Fortellinger om kjærlighet

DET ER FORTSATT epidemi, smittevern og restriksjoner. Årets forsommer tilbringes derfor stort sett på de luftige kvadratmeterne jeg har utafor stua, som jeg har døpt om til Le Balcon i et forsøk på å komme i sydenstemning. Og på en balkong må man lese «Romeo og Julie», så da gjør jeg det. Det er ennå tidlig i juni, jeg tenker å bruke Shakespeares drama fra slutten av 1500-tallet på et skrivekurs jeg skal holde for ungdomsskoleelever. Vi skal snakke om hvordan man starter og slutter en fortelling, om helter og motivasjon, om hjelpere og motstandere, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

I en lesepause knipser jeg et bilde av boka og blomsterkassene, får med et lite glimt av Mjøsa, og legger ut bildet på Instastory. «En hilsen fra Le Balcon!» Smilefjes. Snart skriver en venninne av meg at «Not to spoil the ending for you, honey, but they both die at the end». Gråtefjes. Blunkefjes. Og jeg vet jo det, at de dør på slutten, både Romeo og Julie, alle vet det, ungene på skrivekurset vet det sikkert også, og min venninne vet at jeg vet. Og hun vet også at jeg foretrekker å lese om folk som klarer seg. Likevel leser jeg dramaet, fordi det regnes som en av verdens store kjærlighetsfortellinger, og er det noe jeg liker, og sikkert de unge tenåringene også, så er det fortellinger om kjærlighet.

NOEN MIL NORD for balkongen min ligger Biristrand. Der møttes Gunvor Hofmo og Ruth Maier november 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært her i landet i nesten to år, en kunstnerisk anlagt og intellektuelt nysgjerrig 21-åring. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.