Camara Lundestad Joof må overbevise seg selv om at hun er skeiv nok­­

.

Camara Lundestad Joof har høstet strålende kritikker fra et unisont anmelderkorps for forestillingen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss».

Stykket, som er hennes første som Nationaltheatrets husdramatiker, har blitt kalt «en nyskrevet klassiker», «et politisk og sosialt kampskrift på vegne av oss alle», «blendende ubehagelig, vekkende, vilt underholdende og sexy», «rasende driv, humor og refleksjon» og «en fest til å bli klokere av» – for å nevne noe.

Under kan du lese Blikks intervju med Camara Lundestad Joof i mars, da hun nettopp hadde begynt som husdramatiker på Nationaltheatret:

.

– Jeg skjønner ikke ennå at dette er livet mitt

«Eg bestemmer meg ofte for å slutte. Med jamne mellomrom bestemmer eg meg for å slutte å snakke med kvite mennesker om rasisme.»

Slik begynner boka til Camara Lundestad Joof, «Eg snakkar om det heile tida». I løpet av 94 sider tar hun for seg alt fra strukturell undertrykkelse til hverdagsrasisme. Forlaget beskriver boka som «et vitnemål, en appell og en selvransaking». Camara takler et gjennomgående paradoks: Hun er lei av å snakke om rasisme, men det er samtidig umulig ikke å si noe om det gjennomsyrende samfunnsproblemet.

To år etter utgivelsen av boka står hun foran Nationaltheatret en fredag. For en knapp uke siden begynte hun i ny jobb som husdramatiker på teateret. Hun tenner en røyk og forteller at hun knapt har fått hilst på sine nye kollegaer.

– Jeg skjønner ikke ennå at dette er livet mitt. Jeg har mareritt om at noen skal ringe meg og si at jeg aldri fikk jobben, men at jeg må beholde den fordi det er for flaut å sparke meg nå som jeg har gått ut med det offentlig, sier Camara og ler.

Samtaler med bror

I det koronastengte Oslo ender vi opp i Bibliotekbaren på Hotel Bristol. Camara husker stedet godt fra barndommen. Mormor og morfar tok henne og søsknene med seg hit når de dro inn til Oslo. Det var stor stas for familien fra Sandefjord. De hadde egentlig ikke råd til ekstravagante måltider. Camara forteller at de pleide å gjemme ytterklærne under stolene sine, så de slapp å betale for garderobeplass.

– De ansatte forsøkte å få oss til å henge fra oss, men hver gang insisterte mormor på at vi allerede hadde gjort det.

Camara har slått om til mormors nordlandsdialekt når hun dramatiserer hendelsen.

– «Dæm har dokker allerede henta», sa hun alltid. Og de ansatte orket ikke å krangle med henne, selv om de så at det tøyt jakker og barnevotter ut fra under sofaen.

.

.

Som husdramatiker skal hun skrive to stykker for Nationaltheatret. Stykket «Samtaler med bror» er et selvbiografisk familieportrett. Det er basert på faktiske samtaler med broren Martinius Kebba Joof og handler om to søsken som havnet vidt forskjellige steder, til tross for lik oppvekst.

Det andre stykket, med arbeidstittelen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», beskriver hun som en politisk rant om svart kvinnelig raseri og seksualitet, og om nedbrytningen av den offentlige samtalen.

Rett inn i kultursmørøyet

Hun har ingen andre kunstnere i familien. Selv om hun fikk støtte for nysgjerrigheten sin hjemme, måtte mye oppdages på egenhånd. Må har karrieren hennes tatt av og er hun invitert rett inn i kultursmørøyet.

– Hvordan skal du nå holde på deg selv som kunstner i opposisjon mot det etablerte?

– Det er så lett at det bygges opp luftslott. Hvis jeg sitter i Kulturrådet, tenker man at det plutselig er blitt mangfoldig. Det er jo ikke det. Mangfoldet er summen av oss alle. Man blir et symbol, en representasjon av noe som er større enn seg selv. Om jeg er den første brune personen som blir tatt inn i varmen på Nationaltheatret og leverer et ræl av et stykke, så betyr det at vi ikke kan skrive. Som om jeg ikke er her med lik rett som alle andre kunstnere, og ikke har lov til å lage noe skikkelig ræl en gang.

– Du skulle kanskje helst sett at du ikke var talsperson i det hele tatt?

– Helst vil jeg jo bare skrive vampyrerotika. Haha! Men så sitter man der og drøvtygger de samme temaene og prøver å gjøre det på nye måter. Og er redd for at man egentlig kontinuerlig låser seg selv i disse kategoriene. Men så kan man jo ikke det. Majoritetsblikket leser deg ut ifra den informasjonen de har. Diskusjonen i samfunnet må flyttes før jeg som kunstner skal føle meg fri nok til å kunne skrive hva som helst og få det lest som hvem som helst.

– Føler du at det å ikke skulle skrive om deg selv også ville være et standpunkt å ta?

– Ja, men noen ganger er jeg jo redd for at det er ren paranoia, eller forfengelighet, at jeg hver dag velger å plassere meg selv i en martyrrolle. Det kan jeg ligge våken og tenke på etter at jeg har skrevet noe. Gjør jeg noe viktig, eller tenker jeg bare på meg selv? Det får tida vise.

Spy ut eder og galle

«Eg snakkar om det heile tida» blir nå et teaterstykke, med tittelen «Eg snakkar om eg snakkar om det heile tida». Kjersti Horn har regien, og Camara har stor tiltro til både Horn, skuespillerne og resten av teamet.

– Jeg har stilt meg til disposisjon, men har også sagt at det bare er å rive den opp, tygge den og spytte den ut. Det er ingen som skal spille Camara Joof. Vi fjerner subjektet Camara og studerer fenomenet rasisme og hvordan vi snakker om det.

Produsenten Emnet Kebrab er også blitt en viktig støttespiller for henne.

– Emnet er en av de få svarte produsentene i norsk teater. Hun har tatt mange kamper for meg. Når du skriver fra et marginalisert perspektiv, må du bruke så sinnssykt mye tid på å guide alle leddene i en institusjon gjennom prosjektet. Du må snakke med markedsføring for eksempel. «Kan vi skrive at du er halvt muslimsk?» Nei, det er jeg ikke. «Kan vi skrive frafallen muslim?» Nei, det kan dere ikke. Jeg har aldri vært praktiserende. Er dere så viktig for dere å nevne Islam? «Ja, det er så i tida!» Du får ikke bare lage kunst, du blir alltid distrahert i apparatet.

«Eg snakkar om det heile tida» ble møtt med svært gode kritikker i 2018. Mye har skjedd siden, men den oppfattes fortsatt som like aktuell.

.

.

– Vi har et litt komplekst forhold, den boka og jeg. Kan man skrive et politisk verk som tåler tidas tann? Hver gang jeg plukker opp min egen bok er jeg livredd for at den allerede har blitt utdatert, og samtidig litt skuffa over at den ikke er det ennå. Jeg har vært veldig opptatt av empati og dialog i mye av det jeg har skrevet hittil. Men nå har jeg lyst til å spy ut edder og galle, og være skikkelig kompromissløs. Så får vi se om jeg klarer det.

Fatherfuckers!

Frykten for å ikke være god nok har ledet til skrivesperrer, men når nervøsiteten først melder seg, pleier hun å huske på mantraet sitt: «Dette er godt nok for dem svina».

– Jeg forsøker å gjøre impostersyndromet, det å føle at alle på et tidspunkt kommer til å forstå at jeg ikke har noe her å gjøre, om til «hustlersyndromet». At jeg ikke har noe å gjøre her, men at ingen har skjønt det ennå. At jeg har hustla dem alle. Her kommer jeg uten utdannelse, mens dere har mastergrader og doktorgrader. Likevel har dere ikke skjønt at jeg ikke har noe her å gjøre, fatherfuckers!

– Når man tenker på Nationaltheatret, tenker man jo gjerne på kultureliten. Tenker du ofte på målgrupper som dramatiker?

– Noe av det som provoserer meg mest, er folk som sier at kunsten deres er for alle. Da snakker man ut ifra at man har fått se på seg selv som nøytral. Man antar man at alle andre navigerer kroppene sine i ditt innenforskap.

Camara kom ut som bifil da hun var 14 år. Ei jente i parallellklassen hadde nettopp kommet ut av skapet og ble fryst ut. Hun satt alene og røyka på et jorde like ved skolen i friminuttene.

– Jeg syntes hun var så modig og kul. Hun var svartkledd gother, men jeg gikk dit i turkis genser og Miss Sixty-jeans for å vise min støtte. Jeg var jo egentlig livredd henne.

Camara fant et miljø blant gothere og punkere hun følte seg hjemme i. Hun klippet opp Miss Sixty-jeansene, begynte å handle brukt og meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom.

Aldri skeiv nok

Kort tid etterpå kom hun ut til mormora som støttet henne, men også stilte et spørsmål Camara skulle komme til å grunne på i mange år: «Var det en legning, eller en selvoppfyllende profeti?» Hadde Camara som fram til da hadde vært dratt mellom det gambiske og det norske og søkt tilflukt i det skeive, kommet ut av skapet i et forsøk på å passe inn med de skeive?

– Den der gikk jeg og kverna på i to år. Liker jeg denne jenta fordi pappa er sort? Fordi mamma er hvit? Prøver jeg å ligge med mor? Er dette freudiansk? Burde jeg bare ligge med sorte kvinner? Jeg har heldigvis gått elleve år i terapi, så jeg fikk pakka ut mye i terapirommet før jeg stakk på SO!

Forholdet hennes til det skeive miljøet er preget av en viss ambivalens.

.

.

– Jeg har fått masse plass i den skeive offentligheten, men jeg føler meg aldri skeiv nok. Jeg har møtt så sinnssykt mye bifobi. Der jeg har tatt et oppgjør med ikke å internalisere rasisme lenger, så har jeg ikke tatt et oppgjør med ikke å internalisere bifobi. Jeg føler jeg feiler, eller svikter hver eneste gang jeg faller for en mann. Og nå har jeg nettopp havnet i en koronarelasjon med en heterofil mann!

– Koronarelasjon? Det må du utdype.

– Haha! Ja, jeg kaller det koronarelasjon fordi jeg egentlig er polyamorøs, men det er man jo ikke i korona. Så nå jeg er plutselig i et veldig monogamt, heterofilt samliv. Det er åtte år siden jeg har forholdt meg til noe sånt, så jeg går rundt og prøver å huske hvordan man egentlig gjør det her. Men jeg er skikkelig hodestups forelska, altså!

Camara var nervøs før intervjuet med Blikk. Kvelden før drakk hun vin over facetime med Monica Aasen, daglig leder for Oslo Pride. De var sammen i et halvt år og ble senere gode venner. Camara spurte Monica om hun heller bare skulle fortelle om forholdet deres, og ikke nevne det monogame, heterofile samlivet.

– «Kan jeg ikke bare si at vi hadde masse deilig sex da, Monica?» spurte jeg. Men så overtenker jeg jo det også. Å gud, vi er jo begge sammen med menn nå! Alle kommer til å tro at vi gikk til menn fordi vi var så dårlige i senga! Monica sa at jeg veldig gjerne måtte si at vi har ligget masse sammen, men at jeg måtte understreke at det var fantastisk sex, sier Camara og ler.

Et klassefellesskap

Under en skoleturné med stykket «Pavlovs tispe» ble hennes legning stilt spørsmålstegn ved nok en gang. Men på uventet vis. Etter forestillingen rakk ei jente opp hånda og spurte hva Camara mente da hun kalte seg bifil.

– Jeg begynte å forklare bifili, før hun avbrøt meg og sa: «Jeg vet utmerket godt hva bifil betyr. Jeg bare lurer på hvorfor du sier bifil og ikke panfil. Betyr det at du diskriminerer transpersoner?»

Camaras nervøse forsvarstale endte med at hun, midt i gymsalen full av skoleelever, ropte: JEG LIGGER MED ALLE, ALTSÅ. ALLE!

Men hun syns også at det var et godt spørsmål. I dag er boksene i ferd med å utvikle seg, kanskje til og med viskes ut blant de yngre. Likevel har det vært viktig for henne å trykke «bifil» til sitt bryst.

– For meg er det et viktig begrep fordi jeg har brukt så mange år på å problematisere det for meg selv. Jeg er alltid litt redd for at skeiv presse skal spørre meg om seksualiteten min, og at det skal vise seg at jeg ikke er «skeiv nok».

Selv om usikkerheten fortsatt kan dukke opp, er hun tryggere på seg selv i dag. På samme måte som hun har sluttet å skamme seg over hudfargen sin, har hun nå sluttet å skamme seg over å forelske seg i alle kjønn.

– Noen ganger har jeg mer til felles med en svart mann, enn en hvit kvinne. Det er konsekvensen av kroppen min. Det er også et klassefellesskap der. En hvit mann som også er oppvokst under fattigdomsgrensa, har jeg kanskje mer til felles med enn en rik svart kvinne. Men jeg velger ofte kunstneriske sparringspartnere som er langt unna meg selv. Der er det mer interessant for meg å ha meningsmotstand.

Is i magen

Camara er redd for å bli for trygg på seg selv som kunstner.

– Ikke som menneske, der jobber jeg for å bli tryggere. Men det er to ulike prosjekter.

Hun har bestemt seg for å prøve å ha mer is i magen. Hun vil være kompromissløs, i alle fall i sin egen kunstneriske prosess.

– Jeg prøver ikke å moderere meg selv på forskudd, men slippe raseriet løs. Så får vi se om det går. Jeg gleder meg til å jobbe med folk igjen. Det har jeg ikke gjort på lenge. Jeg er veldig gira og veldig redd. Og prøver å tenke at det jeg skriver er «godt nok for dem svina».