Det nye hovedbiblioteket rager høyt og brer seg bredt mellom Oslo S og Den Norske Opera & Ballett. Deichman Bjørvika har fem etasjer, tre mesaniner, og en kjelleretasje med en stor flerbrukssal, og en kinosal – og rommer nesten en halv million bøker. Fasaden av glass slipper inn solstråler som bader betonginteriøret i lys.

Blikk møter Knut Skansen i første etasjen der publikum kan lese aviser, tidsskrifter, bøker, drikke kaffe, eller spise en bedre middag på restauranten Centropa. Skansen har fulgt hele prosessen fra arkitektkonkurransen ble utlyst og helt fram til åpningen 18. juni i år. Han startet som prosjektleder og endte som direktør. Han er tydelig stolt der han står under kunstneren Lars Rambergs lysinstallasjon «Brainstorm», laget av 400 meter håndblåste glassrør i gullgult og skinnende hvitt, fylt med edelgassen neon.

I de fleste store bedrifter er direktørkontoret plassert øverst, har mest lys – og den beste utsikten. Det er den Blikk gjerne vil ha et glimt av, og foreslår at intervjuet skal foregå på kontoret hans.

– Der må jeg nok skuffe. Tida hvor direktører har et prangende kontor er definitivt over. Her på bygget sitter alle i åpent landskap og finner kontorplass der det til enhver tid er ledig.

Inn med morsmelka

Skansen trenger for så vidt ikke et stort kontor, eller sekretær. Han farter konstant rundt i bygget med smarttelefonen parat.

Køen utenfor blir lenger og lenger, men publikum siger inn i en jevn seig strøm. Slik har det vært siden åpningen på grunn av koronapandemien. I juli og august i fjor hadde det gamle hovedbiblioteket på Hammersborg 49.000 besøkende. I samme periode i år besøkte 387.000 hovedbiblioteket i Bjørvika, en økning på svimlende 689 prosent.

– Det nye biblioteket er først og fremst et kunnskapshus. Det er bærekraftig og et godt eksempel på delingsøkonomi. Biblioteket er også en møteplass, sier Skansen mens vi går rundt i det store bygget.

– Det er et av de få stedene du kan gå inn helt alene uten at det er klamt. Du kan selvfølgelig gå på restaurant og kino alene også, men det føles litt kleint. På biblioteket kan du være en hel dag uten å føle deg alene. I tillegg kan du møte nye mennesker. Biblioteket er det beste sjekkestedet, haha.

Han har vært glad i bøker hele livet. Det startet i barndomshjemmet i Drammen på 70-tallet.

– Mor var flink til å ta meg med på biblioteket. Jeg er en av de heldige barna i verden som ble lest for da jeg var liten. Alt fra Anne Cath Vestly til Astrid Lindgren. «Brødrene Løvehjerte» husker jeg veldig godt. Etter hvert begynte jeg å lese selv. Jeg tror barn som får bøker inn med morsmelka, blir glade i litteratur. Det er fortvilende med barn og unge i dag som ikke erfarer litteratur tidlig nok, eller i den delen av livet hvor den gnisten kan tennes. Utfordringen er å nå unge mellom 14 og 18 år. Problemet er at de er så visuelle og leser lite bøker. I beste fall hører de lydbøker. Men vi jobber med saken.

Fra Bondeheimen til Bjørvika

Veien til direktørstilling i Deichman hadde mange omveier. Men i bunnen ligger litteraturviterutdannelsen hans. Skansen skrev hovedoppgave basert på lesningen av den franske forfatteren og kulturfilosofen Paul Valérys mest kjente dikt, «Le Cimetière marin» fra 1920, som er en meditasjon over dødens fullkomne fred.

– Jeg har alltid vært glad i bøker og litteratur. Da jeg begynte å universitetet i Oslo, studerte jeg språk og etter hvert litteraturvitenskap og medievitenskap. Etter studiene forsøkte jeg å få jobb i forlagsbransjen, men da var det total nedbemanning. Det gikk ikke.

Under studiene jobbet han i reiselivet, blant annet som reiseleder.

– Studiene mine pekte i én retning, mens arbeidserfaringen min pekte i en annen retning. Jeg endte som direktør på hotell Bondeheimen i Oslo. Der jobbet jeg i ti år.

I 2009 lyste Deichman ut stillingen som prosjektleder for det nye hovedbiblioteket i Bjørvika.

– Jeg søkte og fikk stillingen, da var jeg 39 år. Jeg jobbet som prosjektleder i seks før jeg ble biblioteksjef, sier Skansen som leder nå landets mest besøkte kulturinstitusjon, som i fjor passerte tre millioner besøkende fordelt på 22 bibliotek i Oslo.

– Du kom på en måte ut fra intet. Har du møtt skepsis?

– Nja. Du vet, i reiselivet spiser man alt. Der er det ingen som ser rart på deg. I biblioteksektoren skal du helst ha utdannelsen i orden.

Som direktør er han opptatt av å bygge videre på det som allerede er gjort, og å ta tak i det han mener er den viktigste oppgaven.

– Å øke utlånet og besøket blant de cirka 60 prosentene av Oslos befolkning som i dag ikke benytter seg av bibliotekene.

Ti års eksistensiell krise

Les også

Pluss

Den skeive bokhylla på et av verdens kuleste steder

Deichman Biblo Tøyen står på magasinet Time sin liste «World’s 50 Coolest Places». I sommer åpnet de ei egen hylle med skeive barne- og ungdomsbøker.

Deichman Bjørvika får snart en prominent skeiv personlighet i hus. Bysten av Kim Friele sto i det gamle hovedbiblioteket. Snart skal skulpturen som billedhugger Nina Sundbye laget i 2005 i forbindelse med Europride i Oslo, få fast plass i nybygget sammen med andre skulpturer fra Hammersborg.

– Kim Friele er en av mine helter. På universitetet i Oslo var jeg med i studentavisa Homoversitas og vi inviterte henne til å komme og snakke om boka «Fangene med rosa trekant – aldri mer?». Da tok Kim og Wenche toget fra Geilo til Oslo, og de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, sier Skansen som forteller at han selv kom ut ganske sent i livet som 23-24-åring.

– Kan man komme ut for sent?

– Nei, men det var det for min del. Jeg hadde lenge visst at jeg er homse. Det ble en tøff tur ut av skapet, både før og etterpå egentlig. Det resulterte i ti år med eksistensiell krise og angst. Heldigvis var det over idet jeg gikk ut av Blindern.

For å illustrere hvor krise det var, trekker han fram boka som har betydd aller mest for han, Marie Cardinals «Gjennom ordene» fra 1975.

– Jeg leste den på fransk første gang. Det var mens jeg gikk i terapi for å håndtere komme ut-fasen. Såpass krevende var prosessen for meg. Boka handler om å sette ord på følelser og for meg som var i en vanskelig livssituasjon, var dette nøkkelen jeg trengte for å komme meg igjennom den. Det er også det psykoterapi handler om.

Også foreldrene hans måtte få hjelp fra litteraturen på den tida.

– Jeg har vokst opp i en håndverksfamilie og da jeg kom ut, måtte faren min ta en tur i bokhylla. Han var en fantastisk far, men han måtte altså lese i leksikon for å finne ut hva homoseksualitet er. Han forsto det ikke.

– Foreldre trenger vel strengt tatt en komme ut-prosess de også?

– Ja, de gjør det. Og for mine foreldre tok det også tid. Men de skrev et brev til alle vennene sine og fortalte at jeg er homo. Så det endte veldig fint.

Gift med Rafael

I dag tenker Skansen sjeldent over at han er homo.

– Alle i Deichman vet at mannen min heter Rafael. Det er ingen hemmelighet.

– Føler du deg privilegert som kan leve så åpent?

– Til en viss grad. I den betydning at ikke alle tør å leve like åpent. Valget mitt rundt åpenhet tok jeg for så lenge siden at det ikke er noe jeg reflekterer over lenger.

Han møtte ektemannen sin i et streit bryllup i Spania for 20 år siden.

– En av mine beste venner giftet seg med kusinen til Rafael. Dermed var det gjort.

– Hva falt du for?

– Alt. Han var ung, vakker og en fin fyr, sier han og smiler.

– Vi giftet oss både i Norge og Spania. I og med at det er to land med ulik lovgivning, tenkte vi det er fornuftig. Det paradoksale er at Spania var tidligere ute enn Norge. Der har homofile og lesbiske kunnet gifte seg siden 2005.

I dag har han to hjemland, takket være ekteskapet.

– Jeg har alltid elsket å reise. Jeg har bodd i Frankrike og Ungarn i perioder og liker å flytte på meg. Du spurte om jeg føler meg privilegert. Jeg er privilegert som har to hjemland, Norge og Spania. Jeg er glad i Norge, men når man er i et ekteskap med to hjemland, ser jeg begge landene med friske øyne, som for eksempel hvordan de forholder seg til mennesker utenfra. Det er ikke alltid et vakkert syn. Selv om Norge har endret seg mye de siste 20 årene og det er et annet klima rundt annerledeshet, er det for eksempel fortsatt vanskelig å komme ut av skapet for mange.

Likevel mener Skansen at skeive ikke er veldig utsatt i dagens Norge.

– Heldigvis. Noen av oss opplever oss krenket av og til, men det er noe alle mennesker kjenner på en eller annen gang. Det er umulig å gå gjennom livet uten å føle seg krenket. Jeg mener det er viktig å skille mellom krenkelse og hat, og i verste fall vold.

SIAN eller ikke

Deichman havnet i en debattstorm i sommer da Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) søkte om å få ha årsmøte på Norges største folkebibliotek i Bjørvika. Motstanderne ville si nei til hatefulle og rasistiske ytringer på biblioteket. Skansen selv sa: «Vi aksepterer ikke hatefulle og lovstridige ytringer, men som biblioteksjef i Oslo har jeg ikke uten videre mulighet til å nekte en lovlig organisasjon - eller en dømt person som har sonet sin straff - tilgang til biblioteket».

– Hva tenker du i ettertid om debatten?

– Saken handlet om hvorvidt vi som bibliotek har anledning til å stenge enkeltpersoner og grupperinger ute. Bibliotekene er regulert av et lovverk og det er viktig å si at bibliotekene ikke er domstoler eller portvoktere. Vi er åpne arenaer hvor alle lovlige borgere av landet skal kunne ferdes fritt. Men så er det heller ikke slik at bibliotekene er talestoler hvor folk kan messe et budskap uten å bli motsagt. Dét er det nok mange som har misforstått i debatten.

Skansen opplevde å bli tillagt meninger og holdninger han ikke har, spesielt om identitetspolitikk og ytringsfrihet.

– Med én gang man forsøker å skape en nyansert debatt, oppfattes man som et talerør for en ytterlighet. Poenget er at biblioteket er lovregulert og vi er en demokratisk infrastruktur i samfunnet. Det betyr at vi må likebehandle alle aktører og kan ikke avvise grupperinger basert på verdisynet deres. De fleste vil nok forstå at hvis biblioteket stenger dørene for alle som ikke har samme verdisyn som oss, blir det veldig trange rom. Det er viktig også å påpeke at det er lukkete møter og samlinger SIAN skulle få holde.

På ville veier

Han legger ikke skjul på at debatten var vanskelig å stå i.

– Jeg tilhører jo selv en minoritet. Men som direktør kan jeg ikke forhåndsensurere, sier Skansen som også mener at litterære verk må leses i kontekst av sin tid.

– Det gjelder for eksempel Hamsun, så vel som Astrid Lindgren. Skal vi gå tilbake og revidere kulturhistorien, er vi på ville veier. I dette biblioteket har vi cirka en halv million bøker og totalt cirka en million i alle bibliotekene våre. Verken jeg eller Deichman som bibliotek, står inne for alt som står i disse bøkene. Skulle vi gjort det, ville dette biblioteket sett veldig rart ut. Meningsmangfoldet må få komme til orde. Det er det biblioteket er til for, å sørge for at mangfoldet finnes og at publikum skal kunne finne det. Oppgaven vår er også å ha tilgjengelig motstemmer og andre perspektiver. I tillegg til litteraturen er debatten viktig. Det er gjennom den man kan vinne slaget.

Han påpeker at vi lever i en polariserende tid med mye enten eller-tenkning.

– Livet er fylt med nyanser og der mener jeg biblioteket kan bidra, sier han og peker på den skeive bokhylla og Black Lives Matter-bokhylla på Biblo Tøyen som gode eksempler.

– Deichman skal speile strømminger i tida og derfor kuraterer vi arrangementer, utstillinger og setter sammen spennende samlinger av litteratur. På nettsidene våre ligger det anbefalingslister over litteratur innen en rekke tema, som barnebøker om kjønnsidentitet, demokrati og ytringsfrihet, Black Lives Matter og Pride.

Debatt og symaskin

Bibliotekene har et annet mandat i dag enn for 20 år siden. De er i større grad enn før uavhengige arenaer for offentlig samtale og debatt. I Bjørvika er biblioteket også et sted for å skape, reparere og lære seg noe nytt. Her er det egne områder med blant annet sy- og silketrykkmaskiner og 3D-printere som fritt kan brukes av publikum.

– Hvis vi går tilbake i tid, fantes det mange fellesskapsarenaer i samfunnet vårt. På bygda var det menighetshus, i de større byene bydelshus. Disse har nær sagt forsvunnet, bortsett fra biblioteket. I Oslo har vi 21 lokalbibliotek som brukes av alt fra lag, foreninger, syklubber og til politiske partier. Når de ansatte går hjem, tar andre aktiviteter over. Og bøkene er der jo fortsatt, sier Skansen som understreker at biblioteket skal være for alle uavhengig av inntekt, utdannelse, bosted og bakgrunn.

– Noen er så heldig at de har en 3D-printer hjemme. De fleste har ikke det. Ikke alle har symaskin heller. På Deichman Bjørvika har alle tilgang til den nyeste teknologien og den kompetansen som trengs for å kunne bruke den. Det er demokrati i praksis.