Elsket Sigrid Undset kvinner?

«Det vesen du har trengt inn i, kjenner ingen uten du og jeg», skriver Sigrid Undset til Dea. «Hold av meg så mye som du kan, jeg trenger all den kjærligheten jeg kan få».

Svenske Andrea «Dea» Hedberg og Sigrid Undset startet å skrive brev til hverandre som 16-åringer, og fortsatte med det i flere tiår. Deres brevveksling er utgangspunktet for den nye boka «Tause kilders tale», der Christine Myrvang (54), forfatter og professor i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI, stiller spørsmålet om Dea kan ha vært nobelprisvinnerens store kjærlighet.

– Jeg er historiker med økonomi og næringsliv som felt, og var på jakt etter kilder som kunne representere «kontordamene» ved starten av 1900-tallet til en ny fagbok jeg skulle skrive. Jeg visste at Sigrid Undset hadde arbeidet på kontor, og tok fatt på kildesøk om hennes tid som yrkeskvinne. Da jeg startet med å lese brevene fra Sigrid til Dea, slo det meg at hun utviklet sterke følelser for Dea. Det var noe med intensiteten og sårheten i ordene, noe med Undsets overbevisning om at kjærligheten ikke var for henne. Hva Dea følte, vet vi ikke siden så å si alle brevene hennes er borte, ødelagt av Undset selv.

De to unge kvinnene møtes etter fem års brevveksling for første gang i Malmø i 1903 da begge var 21 år. Brevene hennes til Dea etter dette, leser Myrvang som at Undset har fått følelser for henne. «Det vesen du har trengt inn i, kjenner ingen uten du og jeg», skrev Undset. «Hold av meg så mye som du kan, jeg trenger all den kjærligheten jeg kan få.» Hun skriver hun vil elske Dea, hva som enn skjer.

– Undset skriver jo også at de to kanskje kunne bo sammen, være sammen for alltid, og så tok jeg på meg disse «skeive brillene» og så videre på Undsets litteratur. Lest med et slikt utgangspunkt, sto den frem på en annen måte enn den hadde gjort før, og jeg undret meg over at ingen hadde tatt tak i dette tidligere.

Brenne sine brev

Etter at Dea forlover seg i 1904, fins det ingen bevarte brev de neste tre årene. Myrvang mener den tausheten er talende i seg selv, og mye tyder på at de skrev til hverandre i disse årene også. At brevene er borte, skyldes blant annet at Undset selv ba Dea ødelegge brev, og at Undsets søster fjernet brev fra samlingen som ble gitt til Nasjonalbiblioteket.

I boka «Tause kilders tale» forteller Myrvang om et møte mellom Undset og forfatteren og journalisten Arne Skouen under eksiloppholdet i New York. Undset morer seg over at hun skal brenne alle sine private brev og papirer. Bare manuskriptene skal finnes etter henne. «Så kan forskerne sitte der», sier Skouen.

Hva som var så viktig å skjule, vet ingen. Myrvang spør seg om det kanskje var en kjærlighet som ikke våget å si sitt navn. Hun svarer ikke konkluderende, men vil gjerne undersøke videre.

– Jeg tror det ligger mer her, sier Myrvang, som ikke er skeiv selv.

– Så, nei, jeg har ingen «egeninteresse» i dette.

Hun vet hun rører ved et forfatterskap og en skikkelse som ruver. Synet på Undset har riktignok vekslet. Hun er lest som en forsvarer av tradisjon, innrettet mot plikt og samvittighet, men er samtidig anerkjent som en fremragende skildrer av mennesket i kamp med begjær og motstridende impulser, kort sagt sin egen natur.

Har ingen Kim Friele

Feminister har sett på Undset som reaksjonær, men Undset levde ikke like tradisjonelt som hun forfektet. Hun dro alene til Roma for å skrive og innledet et forhold til den gifte maleren Anders C. Svarstad. Han ble skilt, og de kunne gifte seg og stifte familie. Etter sju år forlot hun Svarstad. Undset oppdro sine barn for det meste alene, på tross av at hun i debatter hadde fremhevet det ubrytelige ekteskapet. Da hun ble katolsk, måtte ekteskapet oppløses, siden han hadde vært gift før.

Historikeren Myrvang går forsiktig, men metodisk til verks når hun legger fram hva som gir henne grunnen til å stille spørsmålet om elsket Sigrid Undset elsket Dea. Var hennes lengsler gjennom livet (også) rettet mot kvinner?

Tidlig refererer Myrvang til flere scener fra Undsets erindringsroman, «Elleve år». Boka kom ut da Undset var 50 år, altså en meget dreven forfatter.

– Men jeg har jo ingen Kim Friele som kilde, for å si det slik, påpeker Myrvang, og referer til at i Alf Prøysens tilfelle, så kunne påstanden om hvorvidt han også elsket menn, verifiseres av Friele, som han hadde betrodd seg til.

Men indisier finnes. Blant annet refererer Myrvang til Undsets venninne Cis Riber Mohn, som i et tv-opptak avviser at Undset var noe særlig opptatt av menn da de kjente hverandre i Roma. Hun var opptatt av mennesker. Hvorvidt denne kontante avvisningen skal forstås som at Undset heller flørtet med kvinner, er vanskelig å vite.

En intens dragning

Myrvang er hele tida forsiktig med påstander. Hun leser brev, går gjennom levnetsbeskrivelser, følger Undsets livsreise og undersøker mange litterære tekster.

– Jeg er en hund etter kilder, sier Myrvang.

Det fører til at hun blant annet legger merke til noe Undset-forskere og biografer enten bevisst har utelatt, eller bare oversett.

– Alvemøyen som lokker Kristin, er en kvinne. Ikke Bergekongen som i folkevisens fortelling som Undset var inspirert av, påpeker hun, og sikter til episoden i Undsets storverk «Kristin Lavransdatter» der sju år gamle Kristin er alene ved et vann i fjellet. Brått får hun øye på en slående vakker kvinne inntil berget på andre siden, en kvinne hun kjenner en intens dragning mot.

– Da sier hun det jo mer eller mindre rett ut, da?

– Ja, hun gjør jo i grunnen det. Undset lar faren Lavrans spørre Kristin om det var en mann som lokket, og når Kristin svarer at det var en kvinne, gjør han korsets tegn over henne og sier at dette skal forties. Siden kommer denne opplevelsen av dragning og frykt tilbake til Kristin gjennom hele livet. Scenen er interessant fordi det Undset gjør i den passasjen, er å gjøre et nummer av at det er en kvinne som lokker Kristin.

Tar lesbiske i forsvar

Undset var selv en hund etter kilder. Hun går via arkeologiens kunnskap om levemåter og livsvilkår når hun henter fram middelalderen i sine bøker. Men menneskene selv har ikke Undset direkte kunnskap om; hun dikter dem fram, slik at vi tror på dem og kjenner dem.

Lojaliteten til tradisjoner og normer og kampen mot begjær som trosser dette, er sentralt i Undsets forfatterskap, tematisert gjennom heterofile forhold. Når Undset skriver om de som har følelser for eget kjønn, gjør hun det på en for og imot-måte. I gjennombruddsromanen «Jenny» blir Jenny forsøkt forført av en kvinne. Det reagerer en av hennes andre beilere på, vennen Gunnar. Han karakteriserer den lesbiske kvinnen med nedsettende og stygge ord. Undset lar Jenny ta den lesbiske i forsvar ved å si at livet ikke alltid er fullt så enkelt som Gunnar vil ha det til.

At Undset har tenkt over ekteskapet og alternative livsmåter, kommer også fram i et essay hun skrev for tidsskriftet Samtiden i 1940. Her skriver hun at man kan tilfredsstilles erotisk på andre vis enn i ekteskapet. Kvinne og mann trenger man bare være om man vil avle barn.

Myrvang forteller at hun synes det er spesielt interessant å bruke «de skeive brillene» på den nære omgangskretsen Undset holder seg med i USA.

– De er aldri blitt særlig vektlagt i Undset-forskningen, men jeg mener det er verdt å merke seg at hun velger akkurat disse kvinnenesom sin krets.

Kvinnene i New York

Under de fem krigsårene i New York pleier Undset tette vennskap med kvinner som lever enslige, eller er i forholdt med andre kvinner. Hun blir invitert i sosietetsselskap, men foretrekker samvær med forfatteren Willa Cather og samboeren hennes gjennom nesten 40 år, Edith Lewis, og særlig liker hun selskapet til den lærde middelaldereksperten Hope Emily Allen, som holdt til i et herregårdskollektiv utenfor New York og som forskere mener var skeiv.

Samtidig som hun befinner seg i et felleskap av kvinner som elsker kvinner, ønsker Undset at sønnen Hans, hennes eneste gjenlevende barn som hun muligens aner er homofil, skal gifte seg og gi henne barnebarn. Undsets eget syn synes altså å være at likekjønnet begjær må vike for plikt overfor slekten. Om det i hennes tilfelle førte til at hun valgte mann og barn framfor kjærlighet til andre kvinner, er umulig å vite. Kildene er tause. Konflikten mellom plikt og begjær, strevet etter å leve rett og sant innfor Gud og konsekvensen av å ha jordiske lyster, går igjen i all hennes diktning. I et radiokåseri om sitt forfatterskap åpnet hun for en sammenheng mellom eget liv og det hun skriver om: «Alt kommer fra forfatterens egen forestillingsverden».

Kvinner er et tema som går igjen og igjen i hennes verk, både i samtidige og historiske romaner. Kvinnen som ung jente, kvinnen som elskerinne og mor, og kvinnen som lengter etter kjærlighet, etter et kjærlig liv og et godt forhold til mann og barn. Også kvinner kan begjære kvinner i hennes forestillingsverden. Men bevis for at det var en erfaring hun hadde gjort selv, finnes kanskje ikke.

– Skeiv historie er i stor grad taushetens historie, slår Myrvang fast.