Disse skeive feel good-filmene er som skapt for regntunge sommerdager

Regner det? Tar pollenallergien knekken på deg? Har du havnet i karantene under vaksineinnspurten? Hater du sol, varme og overfylte strender? Eller savner du bare skeive filmer som for én gangs skyld ikke ender med død og fordervelse?

Her er filmene som passer perfekt i sofaen eller under dyna denne sommeren.

«But I'm a Cheerleader» (1999)

Megan (Natasha Lyonne) sendes til en konverteringsleir for skeive tenåringer. Der tvinges hun og de andre tenåringene til å gjøre forskjellige øvelser, med en forventning om at dette skal gjøre dem streite, og få dem til å tilbasse seg samfunnets kjønnsnormer. De skal kort og godt drive homofilien ut med skam. Det høres ut som et deprimerende utgangspunkt, men på magisk vis klarer regissør Jaime Babbit å vri det dystre utgangspunktet til et fyrverkeri av en historie.

Ettersom tiden går, får Megan seg venner og et skeivt fellesskap. Da hun møter Graham (Clea DuVall), viser det seg at kjærlighet faktisk kan blomstre på selv de mørkeste steder. Det at (selveste) RuPaul gjør en formidabel innsats som en av leirens «streite» veiledere, letter også på filmens trykkende utgangspunkt. Samtidig som den er karikert og morsom, styrer «But I'm a Cheerleader» unna stereotyper. Selv i 2021 er det forfriskende å se cheerleaderen Megan, i rosa klær og plettfritt hår, som både kan være ultra-feminin og like jenter samtidig. Det er en mørk romantisk komedie, som demonstrerer hvordan skeive folk, til tross for ensomhet og ulykkelighet, kan finne kjærligheten – og viktigere, at de fortjener å finne den.

«Pride» (2014)

«Pride» er basert på en ekte historie om homofile og lesbiske i 1980-tallets London, som slår seg sammen med Walisiske gruvearbeidere i deres kamp for bedre arbeidsvilkår. Det forfriskende med «Pride» er at skeiv kjærlighet, til tross for at den i aller høyeste grad er en del av filmen, ikke står i sentrum at historien. Dette er en vennegjeng, en skeiv vennegjeng, men også bare mennesker. «Pride» viser hvordan folk fra vidt forskjellige bakgrunner kan samles og få omsorg for hverandre.

«The Watermelon Woman» (1996)

«The Watermelon Woman» regnes som en milepæl innen skeiv film. Det var den første spillefilmen noensinne regissert av en svart, lesbisk kvinne. Filmen følger en ung filmskaper som skal lage en dokumentar om den såkalte «Watermelon Woman». Regissøren spilles av «The Watermelon Woman» sin faktiske regissør, Cheryl Dunye. I filmen jobber Dunye på et filmbibliotek, hvor hun i arkivene oppdager «Watermelon Woman», en svart skuespillerinne fra 1930-tallet. Dunye intervjuer deretter diverse kvinner, for å komme til bunns i forholdet mellom «Watermelon Woman» og hennes kvinnelige regissør.

Dette er en lavbudsjettsproduksjon, og det syns, men «The Watermelon Woman» er likevel en original, morsom og høyst seerverdig film.

«Kokon» (2020)

Å se «Kokon» er som å føle en varm sommerbris mot huden. Filmen forteller oppveksthistorien til 14 år gamle Nora (Lena Urzendowsky), som vokser opp med søsteren sin i Berlin. Nora er en stille tenåring, for det meste observerer hun bare hva alle rundt henne gjør, men denne sommeren skal bli annerledes. Mensen, fester og seksualitet kommer stormende inn i livet hennes. Noras bestevenn og hennes eldre søster ser ikke ut til å være interessert i stort annet enn sosiale medier og gutter. Selv føler hun seg dratt mot den eldre og selvsikre jenta Romy (Jella Haase), som viser henne hvordan hun skal tre ut av kokongen sin og transformeres til en vaskeekte, skeiv sommerfugl.

«God's Own Country»

«God's Own Country» var gjenstand for mye kontrovers da den først kom. Filmen ble forbudt i Malaysia, Kina og enkelte arabiske land på grunn av eksplisitte sexscener mellom de to mannlige hovedrollene. Romania var det eneste landet i Øst-Europa som viste filmen på kino.

Handlingen utspiller seg på en gård i Yorkshire, også kalt «God's Own Country», derav tittelen. Her bor Johnny (spilt av Josh O'Connor, best kjent som den unge Prins Charles i «The Crown») sammen med faren, Martin (Ian Hart), og bestemoren, Deirdre (Gemma Jones). Da faren og bestemoren har skrantende helse, faller mesteparten av gårdsarbeidet på Johnny. Han er ensom og isolert, og fyller hver ledige time med sex og alkohol. Mot Johnnys vilje leier faren inn en rumensk gjestearbeider, Gheorghe (Alec Secareanu), som skal hjelpe til med lammingen. Etter hvert utvikler det seg følelser mellom odelssønnen og rumeneren. Historien fortelles med varme og sårbarhet, og vil få deg til å smile i flere dager etter å ha sett den.

«Laurence Anyways» (2012)

«Laurence Anyways» handler om den 30 år gammel transkvinnen Laurence, (Melvil Poupaud), som forsøker å redde forholdet med forloveden Fred (Suzanne Clément) etter å ha kommet ut som trans. Handlingen strekker seg over 10 år, hvor vi følger Laurences liv. Ikke bare er historien fortalt med en enorm respekt for Laurences reise, den er også visuelt slående, varm og vakker.

Ja, den inneholder en god dose vonde scener, men etter «Laurence Anyways» sitter du likevel igjen med en følelse av at alle prøvelsene var vel verdt det. En mesterlig film fra en av Canadas mest spennende, unge regissører, Xavier Dolan.

«Saving Face» (2004)

«Saving Face» følger livet kinesisk-amerikanske Will (Michelle Krusiec) som forelsker seg i Vivian (Lynn Chen). De to begynner å date, men oppstår det forviklinger: Det viser seg at Vivians far er Wills sjef. Som om ikke dette var komplisert nok, kommer Wills mor en dag på uanmeldt besøk: Hun har blitt kastet ut av Wills far etter at han oppdaget at hun var gravid med en annens barn. Will, som ikke har kommet ut til moren enda, må nå sjonglere livet som pliktoppfyllende kinesisk-amerikansk datter og moderne lesbisk kvinne.

«Saving Face» er en hjertevarmende film om to kvinner i to forskjellige generasjoner som på hver sin måte forsøker å finne balansen mellom å bevare families ære og å leve sine egne, autentiske liv.

Bonus: «San Junipero» (2016)

Ok, strengt tatt er ikke «San Junipero» en film, men en episode fra andre sesong av «Black Mirror». Den såkalte «novelleserien» består av enkeltstående episoder som kan sees like godt alene, som sammen med de andre episodene. «San Junipero» står fremdeles igjen som én av seriens beste.

«San Junipero» utspiller seg på et feriested ved stranden, i en by ved navn San Junipero, hvor den introverte Yorkie (Mackenzie Davis) møter den utadvente Kelly (Gugu Mbatha-Raw). Vel, de møtes ikke. For byen er en simulert virkelighet, befolket med pensjonister som kan bo der i sine eldre dager, og selv etter sin død. I virkeligheten er Kelly en kreftsyk gammel dame, mens Yorkie har ligget i den samme sengen i mer enn fire tiår, siden hun havnet i en bilulykke som 21-åring. Yorkie og Kelly møtes i San Junipero ved hjelp av datachipper, som laster opp bevisstheten deres til dette merkelige virtuelle universet.

Kort sagt handler «San Junipero» om to ensomme, eldre kvinner som forelsker seg, dypt og inderlig. Og det gjøres, forfriskende nok, ikke noe stort poeng ut av at de er kvinner. Her får du feel good-stemning så det holder!