Det farliges forfatter

Hun hadde lenge jobbet med manuset til en slags homodystopi, som skulle foregå noen år fram i tid. 

– Den historien skulle begynne med ordene «Sommeren paraden ble avlyst …». Men prosjektet mitt havarerte om og om igjen, jeg fikk ikke til historien. Så skjedde terroren, og plutselig ble de ordene sanne! Paraden ble avlyst! Det var bare helt absurd og forferdelig. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje. Men jeg innså da at jeg måtte gjøre om på hele historien, og heller skrive om noe fælt som utspiller seg i et liv som ligner mitt. 

Silje Marie bekymrer seg

Forfatter Tina Åmodt og jeg befinner oss i hver vår by, og derfor gjør vi intervjuet på telefon. Når jeg i dagene etterpå sitter og hører på opptaket, blir samtalen stadig avbrutt av Tinas høye, smittende latter. Jeg tror ingen kan le av seg selv slik hun gjør.

Akkurat det er en av mange ulikheter mellom henne og hovedpersonen i hennes nye roman. Silje Marie ler ikke mye av seg selv. Hun bekymrer seg, over seg selv, over livet, og over det hun opplever er sin manglende evne til å elske begge sønnene like mye. Hun har båret fram den eldste, mens kona Helene har født den yngste. For Silje Marie er det en forskjell der. Hvordan kan man forvente at hun skal føle det samme for begge guttene?

Det som altså ikke ble en homodystopi, men derimot romanen «Den andre moren», åpner slik: «Natten før de dro, våknet jeg med en følelse av at det ikke var noen vei tilbake.»

– Rent strukturelt er det en del likheter mellom mitt og Silje Maries liv; det å være gift med en annen kvinne, det å ha fått barn ved hjelp av assistert befruktning, det å ha båret fram ett barn hver, det å nettopp ha flyttet til et nytt hus og synes at det kan være litt vanskelig. Jeg har altså brukt en del av det biografiske som en ressurs. Men jeg er ikke Silje Marie. I motsetning til henne er jeg ikke i tvil om at en sosial forelder, en medmor, er like mye forelder som den som har født ungen. Men biologisk mor og medmor er ikke identiske roller, og det synes jeg ikke vi skal være så redde for å snakke om, sier Tina.

En skjellsettende opplevelse 

Hun er 38 år og vokste opp på Askøy utenfor Bergen. Det beste hun likte som barn, var å lese, skrive og tegne. Når hun skulle fylle ut «Hvem er jeg»-skjemaene i vennenes skoledagbøker, svarte hun alltid «Forfatter» på spørsmålet om hva hun ville bli når hun blir stor.

– Jeg vokste opp på bygda, i et hjem der det riktignok fantes bokklubbøker, men uten at noen rundt meg kunne vise meg at det å være forfatter var noe jeg kunne drive med. Men da jeg var 19 år, fikk jeg høre om Skrivekunstakademiet i Bergen og tenkte med en gang at «å, jeg må dit!». Så da søkte jeg, men kom ikke inn.

Tilfeldigvis hadde Askøy da fått en ordentlig forfatter blant sine innbyggere, Tomas Espedal. Han hadde flyttet til øya og slått seg ned ikke langt fra der Tina og familien bodde.

– Han hadde barn og hadde begynt å trene et fotballag sammen med min onkel, og han gikk rundt i dress og støvler. Jeg bare gikk og banket på hos ham og fikk komme inn. Jeg fortalte at jeg hadde søkt Skrivekunstakademiet, og han ga meg råd om hva jeg skulle gjøre før jeg søkte igjen. Jeg måtte lage meg et bokprosjekt. Sånt hadde jeg ikke tenkt på. Så ga han meg noen av sine egne bøker, men han tipset også om den franske forfatteren Marguerite Duras, og det ble en skjellsettende opplevelse å lese henne. Det var først nå jeg virkelig oppdaget litteratur og begynte å lese alle de bøkene man må lese for å utvikle seg om man vil skrive.

En «ordentlig» lesbe 

I alle de årene Tina gikk og tenkte at hun skulle bli forfatter, gikk hun også og tenkte at hun var skeiv.

– Fra jeg var helt ung visste jeg at jeg ikke bare likte menn, men også damer. Jeg visste om én lesbisk på Askøy, og hun forelsket jeg meg selvfølgelig litt i. På et tidspunkt oppdaget jeg nettstedet Gaysir, hvor jeg hang en del, og en gang dro jeg og møtte en «ordentlig» lesbe. Det ble aldri noe mellom oss to, men jeg ble blant annet med og besøkte kollektivet til venninnene hennes. Der var det bare en masse andre lesber med kort hår og tank tops, og de hadde et sånt «The L Word»-chart på veggen som viste at alle hadde ligget med alle, og jeg bare: «ååååå», sier Tina med stemmen full av lengsel, før hun ler så det spraker i intervjuopptaket. 

– Jeg selv var jo bare en kunstnerspire fra Askøy med veldig dårlig klesstil fra B.Young, om du skjønner. Og hun som jeg var på date med, sa til meg at hun ikke trodde at jeg var ordentlig homo. For jeg var en hestejente, og det var noe med håret mitt som ikke var lesbisk, og ikke hadde jeg et lesbisk blikk. Men så skulle vi ta bussen, og da vi satt og ventet på den, så hun hvordan jeg satt: med hælen oppå kneet, sånn skikkelig bredbeint, som en mann. Da fikk hun bekreftet at jo da, jeg var skeiv, og jeg bare «puh, flaks!».

For det skal sies at skeivheten aldri var noe mørkt og vanskelig for Tina.

– Selvfølgelig kunne jeg av og til føle meg litt alene. Men først og fremst var skeivheten liksom bare en fin hemmelighet som jeg hadde, en mulighet som lå der. 

Historier fra anleggsbrakkene

Tina søkte Skrivekunstakademiet på ny, og denne gangen kom hun inn. Året var 2006.

– Jeg fikk masse prestasjonsangst av det og følte meg ganske dum. Mange der var så sjukt smarte og beleste, så det var bare om å gjøre å prøve å ta dem igjen. Nå i ettertid kan jeg tenke at jeg var egentlig altfor ung, 21 år. Men den gangen så jeg på de som var eldre enn meg, og jeg tenkte bare at «hæ, hvorfor er de her først nå, hvorfor har de ikke kommet hit før?», ler hun.

Fire år senere debuterte hun med boka Anleggsprosa, som fikk jubelrop fra anmelderne. Her får vi følge et arbeidslag gjennom en hel byggeprosess.

– Den ble lest som arbeiderlitteratur, og den er absolutt en hyllest til arbeidere og arbeidslivet. Men mange fikk det for seg at jeg var forskalingssnekker eller noe sånt, og det er jeg altså ikke.

Hun er imidlertid datter av en far som drev et entreprenørfirma, og har holdt mer i en hammer enn mange av oss.

– Jeg kan nesten ikke fortelle dette, men jeg jobbet på byggeplass allerede før jeg fylte 13 år. Det er jo ikke lov! Men jeg tilbrakte altså de fleste feriene i ungdomstiden min i brakker med alle slags menn med store arbeidshender og mye kompetanse. Jeg isolerte hus med isopor, rev forskaling, trakk spiker og støpte litt. Det skal sies at jeg ikke finnes handy, insisterer hun, noe som for undertegnede høres ganske utrolig ut.

– Ja, nei, jeg er faktisk helt ubrukelig. Men jeg ble veldig opptatt av det flotte i å kunne et håndverk.

Under dyna med L Word

Etter Skrivekunstakademiet dro Tina Åmodt til Göteborg, hvor hun hadde kommet inn på Litterär Gestaltning, også det en skriveutdannelse. Like før var det blitt slutt mellom henne og ham hun hadde vært sammen med i tre år.

– I Sverige klinte jeg først med en venninne, og deretter klippet jeg håret, og da jeg kom hjem til jul, gikk jeg på Platekompaniet og kjøpte samleboksen med «The L Word». Så lå jeg under dyna og så på alle de seks sesongene, og ja, det er flaut å si det, men jeg identifiserte meg mest med Jenny Schecter, i alle fall før hun ble helt gal. Hun hadde jo også hatt et lengre forhold til en mann, og hun ville også bli forfatter.

Ikke så lenge etter møtte hun Christine, som Tina i dag er gift og har to barn sammen med; ei jente på snart sju og en gutt på tre år.

– Det var faktisk Lise Klavenes som viet oss, mens hun ennå jobbet som dommer. Jeg kjente henne ikke, men jeg intervjuet henne for avisen Dag og Tid og spurte om hun hadde lyst, og det hadde hun! Hun var selv gravid, men kom i ens ærend til en gård på Vestlandet for å vie oss. Hun er virkelig bare helt makeløs. 

Finnmarksthriller

I Tinas neste bok, «Det blir aldri lyst her», møter vi Sara som blir med kjæresten Eli til Finnmark en lang og mørk vinter. Den kom i 2014.

– Jeg husker at jeg følte at jeg måtte skrive en veldig lesbisk historie, for jeg hungret selv så etter slike bøker, både som forfatter og leser.

– Men det er en mørk fortelling …?

– Ja, veldig mørk. I «Anleggsprosa» var det lite følelser, men desto mer i denne romanen. Jeg hadde lest et sted om at det er mye vold også i lesbiske forhold, men at dette er så usynlig. Og da fikk jeg det for meg at det var nettopp jeg som måtte skrive romanen som iscenesatte denne problematikken. Jeg var opptatt av hvordan omsorg og kontroll, kjærlighet og vold, kan forveksles. En forfatterkollega foreslo at jeg skulle skrive en slags krim, noe jeg ikke gjorde, men jeg brukte en del thrillerelementer. Og det var så gøy og befriende etter å ha sittet og skrevet om betong og forskaling i tre år i den forrige boka! 

– Jeg ser du nå og da får merkelappen skeiv forfatter. Hva tenker du om det?

– Nei, det er helt fint. Jeg opplever ikke at det reduserer meg på noe som helst vis, og jeg blir veldig glad når en bok som altså kom ut i 2014, fortsatt dukker opp på skeive leselister. Det gir romanen et lengre liv. Dessuten er det noen skeive erfaringer som det er viktig for meg å utforske litterært, selv om de ikke nødvendigvis er snakk om mine egne erfaringer. «Skriv om det du er mest redd for å skrive om», sier redaktøren min alltid til meg. 

Ingen debattbok

Et slikt sted har Tina Åmodt altså oppsøkt i den nyeste romanen, «Den andre moren».

– Man er alltid nervøs før man gir ut noe. I så måte er det helt forferdelig å publisere, når man venter på kritikken. Tidlig i høst, før boka kom ut, trakk Aftenposten den fram som en av høstens tjue bøker. «Tina Åmodt ser ut til å tråkke rett inn i en følelsesladet samfunnsdebatt», og jeg tenkte bare at «nei, jeg håper da ikke den blir lest som en bok som er skeptisk til assistert befruktning». Målet mitt har vært å skrive et komplekst verk, som viser alle motsetninger som finnes i et menneske. For Silje Marie blir biologi, eller mangel på biologi, en enkel forklaring, men selv jeg tror at alt er mer komplisert enn som så.

Ideen til homodystopien som aldri ble noe av, sprang ut av en opplevelse av at «nå er ting bra, men kan dette virkelig vare?».

– Jeg ville skrive om en tid der homorettighetene er truet, og det ser vi jo at de er mange steder i verden. Men etter terroren kjentes det mer relevant, og også skumlere, å skrive om en som har begynt å tvile på om livet hun lever, er det riktige. Er de rettighetene hun har fått, faktisk legitime? Jeg ville skrive fram en karakter som ikke var en slik perfekt homo som mener alle de rette tingene. Silje Marie er ikke en sånn som tør å gå i den «ulovlige» prideparaden dagen etter terroren. Hun er i stedet en som kjenner på den motstanden som vi vet finnes. Hun er redd, til tross for alle sine privilegier som hvit middelklasse, med en familie som hun har hatt råd til å skaffe seg. Hun tolker fort andres blikk på seg som skeptiske.

Ut på bar

Selvfølgelig har Tina visst at denne boka lett kunne bli lest som selvbiografisk.

– Det er den altså ikke, men jeg må bare kunne tåle slike lesninger, for selv vet jeg at det bare er et litterært verk. Og likevel, redselen for å plassere barna mine i en utsatt posisjon, den er der. Men sånn er det. Som minoritetsforelder må du være nærmest perfekt. Alt skal liksom være på stell. Men jeg orker ikke å ha det sånn. Det er jo helt umenneskelig.

– Hva slags mamma er du, da?

– Vet du, jeg er ganske god, jeg, sier hun, og ler høyt.

– Jeg er så selvkritisk og analyserende på så mange områder, men akkurat når det gjelder ungene, tenker jeg altså at jeg er ganske god. Jeg kjefter og maser, jeg også, og har dårlig samvittighet for det, men jeg føler samtidig at det er ganske åpenbart at disse ungene våre har det bra.

– Hva gjør du når du ikke skriver, eller er mamma?

– Nei, jeg har et litt begrenset liv. Det blir mye familie. Men jeg trener litt styrke, og så elsker jeg å drikke! Det er så trendy nå å være avholds, men det der skjønner jeg ikke. Det er en så stor glede å gå på bar! Jeg kan gå ut noen timer om kvelden og havne på en snurr, komme hjem og bare få sove noen timer før han minste våkner i fem-tiden, og likevel ha så enorm glede av kvelden før. Det er så veldig verdt det!