fullt av hat og stygghet som publikum ville hate. Men jeg likte tanken på å bli den første til å bruke banneord i en musikal. Dessverre måtte «fuck you» erstattes med «krup you», siden LP-plata fra showet ikke kunne selges med tekster der det bannes.

Koreografen Robbins brukte to år på å finne de riktige dansere, for perfeksjonisten ønsket dansere som så ut som 14-åringer og samtidig var troverdige som tøffe gjengmedlemmer. Han trente danserne i åtte uker, dobbelt så lenge som en vanlig innøvingsperiode for en Broadway-musikal. Det var kompliserte dansenumre han hadde satt sammen. Dansenummeret «The Cool» varte i hele seks minutter, og Robbins hadde skapt sju forskjellige versjoner som danserne måtte huske. Til slutt satte han sammen deler fra de forskjellige versjonene. Han forlangte også at gjengene øvet i forskjellige dansesaler og ikke traff hverandre privat. Slik ville han skape spenning mellom gjengene.

Knivstakk og sang opera

Produksjonen fikk Broadway-premiere på Winter Garden Theatre 26. september 1957. På premierekvelden satt kritikere og publikum med armene i kors og stirret sjokkert mot scenen. De applauderte høflig, intet mer.

«Ikke bare var de sminket feil, men aksentene deres må ha fornærmet enhver puertoriker», har Arthur Laurents uttalt om filmen fra 1961.
«Ikke bare var de sminket feil, men aksentene deres må ha fornærmet enhver puertoriker», har Arthur Laurents uttalt om filmen fra 1961.

«Vi tenkte, Herregud, de hater forestillingen!», minnes homsen Larry Kert, som spilte Tony. «Publikum satt som om de var i kirka. Men plutselig hoppet de opp, skrek og trampeklappet, og ville ikke stoppe. Vi begynte å gråte av glede.»

Likevel ble «West Side Story» ingen publikumssuksess. «Hver kveld forlot mellom 70 og 100 mennesker salen», skrev Laurents i sin selvbiografi. Å se ungdommer i jeans som knivstakk hverandre og sang opera og danset for mye, var ikke noe å betale for. Dessuten var kulissene nitriste. Musikaler skulle jo skape glede!

Laurents var ikke overasket over reaksjonen: «Musikken var strålende og danserne utmerket, men ikke bare sang og spilte de dårlig, kjærlighetshistorien fungerte heller ikke.»

Men «West Side Story» ble en suksess på scenen i Londons West End, og nå ville filmbransjen også ha historien. Filmstjernene Natalie Wood og Richard Beymer skulle spille kjæresteparet, noe Laurents mente var vanvittig siden ingen av dem kunne synge.

Det ble sopranen Marni Nixon, som til slutt sangdubbet Wood. Også Beymer hadde liten erfaring som skuespiller og ble dubbet av Jimmy Bryant. I 1964 innrømmet han til Los Angeles Times at han var «elendig.»

Jerome Robbins (1918 – 1998)

Danseren ble Broadways store koreograf og vant 5 Tony-priser. «On the Town», «The King and I», «The Pyjama Game», «West Side Story», «Gypsy» og «Fiddler on the Roof» hører til hans suksesser. En dokumentar om ham, «Something to Dance About» (2009), vant Emmy-prisen.

I tillegg til forholdet med skuespilleren Montgomery Clift, var danseren Buzz Miller blant Robbins partnere.

Blackface-krise og pangsuksess

Filmopptakene varte i seks ulykkelige måneder. Jerry Robbins tok styringen sammen med regissør Robert Wise, men koreografens uhelbredelige perfeksjonisme gjorde livet surt for alle. Han insisterte på stadig flere opptak og nye danseversjoner, og etter 45 dager da produksjonen allerede lå 24 dager etter skjema, fikk Robbins sparken. Dette var ikke det eneste problemet.

«Vi ble sminket mørke i huden, noe jeg hatet», sier Rita Morene som spilte Anita og har en mindre rolle i Steven Spielbergs nyinnspilling som har premiere i 2021.

«George Chakiris, denne vakre greske karen, så ut som om han hadde falt i en bøtte med gjørme. Da jeg så filmen, begynte jeg bare å fnise.

Både Arthur Laurents og Leonard Bernstein mislikte filmversjonen.

«Gjengene var kledd i fargekoordinerte kostymer og lignet ikke farlige gategutter», klaget Laurents.

«Ikke bare var de sminket feil, men aksentene deres må ha fornærmet enhver puertoriker. Etter min mening er filmen antageligvis historiens verst spilte musikal.»

Men filmen som hadde premiere i oktober 1961, ble overraskende nok en enorm suksess og årets nest største kassasuksess i Amerika, etter Disneys tegnefilm «Hundre og en dalmatinere». Den vant ti Oscar-priser, blant annet for beste film og regi. Og soundtracket vant Grammy og lå øverst på Billboards albumliste i 54 uker.

Suksessen fikk Bernstein til å sukke bittert: «Jeg vil helst huskes for mine operaer, men dessverre kommer jeg bare til å bli mannen som skrev ‘West Side Story’».

Stephen Sondheim (90)

Komponisten og tekstforfatteren vant 1 Oscar, 8 Tony- og Grammy-priser og har Stephen Sondheim Theatre på Broadway oppkalt etter seg.

I tillegg til sangtekstene til «West Side Story» og «Gypsy», laget han tekst og musikk til bl.a. «Sweeney Todd», «Sunday in the Park with George» og «Into the Woods».

Skrev 5 sanger for Madonna i «Dick Tracy», inkludert Oscar-vinneren «Sooner or Later». «Send in the Clowns» er hans mest kjente sang.

PRIVAT: Kom ut av skapet etter fylte 40. Siden 2010 har han vært sammen med Jeffrey Scott Romley (42). De giftet seg 31. desember 2017.

«Vi likte de samme tingene, vi elsket teateret, vi var alle jøder, new yorkere og homser.» Arthur Laurents i «A Memoir of Broadway and Hollywood» (2000). Her er de i 1957: tekstforfatter Steven Sondheim, forfatter Arthur Laurents, medprodusent Hal Prince, Robert Griffith (en medprodusent, sittende), komponist Leonard Bernstein
og koreograf Jerome Robbins.
«Vi likte de samme tingene, vi elsket teateret, vi var alle jøder, new yorkere og homser.» Arthur Laurents i «A Memoir of Broadway and Hollywood» (2000). Her er de i 1957: tekstforfatter Steven Sondheim, forfatter Arthur Laurents, medprodusent Hal Prince, Robert Griffith (en medprodusent, sittende), komponist Leonard Bernstein og koreograf Jerome Robbins.
Powered by Labrador CMS