Tre dager med Nikolai

Bjarte Daviknes Klakegg

Alder: 50

Kommer fra/bor: Førde/Bergen

Sivil status: gift med Dag Martin.

Gjør: grafisk designer og forfatter.

Akkurat nå: Bjarte Klakegg debuterte med prosasamlinga «Heliumhjarte» på Det norske samlaget for ti år siden. Nå er han ute med bok nummer to, romanen «Ninkolai», på Samlaget.

I 1979 kom den første boka om en trans- kjønna mann ut i Norge. «Bastard! En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge» ble ført i pennen av Bernt Eggen og handler om livet til Eddie Espelid, den første transmannen som fikk testosteronbehandling i Norge i1961. Boka befinner seg i grenselandet mellom roman og biografi.

40 år senere er Norges andre roman om en transkjønna mann kommet ut, «Ninkolai». Denne gangen er historien rein fiksjon, men virkelighetsnær nok til å vekke sterke følelser i meg som transkjønna leser.

Jeg møter Bjarte Klakegg på en kafé i Oslo før han skal rekke et fly tilbake til Bergen der han bor sammen med ektemannen Dag Martin. Forfatteren er født og oppvokst i Førde og flytta til Bergen da har var 18 år for å studere juss. Etter studiene ble det raskt klart for ham at han ikke hadde så lyst til å være jurist.

– Det var en kreativ bit av meg som ikke fikk utløp i det hele tatt. Så jeg sa opp jobben min, studerte grafisk design og fikk meg jobb som grafisk designer og tekstforfatter, det trives jeg fortsatt godt med.

Retten til å skrive

For ti år siden ga han ga ut boka «Heliumhjarte», en prosasamling med 20 små historier. Romanen «Ninkolai» tar utgangspunkt i karakterene i en av disse historiene, og Klakegg forteller at han har lekt med tanken om å gi ut en roman med utgangspunkt i hver av de 20 historiene.

– Jeg spøkte liksom litt med det, hva om jeg har det som konsept at jeg prøver å skrive ut en bok for hver av historiene? Problemet er jo at om jeg skal bruke ti år på hver bok så blir jeg ikke ferdig før i 2209.

Klakegg skriver om en transperson som en av de første i Norge.

– Jeg føler nok at jeg som homofil har litt større «rett» til å skrive om skeive personer generelt. Selv om jeg jo egentlig ikke har det. Hvilken rett har jeg som cisperson til å skrive om en transperson? Jeg har gått mange runder med meg selv. Jeg har jo vokst opp med en følelse av annerledeshet, selv om det er på et annet plan. Den følelsen har jeg brukt til å nå inn til Nikolai. Å skrive skjønnlitteratur er et forsøk på å skrive seg inn i livet til andre, dette er mitt forsøk. Jeg har selvfølgelig ikke mulighet til å sette meg inn i hans situasjon hundre prosent, men om du skriver helt sannferdig så skriver du en biografi, ikke en roman, sier Klakegg.

Mye mer enn kjønn

Dette er ikke første gang han skriver om skeive karakterer. Også «Heliumhjarte» har noen homohistorier, og noen som kan være homo.

– Ser du på deg selv som en skeiv forfatter?

– Nei, men ja. Jeg tenker ikke på det når jeg skriver, men jeg merker at de tingene som fenger meg ofte har en skeiv tematikk. Det ligger rett og slett hjertet mitt nærmere, sier Klakegg.

Romanen «Ninkolai» handler om tolvåringen Nikolai som bor på en gård sammen med besteforeldrene Inger og Johannes. Han pleide å være Nina. Det er han ikke lenger, men han er heller ikke helt blitt Nikolai ennå. Vi følger det lille trekløveret gjennom noen tøffe år der bestefaren blir syk, dyrene på gården må sendes bort og bestemora sliter med savnet etter mannen og barnebarnet. Nikolai på sin side prøver å finne sin plass i ei lita bygd som kanskje ikke helt har plass til ham, og senere i en by der han heller ikke hører helt hjemme.

– Men uten å snakke meg vekk fra et transperspektiv, «Ninkolai» er også en bok om en familie, påpeker Klakegg.

– Om Johannes kamp for å ikke miste seg selv og Ingers kamp for å beholde Nikolai og Johannes som de engang var. Jeg har nok skrevet for et cispublikum, det er litt viktig for meg at boka rommer mer. De andre personene er opptatt av mye annet enn kjønn.

Redd for å miste

– En av de tingene som var vondt for meg å lese i «Ninkolai» var hvordan bestemora omtaler Nikolai som Nina og med feil pronomen. Men hun er mer enn bare en person som velger å feilkjønne Nikolai?

– Jeg synes det gir en spenning til teksten, at bestefaren sier Nikolai og han, mens bestemoren sier Nina og hun. Det sier ikke bare noe om deres ståsted og hvordan de ser på Nikolai. Det ligger så mye kraft i navn og pronomen som folk ikke tenker på. Noen ganger da jeg noterte mens jeg jobbet med boka, så skrev jeg Nina når jeg mente Nikolai og da tok jeg meg i å være hans bestemor. Og det åpnet bestemora for meg. Det gjorde henne til noe mer enn bare en slem dame som holder tilbake, hun er faktisk er redd for å miste. Det er jo heller ingen som forteller henne at hun gjør feil, sier Klakegg.

Boka handler om Nikolai sin kamp om å bli den han er og å bli sett som den han er. Men Nicolai er ingen kriger. Tvert imot. Han har ei tøff ungdomstid der han møter mye mostand for den han er, i tillegg til at det skjer flere andre dramatiske hendelser i livet hans.

– Nikolai blir krenket i livet sitt. Jeg har jo vært fortvilet over at han ikke sier ifra. For jeg har alltid gjort det selv. Hvorfor gjør han ikke det?

– Men Nikolai har jo sagt i fra, han tror kanskje ikke at det er greit å kreve mer, pushe på, eller tvinge de rundt ham. Han går bare rundt og venter på at de skal oppdage ham på et vis. Jeg erfarer jo at mange har det sånn. Når Nikolai be- skriver hvor godt det er å bli sett for den han er, så er det veldig gjenkjennelig. Det er akkurat sånn det er, mener Klakegg.

Din egen lille hemmelighet

Han understreker at han ikke ville skrive en feelgood-roman.

– Det var litt som da jeg så Brokeback Mountain. Jeg var helt tom i dager etterpå, det var ikke gøy i det hele tatt. Men etterpå setter jeg pris på at den fikk meg til å føle deg jeg føler. Men opplever du Nikolai som unnlatende når han ikke sier ifra?

– Jeg synes bare det er rart at han er så nær bestefaren sin uten å spørre om hjelp. Jeg forstår heller ikke hvorfor han ikke kontakter andre eller ber om hjelp. Men han er nok bare litt ung. Jeg føler en veldig omsorg for Nikolai.

– Jeg synes også det er vondt at det skjer så kjipe ting i livet hans, noen valg har jeg gjort fordi jeg «måtte» det, men noen også fordi jeg ønsket å si noe om hva som kan skje i livet til en skeiv person, sier Klakegg.

Han forteller at han selv kom ut av skapet da han var 28 år, og hare brukt sin egen opplevelse av å være sju-åtte år og forelsket i en annen gutt under arbeidet med boka.

– Helt instinktivt visste jeg at dette kunne jeg ikke si til noen. Slik får du din egen lille hemmelighet som du egentlig ikke vil ha, som du må vokse opp med. Det gir jo en klangbunn som jeg spiller på. Det gjør at jeg tar meg friheten til å skrive om en transperson og samtidig gjøre det troverdig selv om jeg er cis. Jeg føler jo at selv om jeg har vært «slem» med Nikolai, så tenker jeg at vi er mange som har en bagasje som enten er tung eller mindre tung.

Sårene som skal leges

– Men det er jo en happy ending der da, og det var viktig for meg, påpeker Klakegg.

– Jeg håper jo at noen der ute kan føle at boka hjelper dem eller at den treffer dem spesielt.

– Men den happy endingen er ikke nok til at alle mine sår gror. Men samtidig så ser jeg jo at Nikolai kommer til å få det nydelig om tre år. Jeg har sett så masse folk være just der han er, helt på begynnelsen av en prosess der man både får kjønnsbekreftende behandling og rom til å lege alle de sårene man har fått. Så jeg gleder meg jo over den happy endingen.

– Bra. Jeg valgte å slutte historien der. For meg er det opplagt at fra der boka slutter og ut, så order det seg, sier Klakegg.

– Det er nå det ordner seg. Herifra og ut er det bare fryd og gammen.