Kompromissløse kropper

Lars Korff Lofthus står på tunet utenfor huset han leier på Skredhaugen, et museumsområde med vidt utsyn over Sørfjorden slik den strekker seg videre inn mot tettstedet Odda i Hardanger. Han er akkurat kommet hjem fra en travel forsommer i Bergen. I mai åpnet kunstneren Lofthus utstillingen «Drik av mig som en fuldkommen Mand» på Hordaland Kunstsenter til gode kritikker.

Måneden etter åpnet musikeren Lofthus som medlem i det skeive nynorsk-country-bandet Foreningen for By og Bygd, Pride Park under Regnbuedagene med en drivende konsert. Og da hadde Lofthus som førsteamanuensis ved Kunstakademiet i Bergen, allerede guidet studentene sine gjennom innspurten av vårsemesteret.

Nå er han endelig hjemme i Hardanger, men har han landet?

– Jeg tåler kjempedårlig ikke å ha ett fast bosted, samtidig som jeg endelig har formet meg et liv som jeg elsker og trives med, sier Lofthus.

Pensel, Pride og porno

Kunstneren pendler mellom Bergen og livet han deler med Sigurd Ljøen som har vært kjæresten hans i ni år, og arbeidsopphold i Hardanger. Atelieret hans er et gammelt fruktlager ved fjorden, en femten minutters kjøretur fra Skredhaugen.

Skredhaugen er en del av Hardanger Folkemuseum og består av en klynge tradisjonelle bygninger samlet av Bernhard Greve (1886 – 1962). Maleren kom hit ved starten av forrige århundre for å skildre de spektakulære landskapene i denne delen av Hardangerfjordens tre armer. Naturen og arbeidsmulighetene trekker Lars Korff Lofthus hit på samme manende vis, og i ti år har han leid kunstnerboligen som Greve i sin tid fikk bygget.

– Straks Priden var over, kastet jeg meg i en taxi, tok toget og bussen videre med kontrabass, forsterker og sommerklær på slep, forteller han.

Hardanger med sine tradisjoner og sin ikoniske plass i norsk nasjonsbygging og kunsthistorie, preger også arbeidene til Lofthus som er født og oppvokst i nærheten av Skredhaugen. Men verkene hans viser ikke en fortidig og idylliserende gjengivelse av mennesker og landskap.

– Modellene henter jeg ofte fra pornosteder på nett, sier han og sikter til maleriene av fyldige nakne menn.

Sein blomstring

Utstillingen «Drik av mig som en fuldkommen Mand» består av ulike treskulpturer og store malerier. Noen av dem viser store nakne mannskropper som gestaltes sammen med antikvariske ølboller de holder med et fast grep.

– Det kommer selvsagt fra mitt begjær, men hva folk leser inn, eller ut av arbeidene er subjektivt. Alle har sine egne preferanser, og dette er jo kroppstyper som ikke rager høyest på rangstigen, for å si det slik. Dette er kropper som ofte ikke blir sett.

– De er runde og frodige og ligner nesten på svangre kvinner?

– For meg er de veldig maskuline, men det kan være noe der … som sagt, alle møter bildene med sine egne perspektiver, sier Lofthus med et lite skråblikk.

Han er odelsgutt på en fruktgård inni fjorden, men han skjønte på et tidspunkt at det ikke var der han skulle være. Røttene hans er dypt plantet i kulturlandskapet som omgir ham, men for å kunne vokse som seg selv, måtte kunstneren vekk fra hjemstedet.

– Jeg var ganske voksen da jeg kom ut. Jeg har kanskje alltid vært homo, men jeg har ingen ryddig fortelling om meg selv. Det var en prosess som tok tid. Jeg synes det er forferdelig å høre mennesker som gjerne har vært ute av skapet lenge, fortelle at mobbing i oppveksten fremdeles får dem til å ønske at de var streite … det er så trist! For min egen del, føler jeg mer en sorg over at jeg ikke hadde dette da jeg var 18 år.

Farvel til favntak

Arbeidene hans er preget tradisjonsreferanser til norsk malerkunst og museale bruksgjenstander, men uttrykker samtidig et tydelig homoerotisk begjær. Sammenstillingen av objektene han viste på utstillingen, fører tankene til rullesteinstrendene som preger Hardangerfjorden. Fra avstand ser de innbydende og tilgjengelige ut, men når man nærmer seg sjøen er det vanskelig å gå og vanskelig å slå seg ned. Det er noe som stikker i Lofthus’ kunst.

De flytende formene og generøsiteten som utstråles av de store kjøttfulle mennene i de siste maleriene hans, tilbyr en mulighet for å reflektere over konflikten mellom det å ønske å bli omfavnet av slekt og fortid, og innse at det er nøyaktig det favntaket man må forlate om man skal bli fri.

– I mange år hadde jeg ikke lyst til å være i Hardanger. Nå prøver jeg å eie et materiale jeg ikke tillot meg da jeg vokste opp. Jeg har fjord og fjell under huden, men det historiske og tyngden fra det, det var en fortelling jeg ikke skulle være en del av. Men nå, nå kan jeg ta alt!

Etter at han kom ut, endret kunsten hans seg. Nå undersøker han et mannlig begjær og utfordrer samtidig vanlige forestillinger om hvilke kropper som er attråverdige.. Følelser og drifter som aldri er skildret i framstillingen av mennesker, fjell, fjord og tradisjoner i Hardanger, har hengt åpent til skue i et av Bergens viktigste visningssteder denne sommeren.

To utstillinger på trappene

Nå er han mer in your face.

– Jeg lager kanskje mer kompromissløse arbeider, jeg graver dypere, sier Lofthus som vil være en åpen homo, en skeiv talsperson, men først og fremst vil han være relevant fordi han er en dyktig kunstner.

– Jeg ønsker selvsagt å ha en sentral plass i norsk kunstliv sier Lofthus og refererer til den anerkjennelsen han har opparbeidet seg fra kolleger og kritikere i kunstverdenen. Derfor betyr det mye for ham å være en av kunstnerne på åpningsutstillingen når Nasjonalmuseet, etter årevis av forsinkelser, skal slå opp dørene i 2022.

– Jeg skal vise en utgave av prosjektet der jeg gjorde endringer på herrebunaden fra Hardanger, forteller Lofthus.

Serien «Herrebunad Redigert» viser Lofthus’ egen «opp-blinging» av den tradisjonelle, noe kjedelige mannsbunaden, og prosjektet fikk stor oppmerksomhet da det ble vist første gang under Hardanger Musikkfest i 2017.

I tida før Nasjonalmuseet åpner, skal han blant annet jobbe med en soloutstilling til Kunstnerforbundet i Oslo neste år, men akkurat nå er atelieret hans ganske tomt. Langs veggene står noen få malerier og på arbeidsbordet kun modellen av utstillingslokalet han har fylt i Bergen.

Kunstneren går rundt i det store rommet der sola flommer inn og blink fra fjorden glitrer i taket. Han tar på tingene sine, løfter litt på noe og kommenter noe annet. Det er her han helst vil være.

Queer-påfyll i Bergen

Når han ikke maler eller underviser, spiller Lofthus instrumenter. Kontrabass er hovedinstrumentet. Lofthus som blant annet har spilt kirkemusikk, jazz, og viser, you name it, trives i countrybandet Foreningen for By og Bygd. Folka derfra er ofte på besøk, og da skrives og øves det i huset under museet, til glede for flokken med geiter som holder landskapet i hevd.

– Han der, sier Lofthus og peker ut gjennom vinduet.

– Han der er far til nesten alle geitene, han har hatt seg med døtrene sine også. Og det kan jo ikke gå i lengden!

På trappa lå det en gave fra en nabo da han kom hjem: et par tre steiner med en hilsen og et påmalt ønske om «ein god 17. mai». Men Lofthus vil ikke flytte hit permanent.

– Jeg trenger påfyll fra fagmiljøet, fra kunstlivet og de impulsene som er i byen. Jeg setter stor pris på å se hva studentene mine på kunstakademiet holder på med. I Bergen er de en veldig aktiv del av kunstfeltet. På akademiet holder jeg av og til workshops med et queer fokus og på den scenen skjer det veldig mye i Bergen nå.

– Men hvor tenker du på som hjemme da? Hardanger eller Bergen?

– Jeg vet ikke … ingen av stedene egentlig … der Sigurd er, der er det hjemme.