– Hvor er motkulturene?

Elisabeth Lund Engebretsen skriver på en populærvitenskapelig debattbok om norsk Pride-aktivisme i Norge siden 1970-tallet, med støtte fra Fritt Ord og Det Faglitterære Fond.

– Jeg tar utgangspunkt i debatter eller spørsmål som jeg er interessert i, for eksempel om Pride er blitt depolitisert, hvor opprøret er blitt av, hvorfor politikere med problematisk homoprofil inviteres og om hvor solidarisk Pride-uttrykket egentlig er på tvers av ulike minoriteter, forteller Engebretsen.

– Er det riktig å oppsummere at de politiske krav- og protestparolene i homotogene er byttet ut med glitter- og festparader?

– Ja, utover 90-tallet ble skeive liv og kampen for like rettigheter stadig mer dominert av en assimilerings- og integreringsideologi. Da ble radikale ideer om at skeiv politikk måtte handle om å utfordre samfunnsstrukturene, langt på vei ignorert til fordel for en «likhetstanke»: Fordi vi oppfører oss som folk, fortjener vi like rettigheter, spesielt på områder som gjelder normativ familie og kjønnsverdier; partnerskap, barn, normativ maskulinitet og femininitet. Sissy homser og butche lesber sees nå ned på. Skeive som ikke ønsket, eller hadde mulighet til å leve heteronormativt i tråd med «likhetstanken», ble ytterligere presset ut. Dette skjedde i mange land i den vestlige verden, så Norge har ikke vært alene om denne dreiningen. Men det som kanskje er spesielt for Norge, er den grunnleggende konformitetskulturen vi har, samt Janteloven. Å skille seg ut er et problem, og må løses ved integrering.

Savner kritiske røster

I det første 27. juni-toget fra St. Hanshaugen i 1975 gikk det rundt 40 demonstranter uten tilskuere. I 2019 gikk 50.000 og 275.000 så på, den største paraden noensinne.

– Når ble homotoget en folkefest?

– Jeg har problemer med å eksplisitt tidfeste dette, men utover 80-tallet da homotogene vokste seg større, og homodagene ble til festivaler med brede kulturelle og politiske innslag, i hvert fall i Bergen og Oslo, så stilte også andre som ønsket å vise solidaritet med skeive opp i paradene. I all hovedsak politikere på venstresiden og familien til skeive, som «Stolt mor» og lignende.

– Er det plass til motkulturer i folkefesten vi har fått?

– Motkulturer ser vi lite til i Norge. Det er grunn til å spørre seg hvor de kritiske røstene og gruppene blir av. Kanskje er de skeive motkulturene først og fremst organisasjoner som Salam og Skeiv Verden. De som insisterer på å se kjønn og seksualitet i sammenheng med etnisitet, religion, nasjonalitet og så videre. Og som eksplisitt kritiserer samfunnsstrukturer i Norge og den skeive etablerte bevegelsen for å ignorere voldelige ulikhetsstrukturer som rasisme og misogyni. I en del andre land ser vi at for eksempel flyktninge- og migrantspørsmål, straffe- og fengselssystemet, historisk diskriminering av marginaliserte grupper og rasisme har ført til en oppblomstring av motkulturelle politiske organisasjoner. De anser Pride-paraden som viktig for å synliggjøre sin kritikk av staten, samfunnet og de etablerte lhbt-organisasjonene. Noen steder som i Berlin, er det ikke bare én men flere parader fordi de ulike gruppene ikke kommer til enighet.

Hvor ble det av debatten?

Solveig Horne (FrP) som var likestillings- og inkluderingsminister fra 2013 til 2018 i Erna Solbergs regjering, fikk en kake i ansiktet da hun gikk først i Oslo Pride-paraden i 2016.

– Er ikke det et eksempel på at det finnes en kritisk motkultur?

– Kakekastingen ble fordømt av svært mange, og dessverre ble det ingen større debatt i kjølvannet av hendelsen. Kakekasteren var med i en gruppe med radikale skeive politiske synspunkter, og selv om de nektet å forklare seg i retten, burde det med Europride 2014 friskt i minnet, i en tid vi har en konservativ koalisjonsregjering, avstedkommet langt mer diskusjon. Hendelsen mener jeg må ses i sammenheng med Hornes åpning av Europride i Oslo 2014, som resulterte i masse kritikk mot Oslo Pride-arrangørene. Kim Friele meldte seg jo til og med ut av LLH i protest mot at de hadde invitert Horne fordi hun representerer FrPs politikk som motarbeider lhbt- og flyktningrettigheter. Ledelsen i LLH (som skiftet navn til FRI i 2016. Red.anm.) responderte på en lite konstruktiv måte, husker jeg. Hele episoden viste vel hvor lite rom det var og er i den norske skeive bevegelsen for å konfrontere den politiske makta, slår Engebretsen fast.

Skal bevegelsen være grei?

Hun mener at kakekastingen reiste mange prinsipielle og politisk viktige spørsmål som skeive både i FRI, i Blikk, på Gaysir og andre steder burde blitt diskutert.

– Spørsmål som hvorvidt den skeive bevegelsen og Pride skal bidra med å rosavaske politikere og politiske partier med en svært problematisk lhbt-historie, i tillegg til samfunnssynet som FrP forfekter. Hvem tjener på å være bestis med makta? Dessuten aktualiserte hendelsen spørsmål om skeive organisasjoner og arrangementers økonomiske avhengighet av staten, og hvordan statsstøtte påvirker deres politiske prioriteringer. Hva gjør profesjonaliseringen av skeiv aktivisme med bevegelsens politiske prioriteringer? Skal bevegelsen være grei fremfor konfronterende?

– Med ditt forskerblikk, hva er utfordringene framover?

– I det politiske klimaet vi er i nå, så tenker jeg at det er svært viktig å ta tilbake noe av det opprinnelige innholdet i «queer»: protest, stille vanskelige spørsmål, skape ubehag hos majoritetsbefolkningen. Pride er kanskje den viktigste arenaen for dette både symbolsk og politisk. Men dersom motivasjonen lokalt for å avholde Pride blir mer å fronte andre saker og interesser, for eksempel å bygge en «politisk korrekt» merkevare, og at det innholdsmessig fjerner seg fra kjernetematikken, så tenker jeg at det er et faresignal. Det er viktig at skeive med makt og ressurser, både rollemodeller og organisasjoner, er villige til å risikere egne maktposisjoner og tilgang til ressurser for å kjempe solidarisk med de av oss som er mest utsatte og marginaliserte.