Musikk

Liker du punk av den hardtslående og engasjerende sorten, er Joe & the Shitboys med fire biseksuelle veganere fra Færøyene et must på by:Larm.
Liker du punk av den hardtslående og engasjerende sorten, er Joe & the Shitboys med fire biseksuelle veganere fra Færøyene et must på by:Larm.

DETTE ER DET SKEIVE SOM
SKJER PÅ BY:LARM

Fra torsdag 15. til lørdag 17. september er det by:Larm i Oslo igjen. Festivalen som har satt seg som mål å presentere norske og internasjonale artister på randen av gjennombrudd, har flere skeive overraskelser i årets konsertprogram.

Publisert

Shitpunk fra Færøyene

Joe & The Shitboys er fire biseksuelle veganere fra Færøyene som spiller det de kaller for «shitpunk». Bandet ble dannet med et ønske om å kunne slå effektivt ned på bedriten oppførsel og konservative holdninger i øysamfunnet de kommer fra, med en musikkscene de beskriver som «full av beinløse homofober og kjøttetende kvinnehatere».

Like fullt har gjengen gjort stor suksess på hjemmebane, der de blant annet har vunnet prisen for årets beste gruppe i 2020 under Føroysku Tónlistavirðislønirnar (Færøyenes Music Awards).

Så langt er det blitt to albumutgivelser på to år, «The Reson For Hardcore Vibes» og «The Reson For Hardcore Vibes Again». Både tittel og cover springer ut fra en tenåringstegning trommis Ziggy Shit fant på en gammel skole, med skrivefeil og alt. Låtene er kjappe, hissige og punkgenren verdig: Alle klokkes inn på godt under to minutter, de fleste rundt ett.

Med låter som «Closeted HomoFObe», «If You Believe In Eating Meat, Start With Your Dog», «Manspredator», «Save the Planet, You Dumb Shit», «Life Is Great You Suck» og «Eat Ass You Fucking Cowards», byr bandet på galskap og politiske betraktninger i et direkte og konfronterende språk.

«Budskapet har nådd ut overraskende greit», forteller frontmann Fríði Djurhuus alias Joe Shit til The Everyday Magazine.

«Det er definitivt noen som er blitt fornærmet, men det færøyske folk er generelt veldig redde for konflikter, så det er mest bak ryggen min. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke om de menneskene, for det positive veier langt opp for det negative. Det er flere som har kommet bort til meg og sagt at vi hjalp dem med å komme seg ut av skapet, eller vi fikk dem til å føle at også de kan høre hjemme på Færøyene, eller de har sluttet å spise kjøtt, eller i det minste minimert inntaket av animalske produkter.»

Nå er Joe & The Shitboys godt i gang med å gjøre seg bemerket også utenlands med sine energiske livekonserter, og til og med ringreven Iggy Pop har lagt sin elsk på gutta og spilt dem i radioprogrammet BBC Radio 6 Music.

«Jeg hadde aldri forventet at våre helt åpenbare beskjeder skulle gjøre inntrykk utenfor Færøyene, siden vi regnet med at dere ville være bedre enn oss. Det viser seg at resten av verden suger også», sier Joe Shit.

Den danske avisa Politiken ga Brimheims debutalbum «can’t hate myself into a different shape» (2022) fem av seks hjerter og skrev at «Dommedag og dagligdag væves sammen på mageløs vis på Brimheims løfterige debut». Ifølge avisa Berlingske hadde Danmark fått «en ny stor rockstemme».
Den danske avisa Politiken ga Brimheims debutalbum «can’t hate myself into a different shape» (2022) fem av seks hjerter og skrev at «Dommedag og dagligdag væves sammen på mageløs vis på Brimheims løfterige debut». Ifølge avisa Berlingske hadde Danmark fått «en ny stor rockstemme».

Sapfisk goth-mor

«You and I will not be broken / By your mother’s broken heart / We’re closest to ourselves / When we are in each other’s arms», synger Brimheim på fjorårets singel «Call It What You Want».

Låta ble skrevet to uker før hun giftet seg med amerikanske Lorri Lin. Lorris foreldre aksepterer ikke at hun er lesbisk, og Brimheim har derfor aldri møtt svigerforeldrene.

Brimheim betyr «brenningenes hjem» på færøysk. Bak navnet finner vi den danskfærøyske sangeren og låtskriveren Helena Heinesen Rebensdorff, og Brimheim er pikenavnet til hennes mormor. 31-åringen vokste opp i et musikalsk hjem i København, har studert ved musikkonservatoriene i Aarhus og København, og bor nå i Malmö sammen med kona.

Brimheim er blitt beskrevet som «det uekte kjærlighetsbarnet til Florence Welsh og PJ Harvey – en goth-tenåring som hører på Radiohead og leser Murakami». Selv karakteriserer hun spøkefullt stilen sin slik: «Witchy, oozing, tender – the Sapphic Goth-Mom of your sweet dreams?!»

I 2020 kom EP-en «Myself Misspelled», og tidligere i år slapp hun debutalbumet «can’t hate myself into a different shape» til gode anmeldelser. Tematikken på plata kretser rundt depresjon og mørke, kjærlighet, sårbarhet og selvransakelse. I låta «lonely is beauty» uttrykker hun igjen de sterke følelsene for kona Lorri: «She is all I could need / Everyone else / Makes me feel lonely».

Beharies tredje EP «Beharie, the Third» ble utgitt 27. mai, og høstet her til lands strålende kritikker fra blant andre VG (5/6), GAFFA (6/6), Aftenbladet (6/6) og Aftenposten (5/6).
Beharies tredje EP «Beharie, the Third» ble utgitt 27. mai, og høstet her til lands strålende kritikker fra blant andre VG (5/6), GAFFA (6/6), Aftenbladet (6/6) og Aftenposten (5/6).

Soulpop-kometen Beharie

Det er svært gode tider for Christian Roger Beharie (28), den skeive soulpop-kometen og multiinstrumentalisten som opererer under artistnavnet Beharie.

I 2019 slapp han den selvtitulerte debuten «Beharie», og i fjor kom oppfølgeren, «Beharie // Beharie». For denne vant han Spellemannprisen 2021 i klassen RnB/Soul. Fra scenen takket Beharie med å dedisere prisen til «alle de superheltene som har kjempet for mine rettigheter, alle mine venners og alle skeives rett til noe så banalt som å eksistere».

Siden da har han blitt nominert til EDVARD-prisen 2022 i kategorien populærmusikk, deltatt på konserter og arrangementer i forbindelse med skeivt kulturår, vært på turné i inn- og utland og høstet stor jubalong og halloi i musikkverdenen. Han er nå aktuell med sin tredje EP, «Beharie, the Third», som ble utgitt i vår. Musikalske inspirasjonskilder er Michael Kiwanuka, Leon Bridges og Moses Sumney.

Beharie har norsk mor og jamaicansk far, er oppvokst i Sandnes midt i en søskenflokk på fem og bor i dag i Oslo. Han er opptatt av historie og identitet, og omtaler seg som en dobbel minoritet. Men som han nylig sa til Aftenposten: «Når man ikke passer inn, føler jeg det er rom for å tørre å ta sjanser, å uttrykke seg mer.»

Lo Ersare alias Lucky Lo henter inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk, bulgarsk vokal, fri improvisasjon, Japans pulserende pop og hjembyen Umeås punkscene. For den dansende lytteren er musikken groovy, funky og gledefylt.
Lo Ersare alias Lucky Lo henter inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk, bulgarsk vokal, fri improvisasjon, Japans pulserende pop og hjembyen Umeås punkscene. For den dansende lytteren er musikken groovy, funky og gledefylt.

Historier om håp

Lo Ersare alias Lucky Lo er en københavnbasert sanger og musiker fra Umeå i Sverige. Hun er nå ute med debutalbumet «Supercarry». Den inneholder blant annet singelen «Ever!», inspirert av aids-epidemien på 80-tallet og bølgen av diskriminering mot homofile som fulgte i tiårene etter.

«Over and over again we will let them know the beauty / In the beating of our hearts, we’ll be here forever!», synger hun på det som er blitt en livsbejaende hymne til skeiv kjærlighet.

Artisten er påvirket av den pulserende popmusikken fra sitt andre hjemland Japan, punkscenen i hjembyen Umeå samt nordisk og bulgarsk folkemusikk. Og som hun selv uttrykker det til musikknettstedet undertoner.dk: «Lucky Lo handler om å fortelle historier som etterlater lytteren med en følelse av håp, om å spre positivitet i verden gjennom musikk som er relaterbar, og som er catchy og quirky.»

Colombiansk-norske Henrik Rodrigo García Søberg grunnla indierockbandet Lazy Queen i New York, på musikkscenen i Oslo er de kjent for sin grenseløse og smittende energi, og tekster som utforsker livets mer mistilpassede randsoner.
Colombiansk-norske Henrik Rodrigo García Søberg grunnla indierockbandet Lazy Queen i New York, på musikkscenen i Oslo er de kjent for sin grenseløse og smittende energi, og tekster som utforsker livets mer mistilpassede randsoner.

Produktiv latskap

Vokalist Henrik Rodrigo García Søberg (de/dem) stiftet Lazy Queen i Brooklyn, New York allerede i 2014. Siden den gang har norskkolombianeren flyttet hjem til Norge og skiftet ut bandmedlemmene. Første EP med ny besetning, «A Sigh So Deep», kom i 2019. Den inneholdt friske låttitler som «Apocalipstick», «Things I Think About While We Fuck» og «Fuck Kevin Spacey».

Singelen «Apocalipstick» handler om å være ikke-binær, og ble av 30-åringen selv beskrevet som en «gigantisk, neglelakkmalt mellomfinger til transfober, og et stort, skjeggete og leppestiftdekket slengkyss til alle ikke-binære og transpersoner som kjemper for retten til å eksistere uten å bli utsatt for drap, vold og diskriminering hver eneste dag».

I fjor slapp indierockerne plata «Get Home or Die Trying», og allerede i vår kom ei ny skive, «A Human Reaction». Mørke temaer som isolasjon, ensomhet og avhengighet til tross – anmelderne kaller plata både dansbar og fortrøstningsfull. Lazy Queen er produktive og sultne, ikke minst på konsertsiden, der de har opparbeidet seg et ry som et energisk og spennende liveband.

by:Larm, torsdag 15., fredag 16. og lørdag 17. september fra 19 til 03, 170 konserter fordelt på 15 arenaer, fra Vulkan til Youngstorget i Oslo. Mer info: by:Larm.no

Powered by Labrador CMS