Nils Bech

Han er nettopp ferdig med dagens terapitime når Blikk møter ham på Frogner i Oslo. Uteserveringen ligger bare noen såkalte steinkast fra der Nils Bech både i fjor høst og i vår holdt konserter mellom staute, nakne statuer. En omtrent like avkledd Silas Henriksen fikk være både en dansende visualisering av sangenes sjalusidrama og blikkfang for det beskrevne mannlige begjæret. Dette er også tema for albumet «Foolish Heart» der danseren også brukes i bildematerialet som følger med.

– Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg blitt mye mer bevisst på nyanser av sårbarhet. Jeg føler jeg strekker meg til ytterpunktet under konsertene. Det er ikke bare en bryter jeg skrur på. Og fordi jeg ikke har et alter ego på scenen, har jeg fått et større behov for å hegne om hvordan jeg blir framstilt, forteller Bech, som denne gangen også har hatt en tydelig homoerotisk tanke bak bildebruken.

Sterk i nakenheten

Henriksen brukes altså som kropp, en rompe her, et bart bryst der. Mens Bech selv i noen av bildene får ha på truse, og en rosa topp. Han ville møte de popkulturelle referansene som ofte objektiviserer kvinner, med en presentasjon av to likestilte homofile menn.

– Bildene lar meg presentere en hel versjon av hvordan jeg føler meg akkurat nå. Sterk. Sårbar. Maskulin. Feminin. Seksuell. Romantisk. Dette krever så mye av meg at jeg trenger å bestemme hva som er naturlig for meg, og hva som er sant. Jeg har lyst til å vise mer av meg selv enn sårbarheten, og at man selv kan avgjøre om man gjør seg sterk eller sårbar i nakenheten.

Bildebruken er i så måte også en forlengelse av kombinasjonen av kunstuttrykkene han drar inn i konsertene sine, som naturlige kunstobjekt ala Vigeland-museet, eller installasjoner for anledningen, og dans. Han trenger ofte noe utenfor publikum å kommunisere med, for som han sier; det faller ikke helt naturlig for ham å sveipe blikket over 50 mennesker mens han sier at hjertet hans er knust.

Innholdet på sisteskiva handler som det gjerne gjør hos Bech, om den vanskelige kjærligheten. Denne gangen er tematikken en avkledning av et forhold under og etter oppløsning. Forholdet som altså er en foranledning for forannevnte terapitime. Det var ikke noe enkelt brudd for Bech, men som han skal si senere i samtalen, han skriver mest og best musikk når han har det mindre bra enn det han tross alt har det på denne siden av en hjernerystelse, og en livskrise.

Har gønna på

Det er lett å forstå at det har vært to og et halvt i overkant intense år. Hjernerystelsen han fikk i etterkant av den bejublede Opera-konserten i 2017, ga ham en hodepine som satte ham så mye ut av spill at han en stund fryktet at det ikke skulle bli mer synging på ham. Arbeidskapasitet og konsentrasjon var dermed ikke der han ville ha det da hans mangeårige samboerskap røk i fjor sommer.

– Det er alltid spennende og litt nervepirrende å gi ut et album. Men dette er kanskje det mest sårbare jeg har gjort, og mye av det jeg synger om begynner å bli bearbeidet i disse dagene her. Jeg tror alle brudd egentlig er vonde, både for den som går og den som blir forlatt. Samtidig er jeg veldig stolt av albumet, og det hjelper jo på nervene, uansett, sier Bech som forteller at han på mange måter er imponert over seg selv nå.

– Jeg pusset opp og solgte leiligheten min på Tøyen, kjøpt ny på Bislett, har skrevet musikken til en musikal for Det Norske Teatret som skal settes opp til høsten, laget et album, begynt i terapi og begynt å trene. Jeg har gønna på. Og det er kanskje dette som gjør jeg meg litt nervøs for albumet. Jeg er litt lei av alltid å være han sårbare på et vis. Jeg har kjent på et ansvar, behovet for å snakke om mobbing, homofili og kjærlighet mellom to menn fordi jeg har savnet det ganske mye i offentligheten. Det er fortsatt nokså få åpne mannlige homofile artister. Det begynner å bli noen lesbiske, men noen må jo ta den mannlige rollen også.

Et politisk prosjekt

Han har opplevd at han har stått litt alene i dette, selv om han også har opplevd å få være med på en endring innenfor det tross alt ganske mannsdominerte musikkfeltet, med hva det også kan innebære av krav til bestemte former for maskulinitet. Han tror han selv har vært med på å bidra til denne endringen.

– Men jeg tror det for mange er vanskelig å være skeiv fortsatt. Det handler blant annet om hvilke miljø du vokser opp i, og hvilken omgangskrets eller relasjoner du har. Og det man ser, er at dersom du er del av minoritet og begynner å slappe av, så er dynamikken i menneskeheten slik at det er lett å gå tilbake til det som oppfattes som norm. Jeg er samtidig litt redd for å bli oppfattet som navlebeskuende eller narsissistisk fordi jeg kjører på med et personlig budskap, men dette er altså et politisk prosjekt. Egentlig er jeg stolt av å gjøre det, men det gjør meg jo også ekstra sårbar, nettopp fordi det betyr så mye for meg. Men det er jo et fint utgangspunkt for all kunst. Betyr det ikke så mye for deg, så kan jo kanskje noen andre gjøre det, hehe.

Og her avbryter han seg selv, og forteller at privatpersonen Nils Bech nok kanskje ikke er helt lik artisten med samme navn og kropp.

Holder på engelsken

«Frekk» er det første ordet han sier at hans venner ville beskrive ham som, så kommer «kødden», og «morsom». Men det er ikke disse sidene av ham som får spillerom på scenen, om man nå ikke velger å bruke en annen form for skeivt blikk på den distinkte engelskuttalen hans.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av hva sang er for meg. Det er det eneste instrumentet som kan ordlegge seg. I stedet for å tenke hvordan klinger stemmen min best, så tenker jeg; i hvilken toneart får jeg fram det jeg ønsker å formidle. Det gjør at selv etter ti år med kommentarer om engelskuttalen min, så har jeg valgt å beholde den. Men den er heller ikke tilgjort, det er sånn jeg synger på engelsk. Jeg blir alltid overrasket når folk tror at jeg synger sånn fordi jeg er sær, at det skal virke mer kunstnerisk. Det er mer sånn som at Bjørk synger som hun gjør fordi hun er fra Island, sier Bech som synes det er viktig å fram at han ikke synger for å bli kjent.

– Det er bare sånn at det er med musikken jeg har uttrykt meg. Men jeg føler ikke for å ty til musikken når jeg har det bra, jeg er ikke så glad i å jobbe. Jeg pleier å si at jeg synger bare når jeg får betalt, hehe, for jeg er ikke noen karaokemaskin. Det koster noe for meg å synge.

Sjalusi og biseksualitet

I tillegg handler uttalen hans selvsagt om at han ønsker å være så tilstede i det han synger, at han ikke kan bry seg om det låter korrekt på engelsk eller ikke. Han håper det høres så nært ut som det er ment. For å gå tilbake til «Foolish Heart». Et album der alle tekstene ble skrevet i løpet av det halve året da livet var på det mest intense, og han ikke var redd for å la det låte verken selvterapeutisk, eller så smertefullt som erfaringene tilsa.

På det sårt sterke andresporet synger han over et enkelt arrangement av piano og strykere: «Tell me, does she love you? / Does she love you like I do? / If so, should I worry? / Should I worry 'bout the two of you?»

– Det er altfor få sanger om homofili kjærlighet. Og jeg kan ikke komme på noen andre som handler om sjalusien over en kvinnelig ekskjæreste og din homofile partner. Det tenker jeg at det må være rom for, og jeg håper at min åpenhet om hva det gjorde med meg kan få folk til å gå noen runder med sine egne fordommer. Jeg tror det sinnet eller den frustrasjonen mange i homomiljøet har rundt biseksualitet handler mest om en usikkerhet i en selv. Det er tanken på at dersom nedslagsfeltet ditt er dobbelt så stort, så blir jeg ekstra sårbar som er forelsket i deg. Men så er det en fin ting som det er lett å glemme: det er ingen som velger hvem de blir forelsket i, så det har ingenting å si. Det er ingen større trussel.

Uforbeholden kjærlighet

Denne erkjennelsen kom til ham, nettopp gjennom å skrive denne teksten. Han skjønte at redselen og sjalusien han følte, bunnet i hans egen skam. En skam formet av å vokse opp i et kristent miljø, i en liten bygd, og av å være feminin og homofil.

– I mange, mange år, og faktisk noen ganger fortsatt, har jeg tatt meg i å tenke at «hadde jeg kunnet velge; så hadde jeg valgt ikke å være homofil». Det er noe man nesten ikke har lov til å si, for da snakker man liksom mot homokampen. Men jeg mener at det er viktig å kunne uttrykke det, for det sier noe om hvor utfordrende det kan være for hver enkelt. Og så utfordrende har det vært for meg. Det var det som var truende med denne kvinnen.

Avslutningslåta på albumet «Thank You (2011/2020)», den som ble sunget i en litt annen versjon under kongeparets gullbryllupsfeiring i Oslo Domkirke, reflekterer derimot en annen sårhet enn den som skyldes et såret selvbilde.

– Etter mange år i terapi, spurte terapeuten meg om det var noen i oppveksten min som ga meg uforbeholden kjærlighet, som ikke forsøkte å forandre meg. Det sto med en gang klart for meg at det var mormor, momo. Med alle utfordringene jeg hadde i oppveksten, og med å komme ut av skapet, så hadde ryggraden min blitt så skeiv og rar, eller skjør. Men så brukte jeg den følelsen, den kjærligheten jeg fikk fra henne, til å bli glad i meg selv. Å være glad i seg selv er et ganske godt utgangspunkt for å gå inn i et kjærlighetsforhold med en annen.

Denne sangen er da også dedikert til momo. Og til den tidligere samboeren hans. Uten metaforer eller andre beskyttende lag synger han: «Can you see me now? / You see the love I found / I found the strength in me / From the love you gave me».

Den Homofile Artisten

Ifølge ham selv, balanserer sangtekstene hans veldig mellom å være intrikate, og på grensen til det banale.

– Det er noe jeg liker veldig godt fordi jeg stort sett skriver sangene mine med en tanke om at du skal få en forståelse av hva jeg føler når du ser meg synge dem live. Du skal ikke måtte gå gjennom lagene med metaforer for å skjønne hvorfor jeg er så beveget. Det jeg synger er sant for meg, og jeg trenger ikke å gjøre det mer poetisk enn nødvendig.

Han er kanskje litt lei av å rollen som Den Homofile Artisten, men ikke mer enn at han likevel tar den – av nødvendighet. For det er fortsatt slik at nyheten etter kongeparets gullbryllupskonsert var at kjærligheten han sang så fint om, var om kjærlighet mellom to menn.

– Jeg vil aldri tilbake i den tilpasningsrollen jeg hadde i tenårene da jeg måtte være en annen enn den jeg er. Og så lenge det å synge åpent om homofil kjærlighet har en nyhetsverdi, så er det åpenbart at vi fortsatt har en jobb å gjøre. Men det betyr jo ikke at jeg hele tida går rundt og tenker homo, homo, homo. Men nå har jeg jo laget et helt album om nettopp homofil kjærlighet, så det ville jo være helt absurd om jeg ikke også snakket høyt om den.

Og hvis du lurer på hva eksen synes om det nye albumet, så sendte Bech det til ham. Som svarte med at han elsket det.

– Det betydde veldig mye for meg. For det er jo ikke sånn at du slutter å være glad i noen selv om forholdet er over.