Åpen Kiste

De fleste av oss tenker lite over vår egen begravelse. Vi vil helst slippe å forestille oss talene, sangene, salmene og hvem som skal få slippe jorden på kisten eller stå rundt urnen når du senkes ned i jorden. Burde vi tenke litt mer på hvordan vårt siste farvel skal se ut? Ja, mener Terje Eid-Hviding.

– Vi lever livene våre på hver vår måte, men når vi dør er det som om vi alle reduseres til en hvit kiste og tre salmer i kirken, sier Eid-Hviding, som er administrerende direktør i Norges nest største begravelsesbyrå, Fonus.

Blikk møter ham på byråets hovedkontor i Oslo. I juni skapte Eid-Hviding diskusjon om skeives siste farvel da han publiserte en kronikk på NRK Ytring om den skeive «skammen i døden». Det ble starten på bransjens ubehagelige oppgjør med seg selv.

– Spesielt skeive får så altfor ofte sitt skeive jeg visket ut når de dør. Dessverre opplever mange skeive skam i livet. Det er trist å se at den av og til fortsetter i døden.

«Vem kan segla förutan vind» eller «Fångad av en stormvind»?

– Døden er det siste tabuet og skeivhet i døden er det ingen som snakker om. Etter å ha jobbet i begravelsesbyrå har det slått meg at noen rykker så tydelig tilbake til start. Begravelsen, feiringen av et liv, skal handle om hele livet til den som er død, men ofte skammer folk seg over den skeive siden av det livet, sier Eid-Hviding.

Seremonien er for de etterlatte. Den avdøde er jo tross alt ikke til stede lenger. Likevel mener Eid-Hviding at det er viktig å ta en diskusjon om begravelsen mens du fremdeles er i live, slik at det avspeiler livet du faktisk har levd.

– La oss si jeg hadde en konservativ familie som ikke hadde behandlet meg godt. Da hadde det vært viktig for meg at de ikke skulle få fortelle historien om mitt liv. Det er også mange skeive som lever i forhold som ikke er regulert på noen måte. Da risikerer at du ikke får delta i din kjæres begravelse. Foreldrene tar over, og hvis de kommer fra en erkekonservativ sekt, kan du bare glemme det, sier Eid-Hviding.

– Det er merkelig å dra i begravelse til en homse, som var Melodi Grand Prix-dronningen på fest, men som minnes med samler som «Deilig er jorden», «Deg være ære» og «Vem kan segla förutan vind». Det skulle jo vært «Dancing Queen» og «Fångad av en stormvind»! Da blir det ofte til at de skeive har en egen minnestund, og det igjen blir «oss og dem». Selv i døden skal det heteronormative samfunnet ta avskjed på sin måte, også skal «de rare» sørge for seg selv.

– Handler om de etterlattes skam

Eid-Hviding har selv sett hvilke krangler som kan oppstår når familier skal begrave sin skeive slektning.

– Det oppstår diskusjoner som kan minne om de vi har om prideparader. «Må vi gjøre så mye ut av det? Skal vi virkelig ha regnbueflagg? Hun var skeiv, men hun var jo også så mye mer! Hun var jo glad i å hekle, hun var glad i katter!» Egentlig var hun vel skeiv, også likte hun katter og å hekle, tenker jeg da. Det handler om etterlattes skam, ikke den dødes.

Selv lever Eid-Hviding et «ganske A4 homoliv» i Bærum, med ektemannen og to barn.

– Jeg er gift med Pål og har aldri hatt noe problem med å være homo, men det er lett å sitte i urbane Oslo og si at alt går bra. Med en gang du drar litt ut på landet er det dessverre sånn at veldig mange etterlatte fremdeles opplever skam rundt å feire den du egentlig var. For ikke å snakke om doble minoriteter, hvordan blir de framstilt etter sin død?

Skal man fortelle om hemmeligheten?

I dag velger 80 prosent av nordmenn en kristen begravelse, men ifølge Statistisk sentralbyrå er det bare 47 prosent av oss som er religiøse. Det handler om tradisjoner, mener Eid-Hviding.

– Som etterlatt har du bare 10 dager fra noen dør til farvelet, og det farvelet skal du leve med resten av livet. Da er det klart at det er naturlig å gjøre som alle andre.

Han erfarer samtidig at flere og flere velger personlige seremonier.

– For noen skeive er det ikke nødvendigvis koselig at det henger et kors på veggen. Kirken har hatt monopol på døden i 2000 år, og brukt den som den ultimate trussel. Det er fremdeles sånn at vi, selv jeg som er ateist, blir påført skam av 2000 år med heteronormativitet og trusler om evig fortapelse.

– Vi er ikke kommet lenger enn at mange skeive fremdeles har problemer med å bli akseptert, og vi vet at selvmordsraten blant skeive er høyere. Så lenge én skeiv person velger den utveien, så har vi en jobb å gjøre.

Han sier Fonus har opplevd å hente unge gutter som har mistet livet til selvmord og at de har mistenkt at de avdøde kan være skeive.

– Da står vi overfor et dilemma. Skal vi si ifra når vi finner at avdøde for eksempel hadde på seg et annet antrekk under klærne, som peker mot et annet kjønnsuttrykk enn det de presenterte seg med utad? Dette er vanskelige dilemmaer som det hender vi møter og som ikke har en entydig fasit. Vår jobb er å ivareta de etterlatte, samtidig som den avdøde skal respekteres.

Et farvel til etterlatte

Så hvordan skal man sørge for at skeive identiteter ikke viskes ut i begravelser? Fonus sitt forsøk har vært «Mitt farvel»: et skjema som kan fylles ut mens du er i live og som kan veilede dem som står igjen etter at du har gått bort. Her kan du blant annet dele ønsker for avskjedsseremonien eller praktisk informasjon til nytte og glede for dem som skal leve videre etter at du selv er borte.

– «Mitt farvel» er noe vi har adoptert fra Sverige, der Fonus er 75 år gammelt. Der heter det «Det hvite arkivet» og er en etablert tjeneste. De har over 100 000 hvite arkiv lagret gjennom mange år. Det kan være utfordrende for familien å bli enig om en seremoni. Et dokument som handler om tanker om egen avskjed, kan hjelpe litt, sier Eid-Hviding.

– Det handler ikke bare om hvordan seremonien skal utføres, men også hvem som er invitert. Det kan være at noen hadde en hemmelig kjæreste de vil gi muligheten til å sørge. Eller at du ble kastet ut hjemmefra som 16-åring og derfor faktisk ikke vil ha faren eller moren din der. Dessuten kan du gi de etterlatte noen verktøy som kan hjelpe dem selv. Jeg hadde selv en onkel som antakelig var skeiv. Om han hadde etterlatt seg noe som pekte mot dette, kunne det ledet meg til å komme inn på det selv.

Homobyrået

– Faren ved å snakke høyt om dette er jo at vi vil kalles «homobyrået», men det er jo et kompliment, er det ikke det? Man må ta noen sjanser. Dette gjør vi fordi det er et samfunnsoppdrag. Vi velger å snakke høyt om dette fordi vi må tørre å være rause og mangfoldige når det gjelder, ikke bare når det passer oss. Det er ikke fordi «Terje er homo», men fordi vi har et samfunnsoppdrag. Vi skal speile hele befolkningen. Vi har blant annet hatt kurs med Rosa kompetanse for de ansatte. Det var en øyeåpner for mange i byrået.

På kontoret i naborommet ringer en telefon.

– Oj, den er min, sier Eid-Hviding.

– Gi meg ett sekund. Jeg skal bare sjekke at ingen har dødd.

Han stopper opp og skjønner plutselig vitsen han slo an uten å mene det, før han ler hjertelig og forsvinner ut av rommet.