’’Alle kjenner alle. Alle ser meg.

DA KORONAEN kom i 2020, tok fotografen Aurora Haaland Stenersen med seg fotobaggene sine og flyttet hjem til Henningsvær. 

– Det gjorde meg veldig bevisst på hvordan det miljøet er, på godt og vondt. Jeg følte at det var vanskelig å være meg selv, i alle fall i starten. Jeg begynte å tenke på hvordan unge har det på bygdene, hvordan det er å vokse opp som skeiv på et lite sted. Siden jeg hadde gjort noen fotoprosjekter fra det skeive miljøet mitt i Oslo, så kom de to perspektivene etterhvert sammen, og dannet ideen til portrettserien «Oss i mellom».

Neste steg var å finne unge som ville la seg portrettere.

– Da måtte jeg lete der de unge er. Og det er på TikTok. 

Stenersen la ut en kort video der hun forklarte hva hun ville gjøre. Hun så etter ungdom som fremdeles gikk på ungdomsskolen, eller på videregående, og som bodde langs veien hun skulle kjøre hjem fra juleferien i Oslo i fjor vinter.

– Jeg fikk meldinger fra 30-40 unge som ville være med. Responsen overrasket meg, jeg hadde trodd at bare noen få ville svare.

«Alle ser meg»

Det tok Stenersen tre måneder å gjennomføre fotoprosjektet. Reisen foregikk i bobil, lånt av en kamerat som måtte tilbake til Australia. Hun la ut fra Oslo, kjørte via Sørlandet, opp mot Nord-Vestlandet, gjennom Trøndelag og tilbake til Henningsvær. 

– Jeg fotograferte unge skeive i alle landsdeler, unntatt helt sør i Agder og i Finnmark. 

Ruta måtte stadig legges om, noen hadde flyttet hjemmefra, andre fikk kalde føtter. Men til sammen endte møtene opp med personlige portretter av tretten unge skeive og hjembygdene deres.

– Hvordan jobbet du med prosjektet?

– Jeg brukte god tid på å snakke med de jeg skulle ta bilde av. Jeg ba dem om å ta meg med til et sted der de følte seg hjemme, eller et sted de likte å gå til. Noen fotograferte jeg også hjemme i huset de bodde i.

– Var de åpne i nærmiljøet sitt og for familien sin?

– De som var med på prosjektet, visste jo at dette skulle bli offentliggjort. Så det var i hovedsak folk som allerede var åpne. 

– Hva slags erfaringer hadde de til felles?

– Det alle sa, uansett hvor jeg var i landet, var at «Alle kjenner alle». «Alle ser meg». Om du vil finne ut av din egen identitet, har du ikke tid eller rom til det før foreldrene dine får spørsmål om det på butikken. Når det først er ute på bygda, er det ingen vei tilbake, du kan ikke bli anonym igjen. 

Ikke nok folk

Da Stenersen reiste nordover til Henningsvær i starten av prosjektet, var det en reise hjem. 

– Men du snakker østlandsk?

– Foreldrene mine er østlendinger. De flyttet til Henningsvær før jeg ble født. De skulle bare bli ett år, for å oppleve landsdelen. 

Som mange andre med samme planer, ble foreldrene hennes værene nordpå. Hun har hatt barne- og ungdomstida i Henningsvær, ei øy med knappe fem hundre innbyggere. 

– Vi var tolv stykker i klassen, den største på mange år. I lillebroren min sin klasse gikk det seks.

– Hvordan var det for deg å vokse opp i Henningsvær?

– Som i de fleste bygder, er man så få at man må gå overens på ett eller annet vis. Det er ikke rom for separate miljøer, det er rett og slett ikke nok folk. Så du kommer ikke unna. Samtidig har man jo et veldig hig etter å passe inn. Det kan være både fint og vanskelig. For om du først skiller deg ut, så skiller du deg så veldig ut. Hovedmotivasjonen for meg da jeg flyttet fra Henningsvær til Oslo, var anonymitet. Å kunne gå på gata uten at noen visste hvem jeg var. 

Kampen hangler

Sist sommer ble portrettserien hennes «Oss i mellom», stilt ut under Pride-uka på Leknes på Vestvågøy. Deretter på Trevarefabrikken, et vitalt senter for samtidskunst og kultur i Henningsvær. Det var en spesiell og meningsfull opplevelse for fotografen å ta bildene hjem.

– Den skeive kampen hangler veldig på bygda, sier Stenersen. 

– Det mangler normalisering og visualisering av det skeive, det mangler arbeid med folks oppfatninger og normer. Som for alle kunstnere er det et mål for meg å vise tingene mine for mange, men det er viktigere for meg at utstillingen vises på stedene som trenger å se den. Det skeive må være tilgjengelig. 

– Hvordan tok folk imot deg og arbeidet ditt?

– Å møte familiene til skeive som går på ungdomsskolen hjemme nå, og å kunne snakke med dem om det, og la de unge selv få se skeiv representasjon, kjentes utrolig viktig og godt. Det er jo bare tre år siden jeg selv så et regnbueflagg i hjembygda mi. Og det er en helt annen sak enn å dra til Oslo på Pride. 

Å leve som skeiv på bygda, har fotografen selv derimot ingen erfaringer med. Stenersen forlot hjembygda og dro til Oslo som 19-åring.

– Jeg fant først ut at jeg var skeiv da jeg flyttet til Oslo. Men du er jo fort annerledes på små steder uansett, uten at du selv helt vet hvorfor. Det kan være nok å ha foreldre som er kunstnere, eller snakker østlandsk. 

Et evig dilemma

For øyeblikket er utstillingen hennes ferdigstilt, men hun har et stort ønske om å finne noen skeive ungdommer fra Finnmark som hun kan fotografere til prosjektet.

– Det må i så fall vente, nå er jeg i gang med en bachelor i fotografi i Nederland. Men jeg jobber med å få prosjektet ut på nett, og ser også på muligheten for å publisere en liten fotobok. Dette sluttet jo ikke å være relevant i fjor. Bygdeperspektivet i skeiv kamp er viktig, representasjon av og for unge i distriktene er viktig. 

Hvem som har ansvaret for å gjøre det lettere å være skeiv på små steder, har fotografen reflektert over på et personlig plan også.

– Det er et evig dilemma: «Om ikke jeg flytter hjem, hvem skal da være skeiv representasjon på bygda?». For da vokser det jo opp en ny generasjon helt uten skeive forbilder. Jeg elsker stedet jeg kommer fra, og har en veldig støttende familie, men det er mange som har et utrolig anstrengt forhold til hjembygda. Skal de stå i den dritten det er å flytte hjem? Alle drar til byene og det er så forståelig, jeg har gjort det samme selv. Men hva med de som er igjen? Det er der jeg håper kunst, kultur, film og bøker kan være med på å gi en stemme til skeive som blir.