"Et lite håp

DE GODE vennene Chai Saeidi og Daniel Elahi kjemper begge på to fronter. Den ene kampen handler om motstanden mot imamregimet i Iran. Den andre kampen handler om å være synlig og skeiv i det norske samfunnet. Retten til selvbestemmelse over egen kropp og liv er sentral i begge. 

– Selv om kampen i Iran handler mer spesifikt om kvinner med slagordet «Kvinne. Liv. Frihet», og den skeive kampen handler om skeives rettigheter, så er det i bunn og grunn en felles frigjøringskamp, sier Chai Saeidi og Daniel Elahi. 

De har vært gode venner lenge og bidrar på hver sin måte i Ballroom-miljøet i Oslo. Elahi som danser og dommer, og Saeidi med å fotografere og dokumentere det som skjer der. 

– Jeg syntes at Chai var sykt kul første gang jeg møtte de. Jeg husker også at de var og fortsatt er et veldig godt, varmt og omsorgsfullt menneske, sier Elahi 

Saeidi opplevde også møtet mellom dem som unikt. 

– Førsteinntrykket mitt av Daniel var at jeg syntes det var utrolig kult at en skeiv iransk mann følte seg så trygg i å uttrykke seg slik Daniel gjør på scenen og «runwayen». Jeg ble veldig stolt. 

Skaper sin egen familie

Ballroom-kulturen kan spores tilbake til 1920-tallet i USA da det ble arrangert store dragball-konkurranser i Chicago, New Orleans, og ikke minst i konserthallen Rockland Palace i Harlem i New York.

Røttene til voguing- og Ballroom-kulturen er solid plantet i det skeive undergrunnsmiljøet og ble redningen for mange homofile, transpersoner og dragartister i datidas homofobe USA. De skapte sitt eget miljø og «familier» og så at de hadde en verdi. Familiene ble etter hvert til «hus» med en «mor» og/eller en «far». 

I «huset» du tilhører, danner du gjerne nære relasjoner med din valgte familie. Folka i «huset» blir ditt «community». For mange er Ballroom mye mer enn å gå «runway».

Saeidi og Elahis bruker uttrykket «helt rått» om å få være med i et slikt miljø. Øynene lyser opp når Saeidi beskriver sitt første møte med Ballroom på Clarion Hotel - The Hub under Pride 2017. 

– Plutselig fikk jeg øye på gjengen da de kom ut på scenen. Jeg tenkte: «wow, dette er fantastisk». Jeg visste hva Ballroom var, men hadde aldri sett det fysisk før. Jeg følte allerede en tilhørighet til dem uten å vite hvem de var. Jeg hadde jo et kamera med meg, så jeg begynte å ta bilder av dem rett etterpå. 

Saeidi har siden hatt et ønske om å dokumentere «The Community».

– Fordi de er min gjeng, fordi jeg aldri så slik representasjon da jeg vokste opp. Dette er skeive folk, spesielt skeive med flerkulturell bakgrunn. Jeg så ikke mange av oss framstilt på den måten. Derfor er jeg så stolt over arbeidet jeg produserer og får lov til å stille ut. Det er min lidenskap.

Bryte med forventninger

Elahi begynte å danse som 16-åring og har studert street dance ved Åsa folkhögskola i Sköldinge i Sverige, og ved Broadway Dance Center i New York. Danseformen vogue startet han med som 19-åring. 

– Jeg hadde tatt en workshop med Anna Ninja, som er mother of The Iconic House of Ninja i Sverige. Hun var den første danseren fra Europa som ble innlemmet i denne dansegruppa, og det var hun som introduserte meg for voguing. Siden har jeg vært på workshop etter workshop.

I 2015 tok han et valg som endret livet hans.

– Cassandra Bendiksen Moldenhauer som er «Mother Norway», skulle sette opp et show og spurte meg i siste liten om jeg ville være med, og resten er vel historie. Det var da jeg kom meg inn i Ballroom-scenen.

I 2017 deltok Elahis for første gang i hovedkategorien han er mest kjent for, sex-siren. Han forteller at det ble en slags spirituell oppvåkning både som mann og som homofil å gå den første gangen. 

– Jeg var midt i en livsfase der jeg hadde et stort behov for å bryte med forventninger jeg hadde til meg selv om hvem jeg skulle være som mann, min maskulinitet, min skeivhet og hvem jeg skulle være generelt. Den kvelden der var det noe som sa klikk.

I Ballroom blir man gjerne tildelt et «kallenavn» knyttet til «huset» man er en del av. Elahi fikk navnet «Diesel». 

– Navnet fikk jeg av min tidligere husfar, Archie Ninja. «Diesel» er slang for noen som har masse muskler, eller som ser veldig sterk ut.

Om han ikke går «runway» selv, er Elahis rolle i miljøet nå å skape trygge rom, organisere Ballroom- dansetimer ukentlig i Oslo, være gjestedommer, og ellers jobbe i bakgrunnen. 

Kvinne, liv, frihet

Saeidi er født og oppvokst i Oslo med foreldre som kommer fra Iran. Det doble statsborgerskapet betyr mye for dem. Mora døde i 2009 og faren i 2019, og Saeidi er blitt redd for å miste en del av sin tilknytning til hjemlandet. Noe som ville være enda tristere siden foreldrene var så sterkt imot det ekstremt religiøse regimet. 

– Jeg har følt veldig på kampen akkurat det siste året. Situasjonen har vært veldig tungt å akseptere. Faren min sto også aktivt imot regimet. 

Det siste året har protestene mot det imamstyrte Iran gitt presseoppslag over hele verden. Slagordet for opprøret er «Kvinne, liv, frihet». Det begynte 13. september i fjor da kurdiske Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt i Irans hovedstad Teheran, etter at 22-åringen ble arrestert for brudd på landets strenge kleskoder.

Over hundre skal ha blitt drept i protestene, ifølge Amnesty International. Journalister som dokumenterte Aminis død er fengslet, og er blant annet tiltalt for å være en trussel mot rikets sikkerhet. 

Men opprøret har gitt Saeidi et håp som de ikke har følt på lenge. 

– Ja, jeg fikk faktisk et bittelite håp om at det skulle bli en slags endring. Det ble plukket opp i media en liten stund og det ble et tema for andre også og ikke bare for iranere. Plutselig blir det snakket om. 

Frihet angår alle

Elahi nikker enig når Saeidi snakker. Han er den eneste i sin familie som ikke er født i Iran. Han er født i Sverge, og i 2010 flyttet han til Oslo. Elahi viser til at det ikke bare er kvinner som er rammet av det brutale regimet, men også menn. 

– Jeg har hørt mange historier om hvor urettferdig Iran er på veldig mange måter. Det handler om alle som ikke stemmer overens med regimets bilde av hva en «perfekt» person er.

Både han og Saeidi har frigjøringen i Iran som mål, men de beskriver også frihet som en følelse som begge opplever som skeive i Ballroom-miljøet. 

– Folk kaller det som skjer i Iran for kvinnekamp. Jeg er jo ikke-binær, så for meg er dette en kamp for frihet. Fri til å være den man er uten å bli begrenset, sier Saeidi. 

Også Elahi mener at kampen for frihet i Iran angår alle. 

– Kvinnene går i frontlinjen, men kampen handler om alle som ikke befinner seg innenfor de rammene regjeringen har satt. Det påvirker spesielt folk som er skeive, og de kommer fra ulike miljøer, ulike kulturelle og etniske grupperinger, og har ulike religiøse bakgrunn.

Han minner om at den religiøse «majoriteten» i landet i virkeligheten er veldig liten. Som medlem i den stadig voksende diasporen av iranere som har måttet flykte fra hjemlandet, mener han at det er lettere å se hvor mangfoldig den iranske befolkningen egentlig er. 

– Det viktigste for meg å gjøre nå er vise støtte til kampen, særlig siden jeg ikke bor i Iran. Jeg har mulighet til å være høylytt og aktiv. Jeg vil bruke min stemme til å informere alle rundt meg slik at vi kan bli viktige støttespillere i denne kampen.