– Berlin er kanskje ikke en pen by, men du trenger ikke å være pen for å være sexy

.

Jeg har alltid hatt lyst til å forsøke livet i en homogetto. Så da jeg flyttet Berlin var drømmen selvsagt å bo i byens homodistrikt, i Schöneberg. Motzstrasse og nabogata Fuggerstrasse er hjertet av homoberlin og nå bor jeg altså her. I starten av Motzstrasse lyser regnbuekuppelen på Nollendorfplatz som et fyrtårn, og videre innover i gata ligger den gemyttlige gettoen.

Hver morgen er jeg innom nabolagskafeen Romeo und Romeo. Der starter jeg dagen med en kaffe hvor jeg kan se på overtatoverte muskelmenn og pornostjerner som diskuterer bolingens kunst, frokostspisende twinks på vei fra fest og avislesende pensjonister som lufter sine bittesmå hunder.

Innimellom dukker det også opp en og annen lesbe, queer eller trans, men disse er sjeldne å se her i området. Skeive blander seg nesten aldri her i byen, så det skeive Berlin er håpløst splittet på akkurat den måten.

Romeo har også blitt min infostasjon for covid-regler. Tyskernes kjærlighet til regler og detaljer er grenseløs, samtidig som informasjonsevnen kan være håpløs.

En tur innom en kafé, eller bar for å sjekke hva som gjelder hos dem, er nesten enklere enn å finne ut ting på nettet. I perioder har jeg sett Ordnungsamt, det sivilkledde ordenspolitiet og uniformert politi, patruljere for å sjekke at utestedene følger reglene. Gjør de ikke det, risikerer de store bøter eller å måtte stengt.

Outsidernes hovedstad

Romeo var lenge stengt på grunn av korona. Heldigvis kom den seg raskt på beina da kafeene kunne gjenåpne.

Etter måneder med filterkaffe i heimen føltes det som ren luksus å gå med en varm papirkopp i hånda, men det var verken lov å komme inn i kafeen eller å stå utenfor. Jeg ble bestemt tilsnakket av en Ordnungsamt-betjent med beskjed om å gå derfra. Jeg fikk litt politstat-feeling, men dessverre ikke av den sexy sorten.

Mer sexy var det da de gale antivaxxerne hadde en kjempedemo i nabolaget. Da rykket Die Polizei inn med flere busslass av sine beste og kjekkeste betjenter. Da var politistaten sexy i noen minutter.

Nå er alt nesten tilbake til normalt, men du må fremdeles vise covid-pass med trippel vaksine, bruke munnbind og ofte sjekke inn på en sporingsapp. Gjør du ikke det, er det Auf wiedersehen!

.

.

Det er mange grunner til at folk flytter til Berlin, og jeg pleier å si at Berlin er outsidernes hovedstad. Vi raringer pleier å trives her.

Folk som flytter hit, er ofte kunstnere, eller drømmere som hopper av hamsterhjulet, og ikke minst skeive av alle slag. Du flytter ikke til Berlin for å gjøre karriere, du flytter hit for å leve. Samtalen med folk du treffer er velsignet fri for jobb og penger. Alt annet enn akkurat det, er interessant.

Ung hele livet

Berlin er en magnet på oss nytelsessyke. Tusenvis kommer hit for Fetish Week i påska, CSD- Christopher Street Day og Strassenfest i juli og Folsom i september.

Alle som kommer, er sultne og forsyner seg grådig av det hedonistiske fruktfatet byen tilbyr. Etterpå forsvinner turistene, men de aller fleste kommer tilbake, igjen og igjen.

Noen få av disse, sånne som meg, glemmer å kjøpe returbillett og blir værende.

Byen er berømt for sitt natteliv og ikke minst clubbing. Ikke regn med å finne fancy flotte lokaler med stilig design, eller eksklusivt interiør i en typisk Berlin-klubb.

Jada, de finnes, men klubb her er synonymt med rå betong, spartansk antidekorasjon og jordskjelvfremkallende techno. Se for deg mørke kulisser fra porno av den hardere sorten. Byen er altså et overflødighetshorn av hedonisme hvor du kan gå ut på fredag og komme hjem mandag … hvis du vil.

Noe av det første jeg la merke til etter et par sene turer på byen, er at datostemplingen og best før-dato er mye mer generøs her enn hjemme i oljelandet. Der begynner Folk Flest å parkere en gang rundt 30 - kanskje 40 år, mens du i Berlin får være innbilt ung til dagen du stuper.

Berghains Silver Fox-kø

Jeg havner ofte på Berghain, den mest legendariske klubben hvor du kan stå i kø i tre-fire timer og risikere ikke å komme inn. Klubben startet som et alternativt/undergrunns homosted og har tross en enorm suksess, klart å holde profilen.

Dørvaktene er nådeløse og nøler ikke et sekund med å avvise folk de mener ikke passer inn, og de som blir avvist forsvinner uten et ord. Ingen diskuterer, sånn er det bare.

Hvem som passer inn, spør du? «Vet ikke», er et godt svar, men alder, svarte klær og at du vet navnet på en DJ der, ser ut til å hjelpe.

Jeg har oppdaget at VIP-køen også er en Silver Fox-kø der vi over 50 år faktisk er prioritert. For en fantastisk opplevelse at høy alder for en gangs skyld gir bonuspoeng! Bare det å se folk helt opp i 70 årene på dansegulvet sammen med byens yngre hottinger, er en ren åpenbaring. Om det finnes en daddy-gud, så bor han i Berlin.

Berlin er kanskje ikke en pen by, men du trenger ikke å være pen for å være sexy. Til det trengs det personlighet, og det har Berlin i bøtter og spann. Et håndfast bevis på byens sexyhet finner du i alle de store og små sexklubbene som er strødd som skitne små juveler rundt om i byen. Klubber som Qualgeist, Böse Buben, CCH og fantastiske Lab.Oratory, sørger for at du aldri trenger å kjede deg foran Gullrekka på tv.

Morgen ist die Frage

En grunn til at sexklubber og saunaer er så populære her, er for det første at dette er trygge miljøer. En annen grunn er at veldig mange her bor i bofelleskap, eller deler leilighet. Husleieprisene har eksplodert de siste ti årene og er fullstendig i utakt med lønnsnivået, noe som gjør at folk i alle aldre deler leilighet. Da kan det bli litt sparsomt med privatliv, og da er det enklest å treffes ute.

.

.

I mars 2020 tok covid strupetak på Berlins uteliv og over natten stengte alt. Det store spørsmålet var når utelivet kunne åpne igjen.

De mest positive mente at livet ville komme tilbake i løpet av to, tre måneder, mens de mer negative mente at ting ikke ville bli normalt før over sommeren. Selv én måned virket veldig lenge, og fem var uvirkelig lenge.

Men det var ikke den mest pessimistiske spådommen. En dag var hele fronten på Berghain dekket med ordene «Morgen ist die Frage», skrevet med gigantiske blokkbokstaver.

Klubbens spådom var at de ikke kunne åpne før i april 2021. Altså ett år fram i tid. Dette virket nærmest overdrevet pessimistisk, men du fikk virkelig følelsen av at nå var dansen over, og at lockdown-helvete var løs.

Sexklubb hjemme

Det ble selvsagt kroken på døra for alt av homosteder, saunaer og sexklubber. Allerede den første helga etter lockdown, kom et tydelig signal på at covid var i gang med å forandre byen; alle datingappene nærmest eksploderte! Scruff, Planet Romeo, Recon og Grindr plinget vilt.

Samtidig med at covid-panikken spredde seg, var mange fremdeles sultne på sex og kontakt, og dette delte verden i to: de som satte sexlivet helt, eller delvis på pause, og de som ga fullstendig faen.

Med lockdown startet en masseflukt inn i private leiligheter og hadde du fire vegger og en dusj, var det så godt som en fullgod sexklubb. Tross pandemien framsto byen nå nesten mer potent enn til vanlig.

Jeg snakker ofte med folk som forteller at de var mer seksuelt aktive under lockdown enn ellers, og at de har opplevd dette som en fantastisk tid.

Du kan selvsagt løfte pekefingeren og si at dette er farlig og uansvarlig, men i flere måneder var det nesten som om covid ikke eksisterte. I løpet av det første halvåret hørte du knapt om noen i homomiljøet som hadde blitt smittet.

Virkeligheten i dag er selvsagt en helt annen. Det minner meg litt om sjekking og hiv på 90-tallet. Da traff du av og til menn som droppet sikrere sex fordi de mente at de kunne se om den de hadde sjekket opp, var smittet av hiv. Som om du kunne se hiv! Av og til tar logikken ferie.

Jordskjelv-technoen var tilbake

På forsommeren 2020 roet det seg litt og det ble tillatt med små utendørsarrangementer med maks 300 mennesker. En svært begrenset Pride ble gjennomført og de største homoklubbene lagde små utendørsarrangementer.

Berghain utendørs ble med dempet musikk og dagslys litt som en beach club uten beach, og Lab.Oratory som et utendørs mørkerom uten mørke. Litt rart ja, men det funket på sitt vis, og det var selvsagt bedre med litt uteliv enn ingenting.

Med vaksine og synkende R-tall kunne klubbene etterhvert åpne for fullt. Da det skjedde, gikk folk fullstendig berserk og køet i opptil sju-åtte timer for å komme inn på Berghain. Jordskjelv-technoen var tilbake og euforien lå tjukk som tåke i lufta selv med covid-pass som inngangsbillett.

Reiserestriksjoner har endret seg like ofte som covid-regler. Ikke like mange besøker Berlin nå, og det merkes godt hvor viktige turistene er for stemningen i byen. Dette gjør også at det er mindre folk og færre store arrangementer. Nesten ingen tør å arrangere noe, rett og slett av frykt for at publikum uteblir. Et unntak var Folsom i fjor.

.

.

De hadde som eneste arrangør i byen, fått tillatelse til å ha et utendørsarrangement med over 1000 deltakere. Samtidig snikåpnet flere klubber og det kom flere turister enn de hadde regnet med.

Gatefesten ble en relativt stor suksess, selv med krav om covid-pass, bruk av munnbind og forsøksvis sosial avstand. Det la ikke en stor demper på gleden over at Folsom kunne gjennomføres, om enn sterkt redusert uten de store festene som Snaxx og PigParty.

Koronaelsker og bonuskjæreste

Nå er covid langt fra over, men det virker som om noen nye frø har blitt sådd. De fleste har senket tempoet og har mer tid til hverandre. Mange har fått en håndfull nye venner og lekekamerater. «Koronaelsker» har blitt et etablert begrep, og det er ikke uvanlig å ha funnet seg ny kjæreste, eller en bonuskjæreste.

Når jeg snakker med mine hormonfylte venner, er de ofte i tvil om de vil tilbake til de gamle mønstrene med en myriade av sexpartnere. De har i løpet av lockdown fått nye og mer stabile nettverk og virker til å trives i disse.

Selv merket jeg godt at det erotiske landskapet hadde forandret seg da jeg var på Lab.Oratorys første store fistefest, Fausthaus, etter gjenåpningen.

Køene var borte og inne i klubben hvor vi normalt går bananas i flodbølger av glid og poppers, var folk nå litt mer tilbakeholdne enn vanlig. De fleste som lekte, gjorde det med venner de kom sammen med i stedet for å sjekke opp nye.

Et lite skår i gleden

Berlin under covid har vært interessant, men som alle andre steder også til tider marerittaktig kjedelig. Men midt i det hele har det innimellom også vært ganske koselig. Barene i mitt nabolag fortsatte å pynte til jul og hadde utendørssalg av glühwein.

Det var så hyggelig og populært, at flere av oss begynte å gå innom hver kveld for en varm kopp glühwein og litt skravling med venner. Selvsagt på en armlengdes avstand av 1,5 meter.

.

.

Selv med covid i lufta, er Berlin en blomstrende hovedstad for oss skeive. Et lite skår i gleden, er likevel at miljøet fremstår som ganske splittet.

Av og til tenker jeg at dette også er prinsipprytterne og kranglefantenes hovedstad. Det diskuteres om det meste, og du ser sjeldent lhbtqi+ gruppene møtes til annet enn debatt. Og disse ender stort sett med mer uenighet. Det er litt trist å se på fra sidelinja.

Vi skulle jo være en stor happy family. Slik har det ikke gått …

Men det er en annen historie.