Kitty Byng (t.h) måtte selv gjennom åtte forsøk før hun ble gravid med Emel. Det inspirerte henne til å skrive om hvordan forhold påvirkes av ventingen og de 
mislykkete forsøkene.
Kitty Byng (t.h) måtte selv gjennom åtte forsøk før hun ble gravid med Emel. Det inspirerte henne til å skrive om hvordan forhold påvirkes av ventingen og de mislykkete forsøkene.

Dypdykk i barnesuget

I Kitty Byngs debutroman er forholdet mellom Kitty og Nina i ferd med å implodere under vekten av uoppfylte barneønsker. I virkeligheten er Kitty og Nina lykkelige foreldre til vesle Emel.

Publisert Sist oppdatert

Kitty Byng (37) og Nina Bahar (33)

Bor: Oslo

Sivil status: Gift og mødre til Emel (16 måneder)

Gjør: Nina er skribent, samfunnsdebattant, tidligere generalsekretær i Skeiv Verden. Kitty Byng jobber som psykolog, og driver rådgivning av pårørende til innsatte.

Aktuell: Kitty ga nylig ut «Kroppen er en morder» på Cappelen Damm, en roman om et lesbisk par som også heter Kitty og Nina, og som strever med å bli gravide.

Emel sover nå, en tidlig kveld i leiligheten på Etterstadsletta i Oslo. Mødrene hennes, Nina Bahar og Kitty Byng sitter i stua, omgitt av bøker og Emels leker spredt utover gulvet.

– Du har lagt deg tett opptil virkeligheten ved bruke navnene Kitty og Nina som navn på karakterene i romanen din, de bor også på samme sted som dere selv gjør. Mange vil tenke at dette er en biografisk roman, en som kan plasseres innen den såkalte virkelighetslitteraturen?

– Ja, og det er jo ikke så rart, men det er altså veldig mye diktning her. Historien er basert på virkeligheten vår i de ytre tingene, som antall barneforsøk, og OBOS-leiligheten, og karakterene Nina og Kitty er jo basert på oss. Men så har jeg strukket i ting, spilt ut følelser, trekk og tendenser i ekstremer, og diktet situasjoner. Men jeg opplever jo at folk tror alt dette har skjedd Nina og meg, medgir forfatteren.

– Ja, selv vennene våre tror at vi er de samme personene som skildres i boken, sier Nina, og ler.

– Noen ganger tror vi det nesten selv også, enda vi vet forskjellen.

Nina og Kitty lar regnbueflagget vaie, ikke bare fra bal- kongen, men særlig når det er feiringer i barnehagen til Emel.

En egnet donor

Kitty synes det er interessant å skrive om ting der hun utforsker hva som gjemmer seg i ulike følelser og mellommenneskelige dynamikker. Hun ikke er slik at hun finner på en historie hun vil skrive. Som psykolog er det mer naturlig for henne å forholde seg til konkrete rammer og foreta dypdykk i problemer.

– I boka tar jeg utgangspunkt i noen spesifikke følelser og omstendigheter og ser på hva som kan skje med et par i en slik situasjon som den jeg skildrer. Særlig hva som skjer når karakterene blir presset lenger og lenger ut i vanskelige situasjoner, sier Kitty.

Historien er basert på virkeligheten vår i de ytre tingene, som antall barneforsøk, og OBOS-leiligheten, og karakterene Nina og Kitty er jo basert på oss.

Kitty Byng

– Samtidig tenker jeg at det er fint med mer litteratur som skildrer skeive samliv og skeive livssituasjoner, og dette bør selvsagt skrives av skeive personer selv. Så det å ta utgangspunkt i våre konkrete livsrammer, har vært et godt utgangspunkt for å utforske noen forskjellige mellommenneskelige mekanismer, samtidig som jeg tematiserer samfunnsstrukturer som heteronormativitet og hvithetsnorm.

Hovedkarakterene i Kitty Byngs roman opplever etter hvert at en stadig større avstand åpner seg mellom dem under forsøkene på å bli foreldre. De er enig om at Kitty skal prøve først. Sammen leter de etter en donor som også bærer likheter med Nina; som er kort og mørk med røtter fra Iran, mens Kitty er høy og nordisk. Jakta på den egnede donoren blir en evig forhandling mellom hvilke egenskaper og kvaliteter de ønsker at barnet skal ha, sammenholdt med hva som er tilgjengelig «på markedet».

Dødens tilstedeværelse

Etterhvert som tida går, blir det sprekker i forholdet deres. Nina skildres som litt egoistisk og umoden, og kanskje ikke like forpliktet til barneprosjektet som det Kitty er. I tillegg spiller deres ulike erfaringsbakgrunner inn; de ønsker begge at barnet også skal representere Ninas hudfarge, at barnet skal føle tilhørighet til dem begge, men en donor som tikker alle bokser er vanskelig å finne.

I «Kroppen er en morder skal donoren helst være både iransk og norsk, og høy slik som Kitty og brun som Nina. De vil at barnet skal se seg selv i begge foreldrene.
I «Kroppen er en morder skal donoren helst være både iransk og norsk, og høy slik som Kitty og brun som Nina. De vil at barnet skal se seg selv i begge foreldrene.

– Jeg er nok mer chill på det enn Nina i boka, ja! I virkeligheten har det gått fint, vi har ganske lik bakgrunn Kitty og jeg, vi er fra lignende store familier og har vokst opp i samme type miljø. Vi hadde Nugatti og sjokolademelk med oss i matpakkene begge to, for å si det slik.

Jeg måtte søke om å bli medmor selv om vi er gift. For heterofile par blir ektefelle automatisk registrert som far til barnet.

Nina Bahar

Nedsmeltingen i Kitty etterhvert som forsøkene på å bli gravid mislykkes, skildres i romanen parallelt med moras sykdom og minner fra barndommen. Dødens krypende tilstedeværelse og ønsket om å skape nytt liv sammen med Nina, sier noe om menneskets behov for å plassere seg i verden og i slekta.

– Hvorfor valgte dere å få barn? Var det noe slekta forventet av dere?

– Nei, ingen har forlangte noe av oss på dette området. Bioteknologiloven gjør det mulig for skeive å velge på en annen måte enn før, å få barn er noe man nå kan tenke på som et reelt alternativ, sier Kitty.

Sterk skeiv identitet

Dette sier anmelderne:

«Kroppen er en morder har både eksistensiell og politisk nerve. Kitty Byng går til det uvanlige skrittet å flette forskning inn i romanformen, studier som viser hvor belastende det er med assistert befruktning og hvor ofte behandlingen mislykkes. Slik blir denne boken et varsel om at kommende liberaliseringer øker sjansene ikke bare for familieforøkning, men også for fortvilelse.» Ingunn Økland, Aftenposten

«Romanen følger Kittys og Ninas omstendelige prosess for å finne en egnet donor til de mange ganger – omhyggelig beskrevne - gjentatte forsøkene på å få et foster til å festne etter enda en inseminasjon. Det sliter etter en tid på utholdenheten, nervene og økonomien, hele parforholdet, og Kitty savner fest og drikk og det sosiale livet hun er vant med.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

Nina forteller at de har tenkt mye på hvordan deres valg bekrefter andres valg.

– Det er merkelig å oppleve hvor glade og engasjerte folk med barn blir når de får høre at man ønsker seg barn, det virker som det betrygger dem i at de har valgt riktig.

– Men er det ikke et litt merkelig behov når de aller fleste gjør som dem, stifter familie og får barn? De er majoriteten?

– Jo. Vi har en veldig sterk skeiv identitet begge to, vi elsker å leve parallelt med og i den skeive subkulturen, understreker Nina.

– Så det var underlig å oppleve hvor sterkt andre mente at vi gikk glipp av noe ved ikke å få barn, og lettelsen deres da vi fortalte at vi ønsket å bli gravide. Skeive lever mer på utsiden av de opplagte livsvalgene, og det virker som om folk med barn blir veldig glade når vi velger som dem. Vi tenker derimot på det å bli foreldre som å utvide handlingsrommet, både for skeive og for heterofile. Man ser at man har et valg.

Mødre som ikke hilser

Men alle er ikke like glade for at et barn har to mødre.

– De aller fleste tar godt imot oss, men i barnehagen er det et par mødre som konsekvent velger ikke å hilse, eller å se på oss. Det er selvsagt ikke godt å vite om det er homofobi, men jo, det kjennes nok slik, sier Nina.

I familiene til de to mødrene er det derimot bare glede å hente.

– Søsteren min er nesten bekymret for at vi vil ha et barn til, for hun skjønner ikke hvordan hun skal kunne elske det like mye som hun elsker Emel, ler Nina.

Til hverdags forholder den lille familien seg mye til familier som ligner dem selv.

– Vi har mange skeive venner og noen av dem har barn. Vi gjør mye sammen både med dem og våre barnløse venner. Det er fint å kunne dele både barneerfaringene, og å henge sammen med de som ikke har barn, sier Nina.

– Vi ser verden på samme måte og det er fint å kunne dele det skeive blikket, om man kan si det slik.

Hvem er faren?

På den mer negative siden er det fortsatt slik at det offentlige, til tross for at det er tolv år siden vi fikk felles ekteskapslov, automatisk går ut ifra at partneren til hun som føder barnet, er en mann. Slik diskriminerer det offentlige rent strukturelt likekjønna par.

– Jeg måtte søke om å bli medmor selv om vi er gift. For heterofile par blir ektefelle automatisk registrert som far til barnet. Og på sykehuset opplevde vi å bli spurt om hvem som var faren til barnet enda det var jeg som satt ved siden av senga. For heterofile er det gitt at ektefellen er den andre forelderen. Da ble jeg litt lei meg, forteller Nina.

Ellers er ikke lei seg det første man tenker om Nina. Som aktivist er hun et kjent navn for de som følger samfunnsdebatten om rasisme og skeives rettigheter. Den selvsagte retten til å være seg selv, er hun og Kitty også bevisst på å praktisere i småbarnshverdagen.

– Vi tar plass, for å si det slik. Vi er veldig klar over at noen har kjempet fram rettighetene vi har i dag. Det er et arbeid vi begge synes er naturlig å fortsette.