«Jeg husker ikke hvor jeg fant Audre Lorde. Men jeg fant henne»

Jeg husker ikke hvor jeg fant Audre Lorde. Kan de ha solgt henne på Tronsmo? Dukket hun opp i det himmelriket av bøker som skjulte seg i kjelleren til Silver Moon Bookshop i London? Eller i Birmingham – var det ikke en liten bokkafe der full av kaftaner og dashikier? Jeg aner ikke.

Men jeg fant henne, jeg slukte henne med hud og politisk afro, og jeg delte henne ikke med noen. I kollektivet jeg bodde i, vet jeg ikke hvordan det var mulig, vi delte bøker like raust som vi delte elskerinner. Kanskje var det ikke mulig, kanskje fikk jeg henne av en samboer og fortrengte det etterpå, Audre Lorde gjorde meg eiesyk.

Jeg leste biomytografien «Zami: a new spelling of my name» og fant en ny måte å stave navnet mitt på. Jeg gikk fra å være Den Eneste Svarte På Kvinnekveld til å være En Av Mange Svarte Lesber I Verden, fra Nybygger til Etterfølger, for det var ingen ting jeg kunne ha lyst til å gjøre som Audre Lorde ikke hadde gjort før meg. Lenge før meg, hun var barn under krigen og rømte hjemmefra i 1951, hun bodde i Mexico med eksilamerikanerne som hadde rømt fra McCarthy og prøvde polyamori i 1955, hun gikk på byen i The Village, jeg som hadde trodd The Village blei funnet opp mot slutten av søttitallet. Hun skrev poesi, hun holdt appeller, hun var uforskamma svart, hun var skamløst lesbisk.