’’ Skeive snakker ikke om klasse

Den homofile forfatteren og psykologen Glenn Bech er det hotteste navnet i Danmark akkurat nå. Han ble født inn i en arbeiderklassefamilie i småbyen Horsens på Øst-Jylland for 32 år siden. I 2021 ga han ut sin debutroman «Farskibet», som handler om klasse, giftig maskulinitet og farens selvmord. 

I fjor ga han ut sin andre bok, et manifest med tittelen «Jeg anerkender ikke lengre jeres autoritet». Den ble beskrevet som en meteor fra planeten Underklassen da den traff det litterære Danmark. 

I manifestet slår han hardt til mot homofobien han opplevde under oppveksten i Horsens, men også mot sitt nye miljø av venstreradikale skeive fra middelklassen.. Samtidig bevarer han en ømhet, nysgjerrighet og kjærlighet i sin utforskning av tematikken. 

– Hva håper du at bøkene dine kan bidra til?

– Noe av det fineste du kan oppleves om forfatter, er å skrive en bok som andre kan kjenne seg igjen i. At de kan få bekreftelse og styrke, så de kan gå ut og kjempe for en bedre verden med sine egne forutsetninger. Man skulle tro det var umulig å påvirke noe som helst med bøker, men fra den ene dagen til den andre har vi begynt å snakke om klasse igjen i Danmark. Håpet er at klassebevisstheten kan mobilisere på tvers av identiteter, hudfarge, kjønn, alt det her. Se at det faktisk er en felles kamp der ute.

Undertrykt femininitet

Han skjønte at han er homofil da han begynte på skolen. Jentene ble han venner med, og guttene fantaserte han om. 

– Ordet queer kjente jeg ikke, men jeg visste at det var annerledes for meg enn de andre. Jeg følte at det ville være sosialt selvmord å si det høyt. Jeg spilte fotball og vi ropte skjellsord som «svans» og «bøsse» hver gang noen gjorde noe feil på banen, så jeg visste at det hadde man ikke lyst til å være.

– Hva gjorde dette med deg?

– Jeg lærte som mange andre å kontrollere håndledd, stemmeføring, kroppsholdning og interesser. Jeg så at de som var mer feminine og ikke kunne skjule det, ble ekstremt mobbet. Jeg tror at jeg fra dette har fått masse internalisert homofobi. For eksempel tenkte jeg lenge at de feminine homoseksuelle skapte problemer for oss andre. Fortsatt er det slik at hvis jeg ser et regnbueflagg, så kan jeg få hjertebank av tanken på å bli sett med det fordi jeg har opplevd utskjemming og vold. 

– Du er jo veldig eksplisitt politisk i dine bøker. Hvordan skjønte du at din første bok, en bok om din fars selvmord, måtte bli en politisk bok? 

– Jeg hadde bruk for å plassere ansvaret for min fars selvmord utenfor familien. Jeg hadde bruk for at vår livssituasjon og våre problemer var politiske. Jeg hadde gått mange år og internalisert ansvar, skyld og skam. Underveis mens jeg kvernet på dette, ble jeg bevisst at det var noen underliggende årsaker som kunne forklare det som hadde skjedd. 

Eksempelet lillebror

Bech forteller at i hans fars selvmordsbrev, så skrev faren at han ikke følte seg mann nok. 

– Han var alkoholiker og slo min mor. Da mor skulle finne en ny mann, var de mennene hun valgte seg, samme type menn. Jeg er oppvokst med en maskulinitet som henger veldig sammen med å tilhøre den nedre arbeiderklassen. Det fikk jeg behov for å politisere.

– Hvordan ser den urbane, skeive middelklassen i Danmark på folk som kommer fra arbeiderklassen? 

– Problemet er at man ikke snakker om klasse. Det oppsto på et tidspunkt en idé om at vi alle var i samme båt, og så lot vi som om det var sant. Så begynte vi på et tidspunkt å tenke at det er noe med kjønn som gjør at vi ikke er i samme båt, og deretter hudfarge. Dette er selvfølgelig ekte faktorer, men jeg mener at sosioøkonomisk status som parameter, ligger som et tverrsnitt nedover i aksen med alle de andre kategoriene. Klasse angår og gjennomtrenger alle de andre kategoriene, under streker Bech og bruker lillebrorens liv som et eksempel. 

Lillebroren er to år yngre enn han selv. Han er blind på det ene øyet, har angst og klipper gress for kommunen. Det er hans liv. Og Bech finner det er vanskelig å skulle se på broren som privilegert bare fordi han er en heterofil cis-mann. 

– Og det finnes veldig mange som min lillebror.

En trojansk hest

Kritikken mot de kretsene han kritiserer, har blitt omfavnet som gjenkjennbare av mange skeive.

– Jeg hang i venstreradikale miljøer på den tiden hvor det var slik at hvis du var monogam, så var du borgerlig, og så videre. Samtidig bodde de som var en del av dette miljøet, gjerne i foreldrekjøpte leiligheter. Men det snakket vi aldri om. Denne formen for identitetspolitikk var noe jeg opplevde som veldig klasseblindt. Jeg ergret meg over dette, og så begynte jeg å dele mine tanker om det på sosiale medier. 

Hver gang han delte noe, så eksploderte det med tilbakemeldinger. Folk svarte han at det var noe de selv hadde tenkt på lenge, men ikke turte å si. De opplevde at det var en slags form for sosial kontroll i miljøene.

– Noen ganger sier jeg at jeg var som en trojansk hest. Folk i miljøet oppfattet meg som en av dem, men så gikk jeg samtidig rundt med slike tanker. Jeg kunne høre hva de sa om folk «på landet» i Danmark, men det er faktisk derfra jeg selv kommer. Så nå ødelegger jeg den gode stemningen i dette miljøet. 

At klassetilhørighet påvirker de skeive miljøene, synes han er opplagt.

– Du kan bo i København og tenker at skeive har det godt og at det ikke er noe problem overhodet. Samtidig kan en person i provinsen bli mobbet og utstøtt. Så 20 år senere går du kanskje på diskotek i København, og så kan den innfødte middelklassekøbenhavner se på deg og tenke at du ikke er frigjort nok. Han kan se på skjorta du har på deg som er kneppet helt opp, og tenke at du er borgerlig. Ting blir ofte veldig performativt i middelklassen. 

Nekter å brenne bruer

Han mener middelklassen bruker smerten sin som en form for estetikk. 

– Smerte er noe man skal kunne vise og noe man skal se på folk. Men folk som er oppvokst med smerte i hverdagen, har ikke det privilegium å gjøre smerten om til estetikk. Det perspektivet er så fraværende. Jeg synes nesten det er kriminelt. 

I et innlegg i Klassekampen skrev Bech om arbeiderbakgrunnen sin at «Normene, deres manglende forståelse og machomaskulinitet tok nesten livet av meg, likevel nekter jeg å brenne bruene. Jeg kunne ikke om jeg ville.» 

– Betyr det at du har tilgitt Horsens og det du ble utsatt for?

– Det handler om at jeg er i familie med disse menneskene. Jeg mener at i denne diskusjonen er det ofte de som er ofrene. De har ikke muligheten til å forholde seg til noen av de luksusbekymringer som vi kan ha i København. Jeg vet at klimakampen ikke er en luksuskamp, men hvis du har et liv der den lokale skolen akkurat har blitt stengt, eller andre ting som er presserende i din hverdag, så er det ikke nødvendigvis hele verden og klimaendringer du bekymrer deg for. Så å komme fra København og være moraliserende mot dem, det fungerer ikke for meg. 

Skeiv superkraft

I samme artikkel skrev Bech at «Å ikke elske de som er vanskelige å elske er intellektuell latskap og ikke-woke». 

– Kan du utdype det? 

– I noen miljøer, venstresidemiljøer, synes jeg at vi er veldig opptatt av å si at det alltid handler om fellesskap, det kollektive, og at årsakene er strukturer og systemet, og at det er der vi må endre ting. Man snakker ikke om individer og individuelle løsninger. Men når det er snakk om rasisme, homofobi, eller «de gule vestene», er vi mye mindre interessert i strukturene. Da ser man plutselig på dem som har slike tanker og holdninger, som avskyelige individer. Da er man ikke så interessert i å se på hva som gjør at de menneskene får slike tanker. 

– Har skeive et særlig ansvar, eller la oss si en særlig mulighet for å se klasseperspektivet og gjøre noe med hvordan vi håndterer det?

– Hvis du er homoseksuell, så er det ok at du har overlevd og ikke har overskudd til å skulle redde resten av verden. Å leve et verdig liv og å finne mening i hverdagen din som homoseksuell, er kamp nok slik jeg ser det. Samtidig tror jeg også at om man har følt seg utenfor tidlig i livet, blitt minorisert, så har man også et blikk som kommer et annet sted fra. Jeg tror mange som oss litt tidligere reflekterer over strukturer og ulikheter enn det mange andre kanskje gjør. Og det kan vel bli en slags superkraft.

Venstrefløyens forsømmelse 

Glenn Bechs hovedfiende er «the one percent», oljemilliardærene, folka i de store glassbygningskontorene i hovedstedene rundt omkring i verden. 

– Det er veldig enkelt å kjempe for at vi skal male den Danske bank i regnbuefarger, men reelle endringer, som at ens egne foreldre må betale mer skatt, at det ikke skal finnes privatskoler, ting som vil gjøre vondt i ens egen hverdag, der vil jeg gjerne se en venstrefløy som er tydelig. Ministrene i Danmark er høyt utdannede, bor i København og lever veldig komfortable liv. De har lite til felles med de menneskene de hevder at de kjemper for. Så har man høyreorienterte politikere, som er mot innvandring og kanskje bruker et språk som resonnerer mer for arbeiderklassen. Venstrefløyens forsømmelse av slike utfordringer er en foræring av disse velgerne til høyrefløyen. 

Bech innrømmer at det betyr noe for han personlig når han ser regnbueflagg, men at han er skeptisk til kommersialiseringen av Pride.

– Det kan man ikke sette en prislapp på. For den danske bank er det en fin ting siden vi er inne i en periode hvor det er på moten å heie på skeive. Men det handler kun om penger. Så snart det ikke er penger i regnbueflagget lenger, så forsvinner de. Det må vi vite.