Jammen, hvorfor er ikke denne filmen skeiv?

BERLINALEN, BERLINS internasjonale filmfestival, går av stabelen fra 15. til 25. februar i år. Som vanlig knytter det seg også store forventninger til filmene som skal vises under festivalens skeive paraply, Panorama, og utdelingen av Teddy Award, som på norsk kalles for Teddy-prisen. 

I år er også en norsk film med i Panoramas konkurranseprogram, nemlig Dag Johan Haugeruds «Sex».

Prisen, den lille lubne teddybjørnen i metall, har blitt delt ut til skeive filmer fra hele verden siden 1987. Den kan gå til filmer fra hele Berlinalens konkurranseprogram, og deles ut i kategoriene for beste spillefilm, beste dokumentar, beste kortfilm og juryens æres-Teddy for fremragende innsats. Med forbehold om utfallet av årets konkurranse, har bare to norske filmer tidligere kunnet ta med seg en Teddy hjem og det er over 20 år siden. 

Regissøren Even Benestad vant Teddy-prisen for Beste dokumentar under i 2002 for sitt personlige filmportrett «Alt om min far». Året etter vant Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen og Jan Dalchow Teddy-prisen for Beste kortfilm med «Fremragende timer». 

At det siden ikke har blitt flere priser til skeive norske filmer, er ikke så underlig ifølge rapporten «Mangfold på lerretet 2013-2020». Her legger Norsk Filminstitutt (NFI) fram tall som viser at det i løpet av disse sju årene kun er laget én norsk film med en hovedrolle og to filmer med en birolle med en annen seksuell orientering enn heterofil, og de utgjorde mikroskopiske 0,4 av all filmproduksjon i denne perioden. 

To av 35 festivaler

Men i kinosalens mørke i Berlin og blant Teddy-utdelingens publikum sitter det norske gjester likevel. De er representanter fra de to eneste festivalene her i landet som eksplisitt og målrettet viser skeive filmer. Disse er Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival og Propaganda Nights: LHBTI, som er et sideprogram under Bergen Internasjonale Filmfestival, BIFF.

– Fordi jeg er en homofil mann, svarer avtroppende festivalsjef Tor Fosse kontant når Blikk spør hvorfor BIFF opprettet et eget skeivt sideprogram i 2003. 

Programmet, som først ble kalt for Gay and Lesbian Propaganda Nights, heter i dag Propaganda Nights: LHBTI. Det var den gangen, og er det fortsatt, det eneste sideprogrammet i sitt slag på de rundt regnet 35 filmfestivalene i Norge. 

Fosse og BIFF samarbeider med skeive organisasjoner i Bergen for at det skal være noe for enhver skeiv smak i Propaganda Night-programmet.

– På 1970-80-tallet var det mest negativitet blant publikum om filmene som handlet om homofili. Ett av flere unntak var den tyske rabulisten Frank Ripplohs «Taxi zum Klo» (taxi til urinalet. Red. anm.). Men mye endret seg noe utover 90-tallet. Det er derfor programmet heter Propaganda Nights. Vi vil ha fram de positive filmene, forklarer Fosse om navnevalget. 

«Positive» betyr likevel ikke at filmene ikke kan være alvorlige, eller kontroversielle. Flere av filmene som ble vist på Propaganda Nights: LHBTI i oktober i fjor, hadde elementer av vold. Blant annet den sterke britiske filmen «Femme», hvor overfallet på en dragartist utvikler seg til et hevndrama. 

Usynliggjøring eller slurv?

I Tonje Bakken Kros bacheloroppgave fra 2023 fra studiet Film- og videoproduksjon ved NTNU; «Den moderne norske skeive filmen. En studie av representasjon av skeiv identitet i moderne norsk spillefilm», slår hun fast at det ikke finnes noen klar definisjon på hva som er en skeiv film, eller hvordan representasjon måles. 

– Det skeive er så knyttet til identitet at det er subjektivt hva man oppfatter som skeivt eller ikke. Under studiet ble det klart at det er åpent om man velger å vektlegge karakterer, eller handling, eller om det holder at de bak kamera er skeive, sier Kro. 

I arbeidet med oppgaven fant hun ut, interessant nok, at Norsk Filminstitutt blant annet ikke hadde tatt med Dag Johan Haugeruds film «Barn» (2019) i rapporten om skeiv representasjon i norsk film – til tross for at filmen har et homofilt par i sentrale roller, og at Haugerud selv er homofil. 

– Jeg tror ikke det var en bevisst usynliggjøring fra NFI. Men dette åpner for spørsmålet om hva NFI mener med sin satsing på skeiv film dersom det at karakterene bare er helt vanlige, altså uten at det skeive er et tema i filmen, gjør at representasjonen overses. 

«Barn» var altså ikke skeiv nok for NIF, men filmen ble for øvrig behørig omtalt i Blikk, og vist på skeive festivaler. 

Grense for skeivhet

Haugeruds egen forklaring på at «Barn» ikke kom med i tellingen, er at det var slett arbeid fra NFI, ettersom undersøkelsen kun så på trailere og anmeldelser i NRK. 

– Den er dermed helt umulig å forholde seg til. Den sier ingenting om skeiv representasjon i norsk film, mener Haugerud. 

Retorisk spør han om det går an å ha skeive karakterer på film uten at det handler om skeivhet. 

– Og hvordan vet vi for øvrig at karakteren er det ene eller andre. Det er jo ikke alltid karakterer blir satt i situasjoner hvor det er naturlig å snakke om kjærlighetslivet, familieliv, partner, eller hvilke seksuelle forhold de har. Da kan du heller ikke vite legning. 

Han mener at det å skape skeive karakterer dermed blir en snever oppgave. 

– Det må alltid handle om kjærlighets- eller seksuallivet. Det å stå fram eller komme ut blir ofte tematikken. De filmene kan være kjempefine og nyttige, men det finnes jo en grense for hvor mye den tematikken kan vendes og vris. 

Selve merkelappen «skeiv film» stiller Haugerud seg litt delt til. 

– Ofte finner ikke skeive mennesker fram til film og litteratur de kunne ha stor glede av fordi de ikke har den merkelapper. Det er synd. På den annen side fører kanskje merkelappen til at man mister det andre publikummet. Det er også veldig synd, sukker regissøren. 

Skal skape forståelse

Hva er så årsaken til at en film med skeive tematikk, skeiv regissør, eller skeiv representasjon vises, eller ikke vises i Propaganda Nights-programmet, eller for den saks skyld, settes opp på landets eneste skeive filmfestival, Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival? 

– Ingen stopper oss fra å karakterisere en film som det ene eller det andre. Men det hender at mine medprogrammerere ikke gjør meg oppmerksom på at filmen har skeiv tematikk, sier Fosse. 

Noen klar definisjon på hva som er en skeiv film, har han imidlertid ikke. Heller ikke for hvilke filmer som skal inn i det skeive programmet, utover at de skal opplyse og kanskje til og med underholde publikum. 

– Og dessuten bringe forståelse for det skeive hos det store flertallet, påpeker Fosse.

Overnevnte «Femme» er for eksempel ikke egentlig en propaganda-film i BIFF-sammenheng. 

– Brutale filmer står egentlig i motsetning til begrepet slik vi bruker det. Men jeg syntes filmen måtte med som den spenningsfilmen den er og ikke minst gjør Nathan Stewart-Jarrett og George MacKayes råsterke prestasjoner foran kamera, og at den er en sterk opplevelse, sier Tor Fosse.

Ikke skeive hele tiden

Festivalsjef Bard Ydén i Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival har heller ingen klar definisjon på hva som er en skeiv film. 

– Det skeive begrepet er stadig mer utflytende. Det samme gjelder når det kommer til film. Målet er at alle som definerer seg som skeive, skal finne noe de kan identifisere seg med på lerretet, sier Ydén.

Under fjorårets festival i september, viste Oslo Fusion blant annet den fabelaktige, prisvinnende dokumentaren «All the Beauty and the Bloodshed», en dokumentar om kunstneren Nan Goldins kamp mot Sackler-familiens legemiddelselskap som tjente milliarder på opioidkrisen i USA. Tidligere har Goldin blant annet dokumentert aidskrisen på 80-tallet. 

– Det er en historikk i filmen som gjør den interessant for et skeivt publikum. Vi er multifaseterte mennesker vi også. Våre liv handler ikke bare om at vi er skeive, hele tiden. Jeg synes det er viktig å vise at det er andre aspekt av våre liv som fortjener plass på lerretet. Ydén mener at det heller ikke må være uttalt at en filmkarakter er skeiv for at filmen skal vises på festivalen. Det holder at man bare skjønner det. Eller at filmskaperen er skeiv, og har en historie å fortelle. 

– Vi har en programkomité, og så er jeg programansvarlig, for en filmfestival der alt skal være skeivt. Og ha høy kvalitet. Det er det viktigste.

Bedret kvalitet

Selv hevder Ydén at han ser film som en vanlig publikummer. 

– Om jeg liker en film, har det veldig mye å si. Men selvfølgelig er det filmer som jeg liker, som jeg vet ikke har publikumsappell, eller filmer jeg ikke er hundre prosent begeistret for, som har det og som jeg ser folk kan like. Vi må ta sånne hensyn. Kvalitet skal være der uansett. 

Hva festivalsjefen mener med kvalitet er heller ikke nødvendigvis det samme for spillefilmer som for dokumentarer. For førstnevnte bør produksjonen være bra, ha bra innhold og god presentasjon, mener han. 

– Når det kommer til dokumentarer, trenger ikke det tekniske være så veldig bra om historien er viktig, og er fortalt på en god måte. 

Tilfanget på skeiv film vokser for hvert år. Ydén mener at kvaliteten på dem bedres tilsvarende. 

– Synligheten har kommet langt, men vi kjemper fortsatt mot stigmatisering og usynliggjøring. Det er litt provoserende innimellom når åpenbart skeive filmer ikke nevnes som det. 

Det skeive forsvant

BIFF og Oslo/Fusion betrakter ikke hverandre som konkurrenter. De ligger tross alt på hver sin side av landet. Snarere er det hva Ydén omtaler som «god dialog» dem i mellom. Når det gjelder andre Oslo-festivalers fokus på det skeive i filmer, er han derimot litt mer avmålt. 

– Oslo Pix som nå har lagt seg tett opp til oss i tid, har mange kategorier, men de mangler queer-kategorien, sier han og undrer seg over at en film som for eksempel «Hør her’a» ikke en gang ble omtalt som skeiv i programmet deres. Den handler om tenåringen Mahmoods familie som gjennomgår en identitetskrise når lillebror Ali avslører at hun er jente.

I programteksten til Oslo Pix ble filmens åpenbare skeive tema beskrevet slik: «En sommer som først ser ut til å bli helt vanlig blir raskt snudd på hodet når hele familien får besøk av Onkel Ji fra Pakistan og lillebroren Ali er i ferd med å finne seg sjæl.»

Dette selv om både filmskaperen og produksjonsselskapet var åpen om transperspektivet i filmen. De fleste anmeldelser omtalte også temaet. I Blikk konkluderte et filmpanel med tre medlemmer i Skeiv verden med at «Filmen handler jo om at familien må ta stilling til det skeive.» 

Oslo/Fusion krymper

Forbildet for Propaganda Nights var det skeive, feministiske og politiske Panorama-programmet under Berlinalen. Programmet som altså også er ansvarlig for utdelingen av Teddy Awards, gjør at den årlige filmfestivalen i Berlin fremdeles er en av de viktigste i verden når det gjelder skeiv film. Både Ydén og Fosse har vært faste gjester i en årrekke, ikke minst for å se hva som kan være aktuelt å programmere på deres respektive festivaler. 

I Bergen er det et tak for antall filmer som kan vises på Propaganda Nights: LHBTI. Rett og slett fordi, som Fosse sier, det er et sideprogram. 

– Vi kan ikke ha for mange filmer i denne kategorien. Men det er jo fantastisk når vi kan programmere samme film i flere kategorier. Det er veldig gøy når det er flere innfallsvinkler til en og samme film.

Mens BIFF opplever at skeiv film trekker publikum på linje med annen film, og i blant til og med flere, er situasjonen for Oslo/Fusion en annen. I fjor ble det for eksempel bare solgt fire billetter på de to visningene av «Black Barbie - A Documentary», noe som både overrasket og skuffet Ydén. 

Nå kan ikke det manglende oppmøte til denne filmen alene få skylda for at festivalen krymper til høsten. Men slik festivalsjefen ser det, er det litt magert både når det kommer til sponsorinntekter og omtaler. Ifølge Ydén har Oslo/Fusion et bedre rykte internasjonalt enn her hjemme.

– I september i år går vi fra åtte til fem dager med festival. Det er altfor mye jobb, og ikke helsemessig forsvarlig å holde på slik vi har gjort. Programmet vil bli bra, det blir bare færre filmer. Noe som er synd, både for filmskaperne, publikumstilbudet og oss, sier Ydén.