Se skeivt på BIFF

Onsdag sparkes årets Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) i gang med visning av Dag Johan Haugeruds «Kjærlighet».

Men det er, tradisjonen tro, mye mer skeiv film å se på BIFF. I år under fanen Skeiv propaganda.

– BIFF så behovet for å bedre favne tematikken i programmet og mangfoldet vi er en del av anno 2024. Vi landet derfor i år på ordet «skeiv» for å reflektere dette, sier administrativ leder og ansvarlig for Propaganda-programmet, Maria Dalland Larsen til Blikk.

Skeiv propaganda, som fortsatt er det eneste skeive sideprogrammet på en norsk filmfestival, har hatt flere navn siden oppstarten i 2004. Den gang het det Gay and Lesbian Propaganda Nights. 

– Ordet «propaganda», i BIFF-sammenheng, har siden starten reflektert en skamløs frittalenhet og fremming av retten til å uttrykke seg om kjønns- og seksualitetsmangfold.

– Til tross for diskriminerende verdenslederes innsats for å kuppe begrepet, har BIFF standhaftig holdt på eierskapet.

Larsen understreker at BIFF anerkjenner at begrepsbruk kan være gjenstand for kontrovers og diskusjoner, og sier at de med glede tar i mot tilbakemeldinger og refleksjoner rundt dette.

– Det er viktig for oss å ha en dialog med publikum.

 Mangfoldig program

 – Hva kjennetegner årets skeive program? Er det noen fellestrekk mellom filmene?

– Det er viktig for meg at flest mulig av vårt publikum skal kunne se seg selv på det store lerret under festivalen.

 – Representasjon er fortsatt viktig, selv om det har vært en utvikling siden 2004 i antall filmer som omhandler temaer og karakterer som utfordrer de konvensjonelle normene for kjønn- og seksualitet, er det fremdeles dessverre sjelden vare i filmer man ser fra de store filmstudioene.

 Programsjefen peker på en GLAAD-undersøkelse fra i fjor som faktisk viste at det hadde vært en nedgang i representasjon fra året før.

– BIFF har den privilegerte posisjonen at vi kan velge filmer som ikke kommer i ordinær filmdistribusjon og ser på det som en del av vårt mandat å vise et større mangfold i vårt program.

– Foruten om at filmene omhandler kjønns- og seksualitetsmangfold så er vel mangelen på en rød tråd kanskje det som er den røde tråden. Det er ikke en sjanger, kunstnerisk uttrykk, narrativ struktur, opphavsland eller tema som er likt for alle.

Et skeivt blikk

Særlig vil Larsen trekke fram «I Saw the TV Glow» som noe verd å se.

– Det er et kunstnerisk mesterverk, en fabel ulik noen fabel jeg tidligere har sett. Stemningsmessig går tankene til TV-serier som «Stranger things» og «Eerie, Indiana».

– Historien og måten den blir fortalt på er derimot helt unik. Jeg tror den kan treffe mange på en overraskende måte.

I tillegg mener hun «I Saw the TV Glow» er et nydelig eksempel på hvordan mangfold ikke bare på skjermen, men også bak kamera, kan skape de mest fantastiske og originale filmer.

– Det har vært mye snakk om «the female gaze» de siste årene, men det er kanskje på tide å snakke om «the queer gaze».

 En annen film hun håper kan være både en samtalestarter og øyeåpner er dokumentaren «S/He Is Still Her/e» om musikeren, kunstneren, okkultisten og transaktivisten Genesis P-Orridge.

– På overflaten en stilsikker «bio-pic» om en musiker som har levd et over middels spesielt og kontroversielt liv. Underveis blir vi også konfrontert med en person som utfordrer kjønnsuttrykk på en helt særegen måte.

 – Er det også skeive filmer utenfor propagandaprogrammet du vil trekke frem?

– Som en del av andre program kan vi trekke frem «The Queen of My Dreams» som er valgt ut av ungdommer som er en del av BIFF UNG, vårt medvirkningsprogram for unge.

Også «Utsikt fra Solsiden», en norsk lokal fiksjon om ungdommer i Bergen mener Larsen det er verd å få med seg.

Hele Skeiv propaganda-programmet finner du her.