Forbilde, men ikke glansbilde

.

Nå er vi de eldste i familien. Selv vi som er over 60 år, har opplevd å ha noen som var der før oss, noen å se opp til, Kim og Wenche, noen som var sånn og som sto fram på en måte som skapte respekt hos foreldrene våre, og min farmor … Nå er de borte, og mange her har lovet at vi skal fortsette, så da får vi prøve å gjøre det.

Ordet forbilde har jo blitt brukt mange ganger i dag, og det er jo helt riktig, men forbilder kan jo være ganske kjedelige og uoppnåelige, og jeg sier ikke at ikke Kim er et uoppnåelig forbilde, for det finnes jo bare en Kim, men likevel var hun jo et forbilde på den måten at hun ikke var et sånt glansbilde. Det var jo kanskje nettopp derfor hun var et forbilde. Ved rett og slett å være seg selv og vise at det handler om å leve helt og sant og åpent. Og hvis du gjør det, og er så heldig å ha noen andre rundt deg som støtter deg, så tåler du at andre også lever åpent og sant og helt som seg selv, selv som forskjellige. Selv om Kim også likte best å ha rett, hvem gjør vel ikke det?

Kim hadde jo ikke bare en stor plass i folks hjerter, men hun hadde en autoritet som gikk mye lenger enn det. En av de gangene vi var så heldige å få være med å feire Wenche, jeg tror kanskje det var Wenches 80 årsdag, i hvert fall kom vi opp dit og det hadde bygget seg opp noen forferdelige svarte skyer og det så ut som om det kunne begynne å tordne og lyne når som helst. Da sa Kim: «Ja, da jeg så dette i morges, så gikk jeg ut på trappen og så sa jeg til Vårherre: Dette kan du altså ikke by Wenche». Og dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.