Usynlige stemmer: skeive flyktninger

Med en fot i hver leir er det vanskelig å stå trygt på egne bein.

På den ene siden har skeive flyktninger sin opprinnelseskultur, med sine normer for riktig livsførsel og akseptabel identitet. På den andre siden et Norge som tillater homofili og prøver å akseptere ulike kjønnsidentiteter. Prosjektet «Usynlige stemmer» setter søkelys på et komplisert felt.

– Helt fra hen ankommer må en skeiv flyktning navigere mellom å være åpen eller skjult, sier den iranske poeten og filmskaperen Benyamin Farnam.

Først i asylsentrene

– Er du tydelig feminin som mann eller åpenlyst bryter med kjønnsrollene er du veldig utsatt. Jeg kjenner til at folk har blitt mobbet og voldtatt på asylmottak, sier han.

– Skeive må beskyttes bedre

Farnam selv har aldri sittet i asylmottak. Men han har vært på norskkurs og skole. Der har han møtt mennesker som drev ham tilbake i skapet.

Filmer for samtale

Benyamin Farnam kom til Norge som fribyforfatter i 2018. Ordningen tilbyr et sted der forfulgte kan fortsette sitt arbeid. I det ligger også en forventning om at man skal formidle sin kunnskap og sine erfaringer til folk i vertslandet.

Usynlige stemmer består av fire dokumentariske kortfilmer som innledning til samtale.

Benyamin Farnam har med seg tre andre fribyforfattere i prosjektet. Etter visningen av filmene snakker Emmanuel Shokrian, Amani AboShabana, Wesam Almadani og Beyamin Farnam om ulike sider ved å være skeiv, med utgangspunkt i sin egen bakgrunn fra Midtøsten.

Formålet er å belyse krysspresset skeive flyktninger og asylsøkere opplever. «Usynlige stemmer» er støttet av Kulturrådet og har turnert norske byer i høst.

Hvordan bevise at du er skeiv?

Skeive flyktninger og asylsøkere møter komplekse utfordringer, helt fra de ankommer sitt nye land. Hvis de ankommer. For å få asyl som skeiv, må man bevise at man er skeiv.

– Hvordan beviser man at man er skeiv? spør Benyamin Farnam retorisk.

– Det er nesten absurd.

Farnam etterlyser spesialiserte intervjuere i asylsøkerprosessen når skeiv identitet skal verifiserers, gjerne psykologer.

Han etterlyser også tidligere samfunnskurs for alle som søker opphold i landet.

– Først etter to år fikk jeg et kurs i hvordan det norske samfunnet fungerer. Kurset var veldig bra, men det har bare to-tre linjer om at det er lov for folk av samme kjønn å gifte seg, sier Farnam.

Men mer kunnskap om hvordan Norge ser på likekjønnede forhold og divergerende kjønnsidentiter, fører ikke automatisk til at etniske miljøer aksepterer eller deler disse verdiene.

Trangt eksil

– I eksil vil mange holde hardere på sine kulturelle overbevisninger, sier Farnam.

– Identiteter, forhold og levemåter som kanskje er godtatt på bestemte måter i den opprinnelige kulturen, blir i eksil en utfordring for den egne identiteten.

Storsamfunnet er gjerne blind for denne mekanismen. Offisiell norsk politikk tilsier at alle kan være den de er.

I dette dilemmaet lever mange skeive. Nettverkene som flyktning er oftest små, man søker seg gjerne til de som snakker samme språk, men der homofili og skeivehet er tabu. Skal man klare seg sosialt, må man tilbake i skapet.

Det tærer på psyke og livskvalitet.

– Skeive med innvandrerbakgrunn føler ofte på en skam og skyldfølelse. Mange kommer fra land der homofili er kriminalisert, eller også forbudt av tradisjon og religion, sier Farnam.

– Så man blir isolert. Risikoen som åpen skeiv er å miste kjente, venner og familie, om man har noen.

Tilbake i skapet

– Selv hadde jeg en god sjanse, jeg hadde et nettverk allerede da jeg kom.

Men på norskkurset gikk også Farnam tilbake i skapet.

– Jeg var helt skjult da jeg gikk på norskkurs. Der går man sammen med folk fra forskjellige land, og mange er homofobe.

Forskjellen mellom en østlig og en vestlig forståelse av skeivhet og kjønnsidentitet er med på å komplisere bildet. En skeiv flyktning føler seg ikke nødvendigvis hjemme i det skeive miljøet i Norge.

– Da jeg kom i kontakt med Skeiv Verden og Salam ble det lettere å uttrykke seg, lettere å bli forstått, sier Farnam.

Vil påvirke UDI og flerkulturelle miljøer

Dersom «Usynlige stemmer» får de midlene de søker for neste år, ønsker Benyamin Farnam å gå i mer dybden.

– Mange skeive asylsøkere utsettes for hat, vold og diskriminering, sier han.

– Kommer dette hatet og denne volden hovedsaklig fra mennesker fra samme kultur?

– Hat og diskriminering er ikke spesifikt for en bestemt kultur. Men jo mer patriarkalsk det etniske samfunnet er, jo større vil problemet være.

– Med litt leting i det norske samfunnet kan du også finne en rekke norske homofile som er skjult av ulike årsaker og er redde for å bli avslørt, påpeker Farnam.

– Dessuten henger dette også sammen med klasseforskjell. Homofile opplever vanligvis mer diskriminering i lavere sosiale klasser.

– Hva håper dere å oppnå med prosjektet?

– Vi håper vi kan påvirke eksempelvis UDI til å bruke folk som er eksperter under intervjuene med skeive asylsøkere, at samfunnskurset, som holdes på morsmålet til den enkelte, kommer mye tidligere, gjerne den første uka og at man opplyser mer utførlig om skeives rettigheter og hvordan det norske samfunnet ser på likekjønnede forhold.

«Usynlige stemmer». Integreringspolitikk og skeive asylsøkere, lørdag 26. august kl. 13, Bergen Offentlige Bibliotek.

Info: «Usynlige stemmer»