– Kulturlivet har kanskje ikke blitt skeivere dette året, men det har blitt bredere

Forfatter Bjørn Hatterud har vært en av de mest synlige aktørene dette året. Han har ledet panelsamtaler. Han har kuratert utstillinger. Deltatt i arbeidsutvalg og plangrupper. Og han har ikke minst reist land og strand rundt på arrangementer der hans prisvinnende bok «Mjøsa rundt med mor - ei livsreise» har vært et viktig punkt på programmet, sammen med boka «Skeive ikoner» et samarbeid med fotograf Fin Serck-Hansen og Blikk-journalist Caroline Ugelstad Elnæs.

– Det har blitt mye. Jeg har endt opp med å si nei til stadig flere ting i løpet av året. Men når jeg har takket nei, har jeg delegert det videre, så arrangørene har klart seg bra. Jeg har laget meg liste med navn og nummer som folk kan ringe. For jeg tror at navnet mitt har dukket fort opp på google-søk, og at det er derfor jeg har fått så mange forespørsler, sier han ydmykt.

– Digg å oppleve

Gledelig, kaller han mye av det som har skjedd dette året. Særlig saker og ting som har skjedd utenfor hovedstaden. For han har både deltatt på, og fått med seg, at en rekke små museer og kulturhus rundt om i bygdene har kastet seg rundt og holdt skeive arrangementer.

Når han har reist rundt med boka si har han opplevd at bokbadet har vært del av en større hendelse.

– Lokale krefter kan ha satt opp en utstilling eller noe sånt. Det har vært utrolig digg å oppleve.

– Men det går jo ikke å snakke om dette året uten å snakke om London pub. I etterkant har det dukket opp regnbueflagg nesten hvor som helst jeg har reist rundt i Norge. Det betyr utrolig mye. Det gir mindre grad av ensomhet enn før. Det gjør meg tryggere. Opplevelsen av å ikke være alene gir en veldig god følelse. I tillegg har det skjedd noe annet fantastisk fint. Den negative responsen har vært så liten. Tvert imot har folk møtt opp og syntes det har vært kult.

Eksempel på dette siste opplevde han på Bygdapride i Volda. Her har regnbueflagg tidligere blitt revet ned under pridetilstelninger. Denne gangen ble han møtt av «vanlige folk», som tok ham imot med åpenhet og interesse.

– Jeg hadde ikke trodd at det skulle skje så mye rundt omkring. Så det er en kjempeglede. Ikke for å være pessimist, men med unntak av Oslo Pride som har hatt mye besøk, har det å drive med skeiv kulturformidling vært en øvelse for spesielt interesserte.

Bjørn Hatterud innrømmer at han har stått ekstra mye på det siste året. At det har blitt mye.

– Alt jeg har gjort har jeg gjort fordi jeg mener dette er viktig. Det har vært veldig morsomt å se hvordan det har løsnet for så mange andre dette året. Folk som har jobbet beinhardt lenge har fått uttelling i år, det er kult!

Ny kunnskap og bredere kulturliv

– Har den rammen «Skeivt kulturår» gir vært viktig for å løfte skeiv kultur?

– Svaret på det er: Ja! For det første har det dukket opp mye ny kunnskap dette året. Kunnskap om skeiv kulturhistorie har dukket opp på museer, biblioteker og arkiv over hele landet. Dette er kjempeviktig. For denne kunnskapen gir knagger som gjør at det blir lettere å lete frem ny kunnskap. Veldig mye av den skeive kunnskapen som har vært i samlinger har aldri hatt #homo. Den har aldri hatt metadata som skeiv før. Metadata er kjempeviktig, fordi det gjør det lettere å forske på skeiv historie senere.

– Det andre som har vært viktig handler om skeiv kunstformidling og forståelse av skeive kulturuttrykk. Kunsten og kulturlivet har kanskje ikke blitt skeivere dette året, men det har blitt bredere, av at skeiv kulturproduksjon har blitt inkludert. Dette året har dermed bygd en plattform man kan bygge videre på.

Hatterud tror mange har glemt hvor store endringer som faktisk har skjedd de siste 50 årene.

– For veldig mange streite tror jeg det har vært en oppvåkning at det ikke er lenger siden loven ble endret. Vi kan fort bli litt blinde for historien. Å markere det offentlig har også gitt streite en anledning til å være med å heie. I en verdenssituasjon der ting går gal vei, så oppleves det som dette året har gitt flere muligheten til å reflektere over den skeive frigjøringen. Se den som noe vi er stolte av. Som noe det er verd å ta vare på. «Folk flest» kan få være stolte over at det er greit å være skeiv i Norge. Det er greit å elske den man vil, og være den man er. Skeivt kulturår er en medvirkende årsak til det.

– Vil Skeivt kulturår kunne gi varige endringer på kulturfeltet?

– Jeg tror det. Skeiv kultur har gått fra å være noe marginalt, uinteressant og sært til å bli en selvfølgelig del av norsk samtidskultur. Det tror jeg vi vil se positive effekter av i årene som kommer. Man vil huske på og regne med folk som har skeive uttrykk. I tillegg vil all den forskningen, og den formidlingen, som har blitt gjort være noe vi kan bygge videre på.

Ikke i mål

Han understreker flere ganger at Skeivt kulturår ikke må sees som noen mållinje. Det er snarere snakk om et startpunkt for å se på hele vår kulturarv på nytt.

– Man har nok fått opphevet noen forestillinger om den skeive siden av historien. Som at den skeive siden av historien er tabu, eller privat. Nå har det blitt en større bevissthet om at årsaken til at det skeive har vært fortiet har vært normer, lovverk og fordømmelse. Noe som kanskje også har ført til en berøringsangst. På lengre sikt tror jeg at noe av det største vi kan få ut av dette året er at institusjoner har blitt mindre redde for å løfte frem ting som har blitt fortiet.

Blodhard nerding

Hatterud har som nevnt selv gjort en innsats når det kommer til å løfte frem skeiv kulturarv gjennom sitt virke som kurator dette året. Med unntak av arbeidet for KODE i Bergen hvor det ble gjort enkelte innlån, har all kurateringen vært gjort på materiale som allerede har vært i museene eller Nasjonalbibliotekets samlinger.

All kred for utstillingene med hans navn på vil han imidlertid ikke ha. Han framhever Marte-Kine Sandengen, Mathias Skaset og Håkon Traaseth Lillegraven, som han har kuratert sammen med. Hatterud berømmer og roser staben på Nasjonalbiblioteket (NB) og KODE og Vigelandmuseet for deres engasjement. Svært mange har vært involvert i arbeidet med utstillingene. Uten deres kunnskap om samlingene i seg selv, forskning og søkekunnskap ville ikke resultatet blitt det samme.

– Samlinger er i stor grad et resultat av hva som har blitt sett på som verdifullt å samle på. Ofte var det en mektig, heterofil mann som sto bak. Det å lete etter skeive ting i samlingene er ikke lett. Tingene er ikke der fordi de er skeive. De er der fordi det er dagbøkene til noen, brevkorrespondanse, en bok eller bilde som er kjøpt inn. Å finne det skeive blant tusener, eller millioner av ting, er krevende. Du må ha en viss peiling på hvor du skal begynne å lete. Særlig når det ikke ligger relevante søkebegrep til gjenstandene fra før. Om det har vært hint om noe skeivt ved gjenstanden har det ikke stått homo eller lesbisk noe sted. Det er brukt andre begreper, eller blitt kamuflert med andre ord. Det gir mye ekstraarbeid.

Plus

Telemark Museum: Skeivt kulturår var en øyeåpner

– Ved inngangen av året spurte vi oss selv: Hva har vi, hva vet vi? Svaret på det var null. Våre arkiver gjenspeiler ikke skeiv historie, så vidt vi vet, sier forsker Jorunn Sem Fure ved Telemark Museum.

– En annen kul ting med dette året er at vi har samlet en gjeng med nerder som har fått en samarbeidsarena. For det er jo blodhard nerding dette her.

Noen har samlet

Ingen samlinger er fullstendige. For eksempel er det hull i Nasjonalbibliotekets samlinger fra tiden før forlagene fikk pliktavlevering til biblioteket. Hatterud trekker frem at flere av disse hullene har gått utover den samiske representasjonen på utstillingene. De fant rett og slett ingen visuelle verk av den nord-samiske forfatteren, komponisten, musikeren, joikeren og illustratøren Nils-Aslak Valkeapää.

– Platene hans var kjøpt inn. Men ingen av kunstbøkene utover poesien var der. Tilsvarende var det sentrale skeive kunstnere som ikke fantes i samlingene i KODE, fordi de ikke var kjøpt. Utfordringen med å jobbe samlingsbasert er at noen har samlet. Heldigvis suppleres samlinger kontinuerlig.

Ifølge Hatterud er det viktigste å få kunnskap om hva institusjonen faktisk har i samlingene.

– Det har vi fått bedre verktøy til dette året. En del har nok vært redde for at å tagge noe som skeivt vil være ekskluderende. At den form for metadata vil ekskludere andre måter å forstå verket på. Men den samme gjenstanden kan ha mange typer metadata og kan sees på ulike måter.

– Opplever du at du har vært med på noe viktig?

– Ja, absolutt. Jeg tror dette året har åpnet for andre metoder i museer og arkiv når det kommer til å lete etter materiale i samlingene. Et friskt blikk, som det skeive blikket, gir nye måter å se samlingene på.

Hatterud forteller at det har vært en endring i måten homotingen i bøkene hans har blitt behandlet.

– Før var det litt sånn «du er jo homofil også, stakkars». I år har jeg havnet under regnbueflagg, og det har vært en annen respekt. Det er mulig folk har vært respektfulle før også, men det har vært mer uttalt nå. Det at å være skeiv er interessant, at det det er en viktig erfaring og at det ikke er entydig negativt eller vondt. Det har vært mer en feiring. Og det gjør noe med deg når du reiser rundt og folk har et forhold til at det er et skeivt kulturår. Noe har skjedd i retning aksept i store deler av befolkningen. Det er veldig kult.

Ingenting å skamme seg over

Et par dager etter at samtalen med Hatterud ble gjort, mens intervjuet ble renskrevet mottok Hatterud et trusselbrev i posten. Brevet, som truet med vold, var fullt av skjellsord og sinne. Mye tyder på at brevet er sendt fra Brumunddals-området, der han vokste opp. Hatterud valgte å anmelde brevet, og deretter legge ut brevet, og fortelle om anmeldelsen på Facebook.

– Det er utrolig ubehagelig å få et slik brev, særlig fra hjemtraktene. At noen hater deg så fælt at de sender et brev med trussel om vold i posten er ubehagelig. Det har gått innpå meg! Samtidig er jeg overbevist om at holdninger som brevet formidler ikke gjenspeiler hvordan folk flest i Norge tenker i dag.

Hatterud mener at nettopp slike hendelser vitner om viktigheten av Skeivt kulturår.

– Verden har gått videre, men så er det noen som står igjen da. Som kanskje savner tida da vi skeive ikke var synlige på samme måten som i dag. De må nok bare venne seg til at tida for skap, skam og fortielse er over. I år har vi vært mer synlige enn noensinne, og det skal vi bare fortsette med. Vi har ingenting å skjule eller skamme oss over.