Ingrid Frivold i bandet Beglomeg har vært synlig på den norske musikkscenen i årevis. Nå vil trompetisten også syns som trans, skeiv og same.

Tekst og foto: Marie Laland Ekeli.

«Og vinneren av Årets spellemann i kategorien rock er … Beglo meg!» Med trivelig jordbærdialekt og fullstendig feil uttale, kaller Maj Britt Andersen årets rockeband opp på scenen. Med ett er vi ikke lenger i Lauvåsen, ei heller i Oslo Spektrum, vi er på en kunstscene i New York for eksempel – et sted for skandale og avantgarde. Vokalist Raymond Teigen Haugers takketale drypper av kunstnerisk arroganse, men det er Ingrid Frivold som er blikkfanget.

Som en kritthvit Grace Jones åler hun seg rundt i spotlighten, flekker tenner og gaper over den overdimensjonerte munnharpa. Magen er bar, hodet elegant tildekket, og det tungt sminka blikket vet nøyaktig hvor kamera befinner seg. I løpet av 40 sekunder har hele Norge lagt merke til henne.

Aktiv og synlig musiker
Bor du i Oslo, har du sannsynligvis vært klar over Ingrid lenge. I alle fall om du beveger deg i området Sentrum–Grünerløkka, og særlig om du liker musikk og festivaler. Har du i tillegg vært innom utestedet Blå en hvilken som helst søndag kveld, er det ikke til å unngå. Da spiller Frank Znort Quartet, der Ingrid har vært med på trompet siden 2004.

Legg til spilling med Beglomeg og oppdrag for blant annet Beachheads, Frøkedal & Familien, Akbar, Mariann Rosa, Fela og Kildaphew, og du ser konturen av en aktiv og synlig musiker.

Det er først det siste året Ingrid har villet være noe mer enn det, mer enn musiker og musikkpedagog. Det er først nå hun er klar for å snakke om den andre dimensjonen ved livet sitt, det som har preget hvem hun er, mer enn noe.
– Jeg ville ikke være trans-personen som også er musiker. Jeg ville ha musiker-stempelet på plass først. Egentlig har jeg vært synlig lenge, på scener rundt omkring i Oslo, men da har det handlet om at jeg har et talent. Ikke om at jeg er trans.

I 2016 fikk hun spørsmål om å stille i Spillerom på P2 for å snakke om Bjørn Hatteruds plate «November 20th», utgitt i anledning transminnedagen.
– Først kjeftet jeg på dem. Faen, kommer trans til å være det eneste jeg skal uttale meg om? Så tenkte jeg «Fuck it!», jeg kan like gjerne deale med det. Hun smiler.
– Tidligere har jeg prøvd å holde kjeft, være synlig og ikke si så mye. Nå har jeg begynt å preike også.

Ingrid Frivold. Foto: Marie Laland Ekeli.

Slått ned på byen
I mai 2017 stilte en alvorlig Ingrid opp i Aftenposten. Hun hadde blitt slått ned på byen fordi hun går i kvinneklær og bruker neglelakk. Politiet ba henne anmelde hendelsen som hat mot homofile, noe som gir grunnlag for erstatning. Ingrid nektet. Riktignok er hun lesbisk, men det var ikke derfor hun ble angrepet. Hun ble banket opp fordi hun utfordrer noens oppfatning av hva det vil si å være kvinne. Gjerningsmannen ble dømt til sju måneders fengsel.
– Men jeg angrer på at jeg ikke anket. Jeg skulle ønske jeg hadde bedt politiet ta stilling til om lovparagrafen om hatkriminalitet også burde omfatte transpersoner.

Det sier ikke paragrafen noe om. Ikke ennå. Men innen dette intervjuet går i trykken, skal Arbeiderpartiet foreslå for Stortinget at paragrafen utvides til også å gjelde hat mot personer med «avvikende kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet». Og partiet ønsker også at Ingrid skal støtte opp om forslaget i mediene – være en case. For fem år siden hadde det vært uaktuelt. Ingrid har tatt et langt steg ut i offentligheten.
– Men jeg vet ikke om jeg liker klangen i ordet «transaktivist». Det begrenser virkeområdet veldig. Er jeg en aktivist? Eller en som, nokså hjelpeløst, har havnet i aktivismens bane?
– På grunn av livet ditt?
– Ja.

Oppvekst i Smiths venner
Hennes liv er et liv mellom ytterpunkter, et man vil trenge en roman for å beskrive, men som den samiske avisa Ságat klarte å sammenfatte i den klikkvennlige overskriften: «Fra kristenkonservativ homofob til samisk transaktivist».
– Journalisten ville først skrive homohater. Ingrid rister på hodet.
– Men nei. Det var mer en usikkerhet rundt temaet, enn at jeg aktivt var imot homofile.

Usikkerheten hadde en kilde. Som barn satt Ingrid i en forsamlingssal på Brunstad stevnested, nå Oslofjord Convention Centre, og hørte fra talerstolen at homofili ikke skal bedrives. Hun vokste opp i det kristne trossamfunnet Brunstad Christian Church, bedre kjent som Smiths venner, en menighet som for utenforstående ofte assosieres med måten kvinnene går kledd på, med lange skjørt og lang flette. Kjønnsforskjeller understrekes, og stereotype forestillinger om menn og kvinner råder.
– Hvordan var det å vokse opp der som gutt?
– Jeg har tenkt en del på akkurat det. Jeg ble veldig inneslutta. Det var bare noen få gutter jeg hadde kontakt med. Skrekken for hvilke ord jeg ville få på meg om jeg hang med jenter, kom tidlig. Allerede i fireårsalderen forsto jeg at det ville bli reaksjoner dersom jeg lekte for mye med jentene.

Ingrid Frivold. Foto: Marie Laland Ekeli.

Brudd med menigheten
Grader av kjønnssegregering foregår overalt, påpeker Ingrid.
– Jeg hørte nettopp om en lærer som foreslo at jentene i klassen skulle sminke seg og leke med kosebamser på aktivitetsdagen, mens guttene fikk spille brettspill, sier hun og sukker.
– Den typen segregering blir ytterligere forsterket i miljøer som er kjønnsspesifikke. I Smiths venner var det guttemisjon og jentemisjon.

Veien ut av menigheten gikk for Ingrid via England. 18 år gammel flyttet hun til London for å studere horn. Den første tida var hun fortsatt tilknyttet Smiths venner, og dro jevnlig på møter i Didcot, en time utenfor London. Etter hvert raknet det.
– Jeg klarte ikke være i London uten å ta en øl med medstudentene, smiler hun.
– Det skulle du egentlig ikke?
– Nei. Jeg husker det kom noen over fra Norge, de sa at det måtte vi ikke finne på å gjøre. Gi heller de tre pundene til Brunstad!
– Forsøk på kontroll?
– Ja, men ikke like effektivt som i Norge. Og mens jeg bodde alene i London, var det ingen som kunne kontrollere meg.

Ingrid Frivold. Foto: Marie Laland Ekeli.

Ut av transskapet
Viktigere enn utepils var det at Ingrid endelig kunne begynne å utforske hvem hun var.
– Jeg hørte jo ikke så veldig mye om det å være trans i Smiths venner, sier hun tørt.
– Etter hvert begynte jeg å skjønne litt mer. Men det tok fortsatt noen år før jeg våget å …
– Erkjenne?
– Erkjenne er én ting. Enda vanskeligere er det å ta erkjennelsen med ut, og si: Dette er meg.

For de av oss som har opplevd trøbbel med å komme ut som homofil, virker det å komme ut som trans, et annet kjønn enn omgivelsene tar for gitt, uoverkommelig.
– Hvor mye mot må til?
– Jeg er nok ikke den eneste som vil si at det til slutt er den eneste måten å overleve på. Enten tar du strupen, eller så gjør du noe. Jeg var dritnervøs, men det var som å ha hatt en stålmaske over ansiktet som plutselig blir borte. Plutselig kan du kommunisere. Du får kontakt med folk. Når du går rundt og skjuler noe, får du aldri vist deg selv. Og det er måten vi mennesker oppnår kontakt på. Med ett var det MEG folk møtte, ikke masken jeg gjemte alt bak.

En stille murring
Da Ingrid brøt med trossamfunnet, hadde foreldrene vært utenfor i et par år allerede. Ikke dermed sagt at det var lett for dem å akseptere Ingrid.
– Begge har vokst opp i et av de mest konservative miljøene i Norge, så de strever med transbiten. Vi har kontakt, men akkurat det har de vanskelig for å ta.
– Er det greit for deg?
– Det er litt frustrerende, men mor mi er over 80 år. Å endre fastgrodde tanker … Jeg visste at det ikke kom til å bli enkelt å ta opp. Jeg brukte lang tid på å finne en anledning. «Hei, mamma og pappa. Jeg er trans, jeg.» Å plumpe ut med det, når du vet det kommer til å bli …
– Jordskjelv?
– Det har vel heller vært en stille murring, som fortsatt pågår.
– Hvordan gjorde du det?
– Morgenbladet hadde en artikkel om transpersoner på trykk. En gang de kom på besøk, slang jeg artikkelen over til dem. «Jepp. Sånn er det.»
– De skjønte meldinga?
– Ja. Å godta det, var ikke like enkelt.
– Men dere har kontakt? Du vet at de er glade i deg?
– Ja, senest på fredag var de inne i Oslo med ost og vin.

Ingrid Frivold. Foto: Marie Laland Ekeli.

Operasjon og behandling
Ingrid kom ut som kvinne i 2008, og i 2014 søkte hun om kjønnsbekreftende behandling ved Rikshospitalet. Etter en periode med intervjuer, skjemautfylling og samtaler, hvor Ingrid ble vurdert av de eneste i landet med mandat til å slå fast hva kjønn faktisk er, slapp hun gjennom nåløyet. I 2015 startet hun hormonbehandling, og i november 2017 kom den etterlengtede telefonen om at hun var blitt henvist til kirurgisk.
– Den dagen var jeg et eneste stort smil, gliser hun.
– Hvorfor er det så viktig med operasjon?
– Det er individuelt. For å få diagnosenummeret F64.0 må man ha såpass sterke aversjoner mot selve kjønnet sitt at man vil endre på det. Det er kun den gruppa som får behandling i Norge. Hvis du sier at «jeg vil ha pupper, men kan gjerne beholde pikken» – eller motsatt – risikerer du å miste behandling.
– Da må du reise til Thailand i stedet?
– Ja. Hvis du har økonomi til det.

Føles som et svik
To år med østrogentilskudd har lært Ingrid hvordan hormoner virker på kroppen.
– I det siste har jeg tenkt litt mer på hvordan jeg vil at puppene mine skal se ut, sier hun, og stryker hånden over brystet.
– De har vokst fint, jeg er forberedt. Men den største endringen er faktisk huden. Den er mykere, med mindre porer.
– Hva med personligheten din, humøret?
– Det kan tenkes at jeg er blitt mer moden med åra, men jeg tror ikke jeg er så hissig lenger. Visst hender det fortsatt at jeg skriker ut, men jeg merker at jeg er roligere. Mer avslappet i forhold til meg selv. Å komme ut av en lang depresjon, som jeg føler mye av livet har vært, spiller selvfølgelig inn. Nå prøver jeg å bygge opp egenverdi og vilje til å få til noe. Den viljen var ganske mørbanka.

I en slik prosess er det viktig med støtte fra omgivelsene. Ingrid sier at hun har vært heldig og fått svært lite pepper i forhold til andre. Noen kommentarer bare. Det er den generelle kritikken mot trans som har vært utfordrende, den som framføres i kronikker og debattinnlegg, og som søker å diskreditere transpersoners kjønnsforståelse totalt. Den kan føles som et svik fordi kritikken kommer fra mennesker en skulle tro ville støtte oppunder transkvinners kamp for anerkjennelse og rettigheter, nemlig enkelte radikale feminister. I Norge har den lesbiske kunstneren Tonje Gjevjon blitt en slags talsperson mot det hun på nærmest russiskklingende vis omtaler som «transpropaganda».

Garderobedebatten
Ingrid synes at anti-transholdningen er mer synlig blant lesbiske enn straighte.
– Er det historieløshet, eller hva, spør Ingrid oppgitt.
– Mange av argumentene til Tonje Gjevjon er blåkopi av anti-lesbiskkampanjer fra 70-tallet. «Skal de ha tilgang til garderober også? Tenk om noen er redde for å bli voldtatt? En lesbisk tenner vel på ALT av kvinner, gjør hun ikke?»

Både i USA og her i Norge blir garderobe- og toalettsituasjoner trukket fram når problemet med trans skal illustreres.
– Jeg får følelsen av at de ser for seg en super-macho-hår-på-brystet-muskelbunt som går rundt med en massiv kuk, klar til å kjøres inn over alt. Grunnleggende psykologi burde tilsi at er du såpass misfornøyd med kroppen at du ber om operasjon, så går du ikke og veiver kuken gjennom garderoben.
– Er det frykt for kuk, simpelthen?
– Hvem vet? Det er ikke lenge siden en transkvinne ble anmeldt for å ha vært i en damegarderobe, her i Oslo. Jeg har planer om å ta det opp med Arbeiderpartiet. Fint med et tredje kjønn, men rent praktisk hadde det vært deilig å kunne gå i en garderobe, eller i et svømmebasseng, uten å være redd for å bli anmeldt eller trakassert. Om ikke full aksept, så trenger vi i alle fall rom hvor vi kan trene.

Glad for Gjevjon
I bunn av den radikalfeministiske kritikken mot trans ligger spørsmålet: Hva er kjønn? Er det biologi? Sosiale normer? Hormonsammensetning? En individuell følelse? Komplisert er det i alle fall, og debatten om kjønn har seilt opp som den moderne feministbevegelsens store paradoks. På den ene siden har vi kjempet for å minimere betydningen av biologisk kjønn i årevis, fordi biologi er blitt brukt til å holde kvinner nede. Nå vil enkelte ekskludere transkvinner fra kategorien fordi de ikke er født med livmor. Argumentet er, grovt forenklet, at transkvinner ikke er kvinner fordi de har erfart verden fra den privilegerte mannens posisjon.
– Skal vi snakke om privilegier og sosiale hierarkier, finnes det vel ikke noe større fall enn fra mann til transkvinne? Du kommer ikke lenger ned som hvit. Snakk om tap av privilegier, snakk om handikap, sier Ingrid.

Nokså overraskende legger hun til at hun likevel er glad for at Tonje Gjevjon finnes der ute.
– Jeg tror utspillene hennes virker til vår fordel. Ved å svare Gjevjon kan vi få andre til å forstå.
– Det handler om bevisstgjøring?
– Ja. Dessuten må vi kanskje forvente reaksjoner? Transpersoners situasjon har vært skjult for samfunnet lenge. Nå treffer vi folk i ansiktet med synligheten vår, vi blir stadig flere og mer høyrøstede. Reaksjonene vi vekker, kan være nødvendige for å komme oss videre.

Kampen for trygghet
Videre, ja. Ingrid har til hensikt å sparke samfunnet framover i flere retninger. I august i fjor meldte hun seg inn i samemanntallet for å kunne påvirke i saker som angår urbefolkningen. Bestemora på farssiden var same, og Ingrid har alltid hatt en sterk bevissthet rundt sitt samiske opphav.

Målet er sosial rettferdighet for alle, og veien dit går gjennom å styrke minoritetenes rettigheter. Det vet Ingrid som trans i et binært tokjønnssystem, som skeiv i en heteronormativ kultur og same i et neokolonialistisk Norge. Hun vil ha nok å gjøre framover.

Intervjuet nærmer seg slutten. Er det noe mer Ingrid gjerne skulle ha sagt?
– Jeg vil få inn hvor viktig det er å finne en egen trygghet. Vi ønsker oss et samfunn av trygge individer fordi det er det mest fruktbare. Ingen presterer godt om ikke de føler seg trygge. Se på meg, jeg hadde ikke selvtillit til å prate. Jeg følte at det ikke var noen vits i å si noe, for jeg klarte ikke å snakke for meg.
– Nå har vi snakket i over to timer. Hva skjedde?
– Trygghet må du jobbe med. Måten å gjøre det på er ved å møte andre. Du kan føle deg så trygg du bare vil om du gjemmer deg i et kjellerrom. Tryggheten syns først den dagen du går ut døra. Et miljø å utfolde seg i er og blir viktig. Ingen blir trygg uten backing fra omgivelsene. Det føler jeg at jeg har i Oslo.

Tusenvis av sceneopptredener, Spellemann-utdelingen, ja, til og med dette intervjuet framstår med ett i et nytt lys. Det har kostet å være Ingrid.
– Jeg har hatt min egen reise mot det å bli trygg. Den kan jeg ikke anbefale. Ikke er den så lett å kopiere heller.