Når HUN tier blir det tyst

.

MINE MØTER med Kim er så mange – i kamp og vennskap. De strekker seg fra vinteren 1966 og frem til de siste årene av hennes levetid. Vårt første møte fant sted på Møllhausens konditori på Karl Johan. Bakgrunnen var denne: Min kjæreste Inger Marie Kvaleng og jeg hadde vært sammen et år før vi slo opp. Vi kjente ingen andre lesbiske. Dermed ble vi svært ensomme idet vi slo opp.

Hver for oss – og uten at den andre visste det, kontaktet vi Det norske Forbundet av 1948 via postboks 1305 i Vika. Etter en evighet av flere uker fikk begge samme svar: «Stå utenfor Møllhausens konditori på Karl Johan med Dagbladet under armen kl. 15.30». Med angitt dato. Det var alt. De regnet tydeligvis med at vi kjente hverandre ettersom begge hadde adresse på Studentbyen på Sogn. Men det kunne de virkelig ikke vite noe om.

Ergo stilte Inger og jeg opp med et Dagblad under armen. Etter en stund dukket det opp en dame som så ut som en helt normal kontordame. Hun sa: «Ja, det er vel disse to damene jeg skal møte?». Forbløffet stirret vi på henne. Var det slik en homoseksuell kvinne kunne se ut? Noe så aldeles normalt! Men vennlig var hun, og hun presenterte seg som Else, og inn på Møllhausen gikk vi og fant et bord.