– Jeg vil ikke sutre

I Sven Henriksens roman «Pappas lille gutt» er Johannes seks år da han for første gang utsettes for farens fysiske vold, en vold som skal vare i ti år mens mor, menighet og vennene snur ryggen til. 17 år gammel blir Johannes utstøtt fra sekten Jehovas Vitner når han står fram som homoseksuell og forteller rådet av «de eldste» i menigheten om farens handlinger.

I Oslo finner han friheten og det livet han har lengtet etter.

– Dette er en bok jeg har skrevet på i de siste 30 årene, uten å få det til. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg forsto at jeg måtte være ærlig. Jeg har ikke vært voksen nok til å tørre det tidligere. Det var for smertefullt, forteller Sven Henriksen (68) til Blikk.

– Nå er jeg såpass voksen og har fått en så stor avstand til oppveksten min at jeg kan analysere det intellektuelt og gjøre livshistorien min om til litteratur. Hadde jeg skrevet den for 30 år siden, er jeg redd det ville blitt en lidelseshistorie, og det er ikke derfor jeg ville skrive boka.

Utstøtt disippel

Selv om romanens hovedperson heter Johannes, så er historien bygget på Henriksen eget liv. Det er en fortelling om hvordan sosial kontroll i religiøse sekter kan knekke et menneske og skade det for livet, men også om lys, håp og et modig menneske som maktet å reise seg om og om igjen, og ikke minst om en kjærlig og klok mormor som reddet et skamslått lite menneske ut av fundamentalismens klør.

– Boka er skrevet for å hjelpe andre som har lever i, eller har levd i fundamentalistiske sekter. De som tror at det ikke finnes en vei ut. For det gjør det. Det er jeg et bevis på. Jeg ble jo døpt inn i Jehovas Vitner, og trodde selv at verden skulle gå under. Jeg var en disippel fram til jeg var 17 år. Da ble jeg utstøtt fordi jeg er homofil.

Henriksen forteller om en far som hadde flere sider, både som predikant og som karismatisk skikkelse.

– Samtidig var han en ganske gal voldsutøver hjemme, noe jeg måtte leve med til jeg var 17 år. Men far angret alltid etter å ha slått, og trøstet meg og prøvde å gjøre det godt igjen. Det var veldig forvirrende. Da faren min døde, hadde jeg sett han to ganger på 40 år. Bruddet var en dyd av nødvendighet.

Seks søsken

Unge Henriksen kunne ikke gå med på den dealen de foreslo om at han ikke skulle være homo.

– Det går jo ikke, det er en dårlig løsning.

– Det må jo ha vært vondt å snu ryggen til familien?

– Ikke den gangen. Den vonde følelsen kom 20 år senere, og da kom den som en brottsjø mot meg. Da gikk jeg i kjelleren, sier Henriksen som forteller at han har utelatt sine seks søsken fra historien han forteller i romanen.

– Vi er en ødelagt familie, rett og slett. En av brødrene mine, som er yngre enn meg, har ikke samme historien om pappaen vår. Han opplevde ikke den volden som jeg opplevde. Når det er sagt, så var det mye lys også. Han kunne være en fantastisk pappa. Det er rart. I løpet av de tre årene jeg skrev boka, fikk jeg en slags ømhet for foreldrene mine som var fin å oppleve. Det har ikke vært en renselse, men snarere en prosess hvor jeg lærte å forstå foreldrene mine på en annen måte. Når jeg har konstruert boka, har jeg tenkt mye på familien, og har måttet spørre meg selv mange ganger om «det var slik det var?». Og ja, det var slik jeg opplevde det. Men jeg vil ikke blande søsknene mine inn i historien. Hvis de har en historie å fortelle, så får de fortelle den selv.

Bratt læringskurve

Da han rømte fra Porsgrunn, rømte han ikke bare fra familien, men også fra fordommer og trakassering.

– Jeg ble jo slått ned og banka opp. Du sitter på en måte ikke i veikanten og lukter på blomstene i Porsgrunn. Du kan ikke være en myk fyr som liker å tegne og synge. De store gutta i klassen og de som var litt eldre enn meg, de lukta seg fram til hvor landet lå. De hengte på en måte bjella på katta, for å si det sånn, nesten før jeg i det hele tatt var klar over det sjøl. Så å bli homo, var en bratt læringskurve. Jeg skjønte jo at jeg måtte komme meg vekk.

17-åringen rømte til Oslo og skaffet seg jobb; han vasket svamper og sminket de store stjernene på Den Norske Opera. Han tok også noen statistroller, blant annet som stjernetyder i «Den Lille Prinsen» på Club 7 hos Sossen Krogh. Etter ti år bestemte han seg for å satse alt på å komme seg opp på scenen.

– Jeg dro til Kristiansand, for der skulle de sette opp en Jaqcues Brel-kabaret. Jeg gikk på audition og fikk faen meg en rolle. Da var jeg 27 år. I salen satt en av lærerne på Agder musikkonservatorium. Han kom opp til meg etterpå og sa: «Du må bare begynne å synge klassisk». Men jeg gikk på konservatoriet bare i to år. Det var helt feil for meg å synge opera, men jeg lærte mye om hva jeg ikke skulle gjøre.

Borgerlig dekadanse

Tilbake i Oslo fant Henriksen også det skeive miljøet.

– I teateret er det jo plass til alle de rare. De som det ikke er plass til andre steder. Nå skal det sies at jeg kom inn i teaterverdenen i den verste AKP-ml-tida, de aksepterte jo ikke homofile i det hele tatt. Homofili ble sett på som utslag av borgerlig dekadanse og passet ikke inn i den verdensordenen de kjempet for. Men jeg holdt ut, og det var i teateret jeg ble voksen.

Skuespilleren, dramatikeren og forfatteren har opplevd suksess i karrieren som har stor spennvidde, fra teater til konsertscener, filmer og tv-serier. Han har spilt i filmer som «Kautokeino-opprører» (2009) og «Dunderland» (2012), tv-serien «Utmark» (2012) og i teaterstykket «Svarta Bjørn» (2013), som han selv skrev manus til.

Han har også tolket artister som Tom Waits og Anne Grete Preus på scener landet over, og kan se tilbake på 18 år som skuespiller ved Nordland Teater.

I 2018 ga han ut boka «Men hold kjeft da, Henriksen», som viser en annen side av han. Denne gang som samfunnsrefser og en som elsker å stikke hull på det som verker, både på Facebook og i sin egen blogg.

– Vet du ... jeg tar det ikke så alvorlig jeg, sier han og sikter til bråket som kan komme i kjølvannet av sine sterke meninger på sosiale medier som han får kommentarer til av typen: «Hvem faen tror du at du er din soperdverg, vi skal ta deg, jævla landssviker».

– Vi lever i en fucked up tid! Det er en stor misforståelse ute og går om at man kan si akkurat hva man vil fordi det er ytringsfrihet. Men jeg opplever at de samme menneskene ikke tåler å bli motsagt. For da blir de krenket. Nå er det krig mot å være woke ... Hva er det som er så gærent med å være woke, spør Henriksen oppgitt.

En mann med lengsel

Selv synes han ikke det krever så mye å stå i stormene.

– Mange tror det er så tøft og hardt å være på nett, men det er jo ikke det. Ikke i lille Norge, men jeg bruker mindre tid på Facebook-diskusjoner enn før. Joda, jeg har vært mye sint i det siste, og jeg deltar når det er noe som opptar meg. Ellers legger jeg ut mange bilder av meg selv for å terge på meg de som ikke liker meg, haha! Hvorfor skulle jeg ikke det?

Henriksen elsker å provosere med selfies og sterke meninger.

– Jeg har vokst opp i en sekt og en familie som alltid har fortalt meg at jeg ikke er god nok. Jeg har kjempet meg fram til den jeg er i dag. Det er jeg faen ikke flau over. Jeg legger ut akkurat så mange bilder jeg vil av meg selv. De som ikke liker det, kan lukke øynene, tordner han.

Selv en som elsker å diskutere, uansett hvor mange ganger han blir bedt om å holde kjeft, trenger et anker i livet. Det har han i kjæresten Halvard. Og hjemmet deres i Mo i Rana fungerer også som en «safe space» når det stormer som verst. Da Henriksen fylte 50 år, forlot de hovedstaden.

– Det var fordi mannen min måtte bort, og da flyttet vi til hjemstedet hans. Men Oslo er fortsatt min by altså, sier Henriksen og forteller at han er «flyfilla» i forholdet.

– Ja, jeg elsker å reise, og han er hjemmekjær. Så når jeg blir rastløs, ber Halvard meg om å ta en tur. Han har blitt spurt mange ganger om hvordan det er å være sammen med en som har så mye lengsel i seg. Da svarer han at jeg alltid er på vei hjem til han igjen. Det er så vakkert. Vi har vært sammen i 28 år, og jeg jeg kan ikke forestille meg noe annet enn oss to.

Hjemme i Mo i Rana trekker han pusten mellom alt som skjer i livet hans. Med alle jobbene hans blir reisene også mange. Han har nylig vært i Paris der han finner roen til å skrive på et nytt teaterstykke som skal ha premiere i 2025.

Annikas far

Nå nylig har han også vært i England hvor han har spilt i den suksessrike tv-serien «Annika», som handler om den norske politietterforskeren Annika Strandhed, spilt av Nicola Walker. Hun har forlatt Oslo til fordel for ny jobb i Glasgows maritime politienhet. I neste sesong har Henriksen rollen som Annikas far, en mulighet han grep med stort begjær.

– Jeg har vært 18 år ved Nordland Teater nå og spilt store fantastiske roller, og jeg kan ikke få takket det teateret nok, men jeg tenkte at «nå må jeg ut!».

Som sagt så gjort, han peilet seg ut et agentbyrå i Danmark.

– Jeg tok kontakt med dem, og de ville jobbe med meg etter at de hadde sett meg i tv-serien «Utmark» hvor jeg hadde en rolle. Da jeg kom inn i stallen deres, sa det bare «pang!». Jeg fikk prøvespille for en rekke serier, og var nær ved å få roller i serier som «Fargo» og «The Last Kingdom». Så fikk jeg beskjed om å prøvespille for en rolle i «Annika» som jeg nettopp sett og elsket. Nicola Walker er en av mine store heltinner.

Etter prøvespillingen gikk tida, og Henriksen tenkte ikke mere på det.

– Slik er det med prøvespillinger, men så kom beskjeden om at måtte reise til England for å møte regissøren og spille noen scener. Jeg hadde ingen god følelse etterpå, men de ba meg komme tilbake. Jeg imponerte ikke meg selv neste gang heller. Du vet den følelsen av at noen klasker våte kluter i ansiktet ditt … Men til slutt kom telefonen fra agentene i Danmark: «rollen er din!» Nå gleder jeg meg til Europa-premiere i september!