Oslo/Fusion går digital

Årets Oslo/Fusion filmfestival gikk som vanlig av stabelen på Cinemateket i Oslo i slutten av september. Grunnet korona var det en festival med færre publikummere, men de som kom fikk se ny og skeiv film, fra spillefilmer til kortfilmer og dokumentarer.

Oslo/Fusion Digital

Festivalpass koster kr. 200.
Kjøp her: Oslo/Fusion

Det så lenge mørkt ut forbåde Oslo/Fusion og andre kulturarrangementer og uvissheten rundt myndighetenes restriksjoner gjorde planleggingen til en utfordring. Alternative løsninger måtte være på plass.

– Vi hadde en backup-plan hele tiden, sier festivalsjef Bård Ydén.

Planen var å kjøre hele festivalen digitalt på nett. Nå fikk heldigvis publikum komme å se filmer på Cinemateket, men den alternative planen var for god til å ikke bruke den.

– Etter årets suksess på Cinemateket i Oslo, fant vi ut at den digitale løsningen er så god at vi må bruke den, sier Ydén.

Det innebærer nok en festival, denne gang på nett og Oslo/Fusion blir dermed tilgjengelig for publikum i hele landet.

– Fra 21. til 30. oktober får publikum tilgang til de fleste filmene som var på årets program. I tillegg har vi valgt å inkludere en rekke av festivalens favorittfilmer opp gjennom årene, sier Bård Ydén.

Festivalpass legges ut for salg fredag 16. oktober.

– Som Norges eneste filmfestival for lhbtqia+ publikum er dette en flott mulighet for oss å bringe skeive filmer ut til et enda større publikum.

Skjeggete og glitrende menn

En av festivalfavorittene publikum får et gjensyn med på den digitale versjonen av Oslo/Fusion er dokumentaren «The Cockettes». Det er 51 år siden Stonewall-opptøyene, som også ble starten på den moderne skeive rettighetskampen. Det er også 51 år siden en gjeng psykedeliske og skeive hippier, eller radical fairies om du vil, gikk på scenen i San Francisco for første gang. Gruppen kalte seg The Cockettes og i starten laget de show for venner og bekjente. Men denne troppen med skjeggete menn dyppet i glitter, outrerte trans- og cis-folk i glorete sceneantrekk fikk suksess på hjemmebane. Dermed så det ut til at USA og verden lå for deres føtter.

Mye av denne historien fortelles i dokumentaren «The Cockettes».

– Suksessen førte til at The Cockettes satte opp store produksjoner og showene deres ble noe alle i San Francisco ikke kunne gå glipp av. Profesjonelle var de ikke, noe produksjonene bar preg av, men den kreative spontaniteten, uforutsigbarheten og spillegleden var uten sidestykke, og de ble snart et nasjonalt fenomen i USA. Dette er en av mine favorittdokumentarer, og en film å bli glad og inspirert av. Som John Waters sier i filmen, «It was complete sexual anarchy. Which is always a wonderful thing», sier festivalsjef Ydén.

Juryens favoritter

Ellers på programmet står både horror og porno, samt en stor meny bestående av kortfilmer med ulike tema.

Årets Oslo/Fusion-jury kåret «Cicada» til Årets spillefilm. Den står selvsagt på programmet. Oslo/Fusion beskriver filmen slik: Etter en rekke mindre suksessfulle og ukomfortable treff med kvinner går Ben «tilbake til pikken», som hans venninne ublu kaller det. En vakker film om kjærlighet, tap og glede.

Følelsen av skam

Spillefilmen «Weekend» (2011) vant både publikumsprisen og prisen for beste langfilm under Skeive Filmer (forløperen til Oslo/Fusion) i 2011. Nå får publikum et gjensyn med filmen.

En fredag kveld etter å ha hengt med sine streite venner, går Russell (Tom Cullen) på homseklubb. Rett før det stenger, sjekker han opp Glen (Chris New). Det som i utgangspunktet var en one night stand, utvikler seg. Vi blir kastet inn i en følelsesladet helg fylt med fest, dop, identitetsvansker, sex, nærhet og forelskelse.

«Weekend» av regissør og manusforfatter Andrew Haigh er en ærlig og realistisk historie om to menn som faller for hverandre.

– Jeg ville unngå klisjeer, og fortelle noe nytt og autentisk. Jeg var frustrert over hvor få kinofilmer det er som handler om homoforhold. Jeg synes at startfasen på potensielle forhold er interessante, og det kan si så mye om en persons karakter, fortalte Haigh i et intervju med Blikk i 2011.

– Er historien basert på egne erfaringer?

– Nei, men den er nok personlig. Det hadde vært vanskelig å skrive om denne typen forhold og miljø uten å ha opplevd den selv. For noen er homomiljøet frigjørende og fantastisk, for andre er det overfladisk. Det varierer veldig fra person til person.

I filmen beskriver den innesluttede karakteren Tom følelsen av skam som å ha «dårlig fordøyelse hver gang jeg går ut døra.» Haigh tror at også det streite publikummet vil forstå følelsen og resten av aspektene ved denne historien.

– For meg handler filmen først og fremst om mennesker som ikke er ærlige mot seg selv, og som ikke lever sine liv fullt og helt som de skulle ønske. Den følelsen er det ikke bare homofile som kan ha, det er noe mange kan forstå. Det var viktig for meg at filmen skulle handle om en skeiv opplevelse, og hvordan den er annerledes enn en streit opplevelse, men samtidig vise hvor mange av følelsene som er akkurat de samme, fortalte Andrew Haigh til Blikk.

Info om filmer og billetter finner du her: Oslo/Fusion