Ingvild Endestad frontet paraden under Barents Pride 2017 sammen med Sergey Alexeenko, leder i Russian LGBT Network.
Foto: Reidar Engesbak.
– Som å komme hjem
Mye har skjedd siden det første homodemonstrasjonstoget i Oslo i 1975. – Men det er fortsatt forbundet med en viss risiko å gå i paraden, og for noen er den veldig mye høyere enn for andre, sier FRI-leder Ingvild Endestad.
BLIKK: For 45 år siden tok homofile og lesbiske første gang til gatene, og siden lhbt-bevegelsen gått hvert eneste år med paroler med krav og like rettigheter. Hvor viktig har denne formen for offentlighet vært?
ENDESTAD: Det er så lett å tenke at alle kjenner noen som er skeive, men det rår fortsatt holdninger i samfunnet der skeive blir sett på som noe rart og ubestemmelig. Paraden har vært stedet man har stått opp for seg selv uten skam, og det tror jeg alle som har gått har kjent på. Med paraden har den skeive bevegelsen krevd å bli sett som faktiske mennesker, som nabo, kollega og familiemedlemmer.
BLIKK: Hva betyr paraden for den skeive bevegelsen?
ENDESTAD: Den betyr synlighet og fellesskap, det er protest og fest, og det er insistering på at vi her og vi skal bli hørt. Det er aldri ikke-skummelt, det er alltid forbundet med en viss risiko og for noen er risikoen veldig mye høyere enn for andre. Synlighetsmarkeringen er veldig viktig, og det ser man jo folk reagerer på. Den er en politisk protest ved å insistere på å være seg selv på egne premisser. Det må vi holde fast på. Vi skal aldri bestemme hvordan folk skal være i paraden.
