Bli med til homohovedstaden

Hver søndag forteller Thomas Skaalvik Blikk Netts lesere om sin rundttur i Europa. Denne uken har han kommet fram til Tysklands fremste homoby, Køln, hvor han og schäferen Hector nyter herrens glade dager på pub. 4711. Det burde si deg noe. Opprinnelig et husnummer, men i årtier et kjent under navnet Eau de Cologne. Kanskje er du ikke av de som dynker meg ned med denne godlukten, om man kan kalle det det, men det har i hvert fall satt Tyklands fjerde største by, Køln, på kartet. At byen i det hele tatt står på kartet er slettes ingen selvfølge. Under 2. verdenskrig klarte de allierte styrkene å bombe nitti prosent av byen sønder og sammen. Men som kjent er tyskere noen flittige arbeidsmaure, og i rekordfart ble Rhin-byen bygget opp igjen - med varierende arkitektonisk hell. Byen er ikke akkurat slående vakker. Hvis det ikke er parfymen eller arkitetkturen som har gjort Køln til homsehovedstad nummer en i Tyskland, så kan man jo begynne å lure på hvorfor den har slik en magnetisk kraft på skeivinger. Jeg tviler også på at det enorme Kølnerdomen midt i sentrum som har gjort utslaget. Vel er den vakker og imponerende, og det skulle bare mangle siden det tok 630 år å bygge den, men jeg tror ikke det i seg selv får den gjengse homse og lesbe i Tyskland til å flokke seg som lemen til denne byen. Men for å ta litt facts. Byen huser litt over en million innbyggere, røft det dobbelte av Oslo. Hvor mange homser og lesber som inngår i folketallet skal jeg ikke ha sagt, men en rask titt gjennom det lokale homseblatdet RIK, får jeg med meg at det er omlag 60 utesteder for homser og lesber, fire saunaer og drøss med forretninger og foretak som har til formål å stå på pinne for deg og meg. Skal noe til for å ikke snuble over over et homsested da. Eller kanskje sagt motsatt, skal noe til for å finne et heterosted. Nå har Tyskland et betydelig større marked å ta enn i Norge, men det forteller vel litt om hvem som har gjort byen til sin bastion. Hector og jeg har i hvert fall ikke noe problem med å finne en passende pub. Regnbueflagget vaier overalt, så du skal være rimelig blind for å ikke å finne frem. Nå er jeg litt lei puber og barer, men hva skal man gjøre da, når man har syklet byen rundt med tørst hund på slep? Hector skal på pub dermed basta, og inn av dørene på en heller brun homsekafe bærer det med meg på slep. Nå er jeg vant til å bli møtt med litt skepsis når Hector peser seg inn i restaurantlokaler. Enten blir vi hevet ut, eller så må vi sette oss i en mørk krok et eller annet sted i lokalene. Men ikke her. Bartenderen kommer oss friskt i møte og skal herje og dulle med Hector til han blir helt umulig å ha med å gjøre. Så er det full treament med vannskål og et godisbein fra kjøkkenet. For å ikke snakke om alle som skal hilse på ham og skjemme han aldeles bort. Av og til skulle jeg ønske jeg var Hector, om jeg slapp å gnage på margbein da. Det er vel her noe av nøkkelen til Kølns suksess som homsemetropol ligger. Rheinländere er hyggelig. Skulle nesten tro det var de som hadde funnet opp reinlender dansen fra hjemlige trakter for å si det sånn - tjo, hei og hopp og så tar vi en svingom og synger med. Og folk i alle tilstander er ikke spesielt redd for å ta kontakt. Noe man kan oppleve i andre byer.... «Ja, du har evig rett. Køln er et paradis for homser», sier bartenderen Martin som kommer fra nitriste Darmstadt. «Nå har jeg jobbet på barer i München, Berlin og Hamburg og ingenting slår Køln. Folk er hyggelige, åpne og liberale. Er du sulten på litt moro, mangler det ikke på tilbud. Problemet er bare at det blir litt som saltfaktoren. Litt salt på maten er alltid godt, men det kommer alltid til et punkt hvor det kan bli litt for mye av det gode, fortsetter han. I et knallhardt homsemarked, prøver utestedene hele tiden å overgå hverandre i mer eller mindre spektakulære tilbud som ville gjort Sodoma og Gomorra til en prektig landsby å regne. Nakenparties, piskeparties, gruppesex parties og rekke andre temaer som du selv kan tenke deg til. Problemet er at det ikke er mer og finne opp, og folk begynner å kjede seg - meg inkludert. Spenningen er borte.» Når alt er tillatt, blir det ikke så moro mer. Det blir litt som å gå på epleslang, hvor hele pointed er spenningen i det ulovlige. Får du lov er vistsen borte. Til alt hell for oss som driver «normale» steder. Stadig ser vi at et økende antall homser som heller vil møtes til middag, en Kølsch (lokalt øl) eller til en god samtale. Køln har på mange måter rast fra seg og begynner å bli en voksen homseby, men bevares har du lyst på litt utagerende festing, og er litt pikant i smaken, så står det ikke på tilbudene. Nok av de. Litt kontrast blir det når jeg sykler videre til Kølnerdomen med en storfornøyd Hector som tydeligvis har forelsket seg i denne byen som oser av stemning av hurramegrundt glade mennesker. Ikke like fullt så glad er Miriam. Hun står på plassen foran domen med en rekke andre protestanter fra Iran og deler ut løpesedler. Foran henne på standen bilder av torturofre, mennesker som myndighetene har lemlestet, og bilde av to unge gutter som skal til for å henges for å ha gjort seg skyldige i seksuelle guttestreker i 13-årsalderen. Hun er tydelig engasjert Jeg tar kontakt med henne for å finne litt mer ut av hva som egentlig skjer i Teheran. «La oss si det sånn», sier hun. «Om Køln er et ultraliberalt sted, så kan du si det motsatte om Iran. Ved lov har du ikke anledning til å ha kjæreste før du gifter deg. Skulle du så ha har du forbrutt deg mot loven og familiens ære, kan man forvente seg de verste konsekvenser. Har du i tillegg hatt sex før ekteskap, kan det føre til døden. Kvinner som har utenomekteskapelig sex blir steinet til døde. Spesielt i syd Iran. Gutter under lavalder som blir tatt på fersken, blir satt i fengsel til de er gamle nok til å henges. Dette skjer daglig.» «Selv døde min far i ung alder, noe som førte min mor og meg inn i elendigheten. Ingen pensjon, ingen rettigheter, ingen steder å gå. Annet enn på gata. Heldigvis klarte jeg å spare opp nok penger til å ta med min mor ut av landet og til Tyskland og er blitt innvilget asyl her. Prisen jeg har måttet betale, er skyhøy. I dag har jeg hiv.» «Min livsoppgave nå er kjempe mot det iranske presteskapet, sharia lovene og storstilte undertrykkingen som finner sted av spesielt kvinner og homser. Verden vet hva som foregår, men lukker sine øyne. Paradoksalt nok ikke så ulikt det som skjedde her med jøder, homser, åndssvake og sigøynere i nazi-Tyskland, men ethvert totalitært regime står for fall. Det er bare et spørsmål om tid, motstand og opplysning». Det formelig lyser kampvilje i øynene hennes. Litt fortumlet og satt ut av de ekstreme forskjellene mellom dagens hyperhomsete Køln og middelalderske Teheran, setter jeg meg sammen med Hector på elevebredden og ser på de lange smale fraktbåtene. Noen kjemper motstrøms. Det går sakte, sakte mot målet for å hente ny last. Andre seiler medstrøms og lar seg boltre med i bølgene. Jeg innser at jeg i altfor lang tid har seilt medstrøms. Kanskje er det nettopp kontrastene i møte mennesker i byer som Køln som får en til å åpne øynene, snu båten og seile oppstrøms? Thomas Skaalvik Har du lyst å sende Thomas en emaill, så setter han pris på det. Email: tskaalvik@mac.com