SKEIVE SKATTER PÅ  NASJONALBIBLIOTEKET

.

Utstillingen viser fram over 400 objekter som på ett eller annet vis kan fortelle om skeive erfaringer, kamp og liv, og presenteres i montasjer designet av det verdenskjente arkitektfirma Snøhetta. Utstillingsansvarlig er Marte-Kine Sandengen og kurator Bjørn Hatterud.

.

.

Sistnevnte er mest kjent som forfatter, kulturskribent og debattant som bruker posisjonen sin til å sette søkelys på funksjonsnedsatte og skeives rettigheter, noe som bidro til at han fikk Fritt Ord-prisen i fjor. Kombinert med et virke som kunstkritiker, og med inngående kjennskap til norsk homokultur og -historie, var han et naturlig valg som kurator for Nasjonalbibliotekets utstilling, «Stoltheit og fordom».

.

«Monsterdokumentet»

Hatterud har drevet fram prosjektet sammen med Sandengen, som også er utstillingsansvarlig for Nasjonalbibliotekets faste utstilling «Opplyst. Glimt fra en kulturhistorie», som vant gull ved London Design Awards 2020.

Med seg i arbeidet har de hatt drøyt 50 ansatte som har endevendt Nasjonalbibliotekets samlinger, veiledet av et dokument fra kuratoren og utstillingsansvarlig.

– De kalte det for «monsterdokumentet», forteller Hatterud og snakker om de 40 tettpakkede sidene med søkeord han laget i forkant av kilde- og materialjakten i magasinene.

– Men flere har takket oss for denne anledningen til å fordype seg i materiale de ikke visste fantes i arkivene, forteller kuratoren.

.

Leif Juster i drag

«Monsterdokumentet» har altså vist seg å være svært nyttig. Mye ukjent stoff er hentet opp i lyset og inn i utstillingen, blant annet det klausulerte SM-bladet SMIL der forsiden fortsatt er tildekket med gråbrunt papir og hyssing, bilder av Leif Juster i glitrende dragantrekk og dagbøkene til den en gang så kjente barnebokforfatteren Lagertha Broch og Petronelle Nielsen, den norske Anne Lister.

– Og her har vi en håndavskrift av «Edda», sier Bjørn Hatterud og peker på en tykk skinninnbundet bok. Den inneholder den eldre og yngre «Edda», er stort norrønt diktverk, som opprinnelig ble skrevet ned på Island på 1200-tallet, men innholdet har trolig sirkulert som muntlige fortellinger lenge før den tid.

– Den inneholder en fortelling om kjønnsflytende skikkelser.

Hatterud går videre og peker på en utstillingskatalog i farger med en fotoserie av en sminket homoaktivist i bar overkropp, fra Riksutstillingers «Detox 1» i 1999. Kontrasten er stor mellom denne katalogen og det neste utstillingsobjektet han viser fram; et slitt eksemplar av Kong Christian Vs Norske Lov fra 1687 som innførte dødsstraff for homosex.

– Da var det bål og brann som gjaldt, sier Hatterud.

Christian Vs lov var gjeldende helt fram til 1842, men nå ble straffen satt til tre års fengsel.

.

Homoforkjemperen Bjørnson

Eldre tiders aksept og respekt for mennesker som levde på tvers av kjønnsnormene, som sjamaner i den samiske kulturen, eller som skalder og sannsigersker i den norrøne, møtte på et tidspunkt kirkens og statens fullstendige avvisning av flytende kjønnsidentiteter og likekjønnet kjærlighet.

Først på slutten av 1800-tallet kom legevitenskapen inn i bildet med et annet perspektiv.

– Vi viser fram et brev fra den tyske psykiateren og seksualforskeren Magnus Hirschfeld til Bjørnstjerne Bjørnson, der Hirschfeld i 1901 ville ha den norske dikterens støtte til at homoseksualitet er medfødt.

Allerede i 1891 hadde Bjørnson skrevet i Dagbladet at homoseksuelle er uimottagelige for straff. Han hevdet at seksuelle handlinger mellom menn kom av en hang som var «sterk og rodfestet», og ville oppheve forbudet. Han nølte derfor ikke med å svare Hirschfeld, som kjempet for å avskaffe paragraf 175 i den tyske straffeloven som forbød homoseksualitet.

.

.

To dager senere skrev Bjørnson, på tysk: «Høgst æra herre! I meir enn 20 år har eg vore av same meining som Dykk, og var eg tysk, ville eg ha underteikna. Dykkar trufaste Bjørnstjerne Bjørnson» (Jan Olav Gatland, «Mitt halve liv. Bjørnstjerne Bjørnsons vennskap med Clemens Petersen – og andre menn», 2002).

.

Hyrdebrevaksjonen i 1978

Historien om fortidas skeive og livet de har levd, er en mosaikk av små og store biter. Men noen hendelser markerer skeive tidsskiller. De vies ekstra oppmerksomhet.

– Vi har ti ulike knutepunktfortellinger i montasjen, forteller Hatterud.

– Et eksempel er «Hyrdebrevaksjonen» i 1978. Landets biskoper protesterte mot forslaget til en ny abortlov og sendte ut et såkalt hyrdebrev til alle landets prester. Brevet skulle leses opp i Ullern kirke, men den søndagen tok Lesbisk bevegelse, Soperligaen og noen frittstående aktivister seg inn med to store bannere som fordømte Kirkens kvinneundertrykkelse og dobbeltmoral. Aktivistene var uvitende om at både Kongen og flere statsråder var til stede, og at pressen var der også. Aksjonen fikk enorm oppmerksomhet, de havnet på Dagsrevyen og det ble rettsak.

Institusjonene som forvalter vår felles kulturarv, har hittil manglet en bevissthet om hva skeive som gruppe og pådrivere har bidratt med i kulturen og historien. Dette gjelder også enkeltpersoner, og særlig kvinner.

.

Kvinneelskende kvinner

Sandengen viser fram de originale illustrasjonene til den engang så kjente barnebokforfatteren og kvinnesaksforkjemperen Lagertha Broch (1864–1952) fra Horten. Disse er nå stilt ut sammen med utdrag fra dagbøkene hennes der hun skriver mye om sin kjærlighet til kvinner.

Denne siden ved Broch har det aldri vært ofret offentlig oppmerksomhet til, til tross for at hun var del av en aktiv gruppe kvinner som også besto av fotografen Marie Høeg og hennes kjæreste Bolette Berg, som levde og arbeidet i Horten samtidig med Broch.

Høeg og Berg er først omtalt som lesbiske i nyere tid, i oppslagsverk er forholdet mellom dem gjerne beskrevet som at de «kamperte sammen livet ut». Lesbisk historie er gjemt i omskrivninger. Med mindre man har hatt skriftlige kilder for at seksuelt samkvem har funnet sted, nevnes det ikke, og knapt nok da.

Og kildene må dessuten søkes etter, noen må lete etter dem, eller forstå hva de handler om når de blir funnet. Som da det skeive ved dagbøkene til Petronelle Nilsen (1797-1886) ble oppdaget av Marie Kløvstad Øye etter nesten 40 år i Nasjonalbibliotekets samlinger.

Seks av Petronelles bevarte dagbøker og hennes reiseskildringer er nå en del av utstillingen «Stoltheit og fordom», og gir et unikt innblikk i et kvinnelskende kvinneliv fra en tid der lesbiske var usynlige, simpelthen fordi sex uten penetrering ikke var regnet som sex, og ideen om kvinner som seksuelt passive, var rådende.

.

.

«Alle» visste om «noen»

Skeivt kulturår markerer at det er 50 år siden det ikke lenger var forbudt for menn å ha sex med menn. Straffelovens paragraf 213 ble opphevet 21. april 1972. Den var i stor grad en sovende bestemmelse, men virkningen på homofile menns livsutfoldelse, verdighet og synlighet var markant.

I offentligheten fantes det knapt spor av ikke-heterofile liv. Selv om «alle» visste at noen av landets mest folkekjære artister, forfattere og (scene)kunstnere var skeive, ble det aldri nevnt i intervjuer, eller personlige portretter i media.

Situasjonen endret seg radikalt da Kim Friele som leder av DNF-48, ga homofile og lesbiske et offentlig ansikt, og kampen for homofile og lesbiskes rettigheter tok fart.

– Denne vesle boka er vel noe av det viktigste som har skjedd i norsk homokamp, sier Hatterud og holder opp «Paragraf 213. Onde eller nødvendighet» fra 1970, utgitt av Det Norske Forbundet av 1948, og redigert av Friele. Året etter ble paragrafen som forbød sex mellom menn, opphevet.

.

Viser dagligliv og aktivisme

Bøker, blader, brev, bilder, dagbøker, filmer, brev, plakater, videoer og kunst i utstillingen «Stoltheit og fordom» viser dagligliv og aktivisme slik den har foregått i Norge.

Her finnes Gulatingsloven og homobladet My friend side om side. Et eksemplar av sakprosa-/kunstboks om 1970-80-tallets aktivister, «Vi spiste, sov og drakk feminisme», vises på lik linje med en Margit Sandemo-pocketbok med en rørende historie om en skeiv karakter som på en forhekset bryllupsnatt oppdager at «hen heldigvis var heteroseksuell likevel».

De 400 utstillingsobjektene er spredd over flere tidsepoker og tema. Såkalt «høy» og «lav» kultur presenteres om hverandre. Det er det en grunn til.

– Det finnes ingen stor enhetlig fortelling om norsk homokamp, fastslår Hatterud og Sandengen.

– Men nå kan alle komme på Nasjonalbiblioteket og se den største presentasjonen av skeiv kulturhistorie i Norge noensinne.

.

Stoltheit og fordom. Skeive forteljingar frå samlinga, Nasjonalbiblioteket, Oslo, utstillingen står til 23. april 2022

.