Jeg tenkte, nå blir det bråk igjen

.

Det var ikke så veldig overraskende å få meldingen om at Kim hadde gått bort, sist gang jeg så henne var hun jo ganske syk hvert fall, men jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg reagerte.

For Kim har vært der i hele mitt voksene liv. Litt på vondt, men mest på godt. Av Kim har jeg lært at det ikke er godt nok å være 70 prosent akseptert. Det er alt eller ingenting. Av Kim har jeg lært at du alltid skal føre en diskusjon på en måte som gjør at du kan gå ut av den med verdighet. Og jeg har lært å drikke akevitt, alltid akevitt.

Jeg har også, som alle tidligere ledere i denne homobevegelsen, hatt mine kamper med Kim. Kamper med en kraft som gjorde at jeg fikk litt sympati med dem hun slåss med til vanlig. For det var ganske sterke krefter i sving. Og da Ola Henmo ga ut boka si om Kim, så hadde jeg gitt noe intervjuer om den konflikten, og så kjente jeg etterpå at: det skulle jeg ikke gjort. Jeg tenkte, nå blir det bråk igjen. Men da ringte Kim, og sa: «Endelig Kjell Erik, har vi begynt å få felles oppfatning av hva som skjedde».