«Vi elsker ordet fuck!»

Gilbert & George er blitt verdenskjente av å stille ut sin egen avføring, urin og sæd, samt et overflødighetshorn av vulgære ord og uttrykk.
– Vi er pøbler i kunsten og veloppdragne i livet, sier kunstnerparet.

Italienske Gilbert Prousch og britiske George Passmore har jobbet sammen, bodd sammen og elsket hverandre siden de møttes på Saint Martin School of Art i London i 1967. Det var kjærlighet ved første blikk og den la fundamentet for den hittil 52 år lange kunstkarrieren deres, som nå oppsummeres på Astrup Fearnley Museet i Oslo.

Gilbert & George er kunst, hele tida. Et kunstverk bygget opp rundt rutiner. Hver dag starter klokka fem om morgenen. Klokka sju spiser de frokost: ristet brødskive med marmelade og en kopp kaffe. Lunsjen inntar de mellom klokka elleve og halv tolv på bangladeshiske Meraz Cafe med Bollywood-sanger i bakgrunnen.

Nå er paret på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo i forbindelse med utstillingen sin «Gilbert & George: The Great Exhibition». Dagen før åpningen tar de Blikk med på en tidsreise i det private museet. De er søte og imøtekommende eldre menn, begge kledd i dresser av tykk tweed i likt snitt, men i ulike farger. Det henger en svak eim av lavendel rundt dem. Framtoningen er voksen og veloppdragen, men det rampete og opprørske åpenbarer seg raskt i samtalen.

– Vi elsker ordet «fuck», sier George.
– Vi er jo alle resultater av knulling, erklærer han og peker på veggene utenfor inngangen til utstillingen.
– Veggene skal dekkes av en tapet med utsagn som alle handler om «fucking», sier han entusiastisk, og leser høyt for Blikk: «Fuck homophobia», «Fuck off you Aids cunt» og «Fuckers on parade».

Hysterisk tabloid
Det er noe deilig barnslig og fandenivoldsk over det hele. Tapetet kan minne om britiske tabloidforsider, minus «Fuck» selvsagt. I 2012 var tabloidforsider et gjennomgående tema i Gilbert & Georges utstilling «London Pictures», hvor en rekke av bildene fra den også har fått plass i «The Great Exhibition».

– Den serien var en hyllest til London og den frie pressen, både på godt og vondt, forklarer George idet vi stopper opp foran et gigantisk verk satt sammen av de karakteristiske bildekvadratene som er duoens varemerke. Det handler om kriminalitet, kniver, drap og alt det som oppfattes som ingredienser i en klassiske tabloidforside.

– Bildene gjenspeiler tabloidenes hysteriske språk. Det er store bokstaver med en agenda, både politisk og sosialt, sier George som forteller at mange av forsidene er fra den beryktede avisa London Evening Standard.

I «Gilbert & George: The Great Exhibition» får paret et gjensyn med verk de ikke har sett på lenge. Mange av dem er i privat eie, eller er kjøpt av institusjoner og museer, som det massive «Was Jesus Heterosexual?», som eies av Astrup Fearnley.
– Og mange av disse verkene som vises her, eier vi selv. Alle våre «vanskelige» verk er vår egen eiendom, presiserer Gilbert.
– Men selv om vi har solgt mange av de andre bildene, er de fortsatt våre, sier Gilbert mens George humrer fornøyd.

Heier på Brexit
Enkelte kritikere mente at duoen i 2012 malte et altfor negativt og stereotypt bilde av London med denne bildeserien. Selv forholder de seg knapt til kritiske røster og hevder at kunstkritikere generelt er venstrevridde. Duoen selv er konservative og var store beundrere av Margaret Thatcher, Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990.
– Margareth Thatcher gjorde mye for kunsten. Sosialismen vil at alle skal være like, men vi ønsker å være annerledes.

Annerledes er de også i sitt syn på den store konflikten som utspiller seg på hjemmebane: Brexit. De synes kaoset i Storbritannia er hysterisk festlig.
– Jeg heier på Brexit, sier George entusiastisk.

– Betyr det at dere trives i kaos?
– Nei, men vi mener at Brexit må gjennomføres slik at Storbritannia blir sitt eget land igjen. Og hvorfor ikke? Norge er jo sitt eget land og trenger ikke å følge EUs regler.

– Men vi har en EØS-avtale å forholde oss til …
– Poenget er at deler av De britiske øyer var okkupert og kontrollert av Romerriket i tidsrommet 43 og fram til rundt 410 e.Kr. Etter det begynte en ny periode i Storbritannias historie, kjent som sub-romersk Britannia. Uten den løsrivelsen hadde vi ikke fått den industrielle revolusjonen på 1700-tallet, sier George.

Gilbert på sin side mener at Europa er i ferd med å bygge en høy mur rundt seg selv.
– Og det er trist. Bak høye murer får vi ikke impulser utenfra.

Margareth Thatcher gjorde mye for kunsten. Sosialismen vil at alle skal være like, men vi ønsker å være annerledes.

Gilbert Prousch

Seksuell kunst
«The Great Exhibition» spredt over flere etasjer og flere rom på museet, består av bilder fra tidlig 70-tall og fram til i dag.
– Bildene er en oppsummering av livet vårt, visjonen vår og forholdet vårt til samfunnet og verden, forklarer Gilbert.

– Har dere alltid følt dere som outsider?
– Helt fra vi var ferdig utdannet ved St. Martins School of Arts har vi vært alene. Oss to. Vi gikk rundt i gatene i London og forsøkte å finne vår plass. Vi fant ut at vi ikke ville være en del av et kunstmiljø. Vi bryr oss ikke om hva andre kunstnere gjør. Hemmeligheten vår er at vi raskt bestemte oss for ikke å være normale, for alle er normale. Men vi ville heller ikke være rare, for alle andre kunstnere forsøker å være rare. Vi er en perfekt kombinasjon av normale og rare, sier George.

– Er kunsten deres britisk?
– Nei, svarer de i kor.

– Er den queer?
– Nei, kunsten vår er seksuell, slår Gilbert fast.
– Sex er ikke queer, ei heller streit, parerer George.
– For har du noen gang hørt noen si i en bar: «Åh, i dag føler jeg meg veldig heterokåt?». Man er kåt, enkelt og greit.

Hater religion
Gilbert & George bruker religiøse symboler for det de er verdt i kunsten sin. De langer ut mot organisert religionsutøvelse og religiøs ekstremisme.
– Vi hater religion. Vi hater alt som trykker andre mennesker ned, enten de kaller seg kristne eller muslimer, hindu eller hva som helst, sier George.

Utsagn i bildene deres som «God loves fucking», opprører noen og gleder andre. Oppfordringen «Fuck off», rettet mot prester og andre såkalte hellige, finnes også i flere av verkene. Men når de bruker burkakledte kvinner som motiv, blir dette plutselig tungt symbolsk ladet og de har blitt beskyld for både islamofobi og sexisme. Det finner de seg ikke i.

– Vi bor i et multikulturelt nabolag og en verdensby. Vi har alle slags mennesker rundt oss. Utenfor døra vår er det uteliggere og rusbrukere. Mennesker ingen bryr seg om, sier George.
– Vi må kunne kritisere religion. Det er en av godene ved å bo i et fritt samfunn, sier han bestemt.

De omgås ikke andre i noen stor grad, men snakker med folk de møter.
– En dag møtte jeg en mann utenfor hjemmet vårt. Han var skitten, ruset og på vei inn i sluttfasen av livet. En tragedie. Idet vi passerer hverandre, snur han seg og sier: «I like your shit pictures most of all.» Der kan du se. Kunsten vår er for alle!

Utskjelt og hyllet
Gilbert & George har vært et par og en kunstnerduo siden de møttte hverandre på kunstskolen.
– Ville dere ha vært et par nå om det ikke hadde vært for kunsten?

– Det er et spørsmål det ikke finnes svar på, sier en himmelfallen George.
– Vi fant opp alt i fellesskap. Sammen skapte vi en ny form for kunst. Det er ingen som gjør det vi gjør, sier Gilbert.

– Å være to er den største styrken vår, forklarer George.
– Spesielt fordi vi ikke ble akseptert, verken av kunstmiljøet eller samfunnet. I tospann skapte vi vår egen visjon, og over 50 år senere jobber vi ut ifra vår egen visjon: oss selv. Nå vet alle hvem vi er.

Men å være berømt er ikke det samme som å bli likt. Den australske feministen og forfatteren Germaine Greer anmeldte i 2007 den retrospektive utstillingen deres i Tate Modern for avisa Guardian. Anmeldelsen hennes ble trykket med tittelen: «There is only one way Gilbert and George can complete the work - by dying, in unison».

Kunstkritikeren Waldemar Januszczak har også fornærmet duoen. Han omtalte dem som «two fruity gays in suits».

Gilbert & George på skateboard
Såret stolthet kan som kjent repareres, og i dag har en ny generasjon fått øynene opp for Gilbert & George – men ikke nødvendigvis i gallerier og museer.

I likhet med Andy Warhol og Keith Haring har Gilbert & George begynt å lisensiere kunsten sin ut til merkevarer. Designeren Jeremy Scott brukte kunsten deres i en kolleksjon for Moschino i 2016.
– Jeremy Scott kom og drakk te hjemme hos oss. Vi ga ham tilgang til arkivet vårt, sier George.

Et av de heiteste merkene blant ungdom i dag er Supreme. Kidsa overnatter gjerne i flere døgn utenfor butikker når nye plagg kommer på markedet. I årets kolleksjon av hettegensere, t-skjorter og skateboard brukte Supreme bilder fra serien «1984 pictures», som tematisk kretset rundt religion, korrupsjon, sykdom, sex og død.
– Vi synes det er helt fantastisk. Men vi er ikke involvert i produksjon eller designet. Det interesserer oss ikke.

Graffiti og bukseskritt
London i 1977 var en mørk tid politisk og økonomisk, og året da punken slo ned som en bombe i en ellers strømlinjeformet kultur. Samme år stilte Gilbert & George ut serien «The Dirty Words Pictures». Bildene var en blanding av graffiti, brutale bilder fra London og portretter av dem selv. Graffitien er vulgær og seksuell, som «Cunt» og «Fuck». På Astrup Fearnley henger to av bildene fra serien, «Queer» og «Bent».

– De var veldig sjokkerende i 1977, men for mange er de sjokkerende også i dag. Noen mente at vi gikk for langt og rynket på nesa. 20 år senere da de så bildene igjen, nikket folk anerkjennende og sa at de var geniale. Det sier noe om hva berømmelse har å si for kunst. Tullete, sier George.

Bildene de laget i 1982 var fargerike collager befolket av kristne kors, blomster og vakre unge gutter og menn.
– Vi hadde en ung poetvenn, som dessverre er død nå, som trålet klubbene i London for å finne unge modeller til oss, sier George og peker på bildet «Youth Faith».

– Se på korsene. Ser du hva som er inni dem?
– Skritt, roper Gilbert og fniser.
– Bukseskritt på unge menn er så deilig erotisk.